JOBB ER VIKTIGST: – Jeg drømmer om å delta. Jeg har gjort det som forventes av meg som innvandrer. Nå venter jeg på en arbeidsgiver som har lyst til å holde sin del av avtalen, skriver kronikkforfatteren. Foto: PRIVAT

Debatt

Arbeidsgiverne må ta sin del av ansvaret

Norskkurs er ikke nok. Hvis Norge skal lykkes med å integrere innvandrere, må norske arbeidsgivere ta sin del av ansvaret.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

RYAN E. GEVER, arbeidssøker

Pilene peker i feil retning for norsk integreringspolitikk. Ifølge det nyeste integreringsbarometeret, mener befolkningen i Norge at diskriminering av innvandrere forekommer i større grad nå enn i 2013, og andelen som mener integreringen går meget eller ganske dårlig har vokst til 47 prosent.

Men det er et spørsmål vi nesten alle (95 prosent) er enige i: for å være norsk, er det viktig å kunne snakke norsk.

Språk er nøkkelen til integrering. Kan man norsk, kan man delta, enten det er i sosiale sammenkomster, på arbeidsplassen eller i den offentlig debatten. Men basert på min egen erfaring som en som innvandret til Norge som voksen, er ikke norskopplæringen som tilbys i dag nok til å integrere innvandrere.

les også

Rapport: Åtte av ti tror diskriminering forekommer – høyeste noensinne

Litt bakgrunn for de som har norsk som morsmål: norsk språkopplæring følger det felles europeiske rammeverket for språk, hvor kompetanse deles inn i nivåene A1, A2, B1, B2 og C1. Innvandrere kan ta høyere utdanning på norsk hvis de har oppnådd kompetansenivået B2, og arbeidsgivere krever språkkunnskaper tilsvarende nivå B2 for utenlandske søkere i de sjeldne tilfellene da de skriver noe annet enn at det kreves «gode fremstillingsevner på norsk» i stillingsannonsen.

Med andre ord burde språkkunnskaper tilsvarende nivå B2 være nok til å bli med i norske utdannings- og arbeidsmiljø. B2 betyr ikke at man snakker norsk flytende, men det er et bevis på at man forstår norsk godt nok til å delta i et norsktalende miljø.

Generelt sett er det lett å finne norskkurs opp til B2-nivået. Så blir utvalget plutselig mye dårligere. I Oslo finnes det flere språkskoler som tilbyr norskopplæring, men selv her blir avanserte kurs tilbudt sjeldnere og ofte avlyst på grunn av mangel på deltakere. Og kursene som tilbys, er ofte dyre.

Selv når kursene går som planlagt, er de ofte veldig generelle. På grunn av den lave interessen i avanserte kurs, er det ikke mulig for språkskolene å tilby spesialiserte kurs for forskjellige karriereløp. I stedet blir det uendelige samtaler om det norske oljeeventyret og ulvedebatten.

Da jeg lette etter språkopplæring på C1-nivået, tok det meg ti måneder å ta 86 timer med kurs på dette nivået. Dette inkluderte det samme 30 timene to ganger, og kostet meg 16 315 kr. Totalt var mindre enn 12 timer av kursene relevant for yrket mitt.

les også

«25 under 25»: I to ulike leire

Hva er løsningen? Et forslag ville være å øke bevilgningene til sentre som tilbyr voksenopplæring, slik at de kan utvide sine kurs og programmer. Dette er dessverre urealistisk. Norge er et lite land med en liten befolkning som er spredt rundt omkring i landet. Innvandrere kommer til Norge fra hele verden, og vi har forskjellige grunner for å lære norsk. Det er ikke sosioøkonomisk lønnsomt å tilby norskkurs for voksne innvandrere fra USA som er interessert i byplanlegging og byutvikling, selv om jeg ville vært den første til å melde meg på.

Norskkurs er ikke nok. Hvis Norge skal lykkes med å integrere innvandrere, må norske arbeidsgivere ta sin del av ansvaret. Den beste arenaen å lære seg mer norsk etter man har oppnådd kompetansenivået B2 er ikke klasserommet. Det er en arbeidsplass.

En jobb betyr ikke bare at man tjener lønn og betaler skatt. For innvandrere betyr det også minst 37,5 timer i uka hvor man får mulighet til å snakke norsk. Til sammenlikning består et vanlig norskkurs av rundt fem timer i klasserommet i uka. En uke på jobb tilsvarer med andre ord mer enn en og en halv måned med norskkurs.

Likevel er det veldokumentert at innvandrere og selv nordmenn med utenlandsk navn blir innkalt til intervju sjeldnere enn etniske nordmenn med norsk navn. Dette er også noe som integreringsbarometeret fanget opp. Hele 78 prosent av de spurte mener at diskriminering av innvandrere forekommer ved ansettelser.

Hvordan ser dette ut? Jeg har opplevd det selv. Etter at jeg flyttet til Norge i 2017 med min norske mann, tok jeg en mastergrad hvor forelesningene foregikk på engelsk. Studieopplegget ga meg ny kunnskap og to år på å lære meg norsk. Et par måneder etter jeg ble ferdig med masteren for et år siden, fikk jeg toppkarakteren B2 på Norskprøven.

les også

Regjeringen bekjemper rasisme

Siden den gang har jeg vært arbeidsledig. Samtidig har jeg sett mine norske studiekamerater få relevant jobb, selv om jeg på papiret stiller sterkere. Jeg har fem års relevant arbeidserfaring i prosjektledelse innenfor fagfeltet vårt og en tidligere mastergrad fra et amerikansk universitet. Den eneste forskjellen, såvidt jeg kan se, er fargen på passet mitt.

Faktisk er jeg den eneste fra forskningsområdet i kullet mitt som er arbeidsledig og ikke jobber innenfor fagfeltet. Jeg har bl.a. søkt på 16 stillinger ved den samme arbeidsgiveren som har ansatt de fleste av mine norske studiekamerater. Jeg har blitt innkalt til ett eneste førstegangsintervju. Det er fristende å tro at det var kun fordi seksjonssjefen selv var utenlandsk. Kun en gang har en potensiell arbeidsgiver sagt rett ut at språkferdighetene mine ble tellende i en ansettelsesavgjørelse.

For innvandrere som meg er arbeid den eneste veien videre. Men jeg blir ikke bedre i norsk fordi jeg ikke får meg jobb i fagfeltet mitt, og jeg får ikke jobb i fagfeltet mitt fordi jeg ikke er god nok i norsk. NAV har foreslått løsninger som vaktmesterkurs eller å bli lagt til på en kandidatliste for en jobb som barista.

Nordmenn flest er så flinke i engelsk at de ofte bytter automatisk når de oppfatter noen som utenlandsk. Dette er en høflig gest, men for innvandrere som higer etter enhver mulighet til å bruke norsk, er det direkte uhjelpsomt.

La oss snakke norsk. La oss misforstå hverandre, snuble over ord, og le av merkelig ordstilling og uttalelse. Det kommer til å ta litt mer tid enn om vi hadde tatt det på engelsk, men det vil være verdt det. Integrering er ikke det samme som assimilering. Begge parter må delta aktivt for at innvandrere skal bli integrert i samfunnet.

Jeg drømmer om å delta. Jeg har gjort det som forventes av meg som innvandrer. Det har tatt meg 562 timer og kostet meg mer enn 60 000 kroner. Nå venter jeg på en arbeidsgiver som har lyst til å holde sin del av avtalen.

Mer om

  1. Norskopplæring
  2. Integrering
  3. Innvandring
  4. Språk
  5. Arbeidsliv

Flere artikler

  1. Rapport: Åtte av ti tror diskriminering forekommer – høyeste noensinne

  2. Slik vurderte de Tangen-turen: – Det ble litt mye

  3. Kan ikke gamble med norske bedrifter

  4. Advokatfirmaene må utvide sitt syn på mangfold

  5. Mer hjemmekontor kan være dårlig nytt for familien

Fra andre aviser

  1. Fire av fem mener innvandrere opplever diskriminering i Norge

    Aftenposten
  2. Fører strengere språkkrav til bedre integrering? Forskning tyder på det motsatte.

    Aftenposten
  3. Strengere språkkrav fører til bedre integrering

    Aftenposten
  4. Krav til å snakke bedre norsk kan føre til at Hassan ikke får bli statsborger

    Bergens Tidende
  5. Paul har søkt tusenvis av jobber: – Jeg føler meg diskriminert

    Bergens Tidende
  6. Kort sagt, torsdag 25. juni

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder