REFORM ELLER REVOLUSJON: – Hva kan europeiske land anno 2019 lære av situasjonen fra hundre år tidligere, spør statsviterne Rasmussen og Knutsen i denne kronikken. Foto: SCANPIX/Novosti

Debatt

Lenin og den moderne velferdsstatens gjennombrudd

I en situasjon med sterkt press på eliter og det politiske systemet kan inkluderende og omfordelende politikk bidra til å minske frustrasjon og konfliktnivået.

MAGNUS BERGLI RASMUSSEN, postdoc, Institutt for statsvitenskap, UiO
CARL HENRIK KNUTSEN, professor, Institutt for statsvitenskap, UiO

Se for deg et lite land hvor gryende industrialisering bidrar til skarp konflikt mellom kapitaleiere og andre eliter, på den ene siden, og relativt fattige arbeidere, på den andre. Arbeiderne søker omfordelende reformer, men får ikke gjennomslag i vanlige politiske kanaler. Elitene kontrollerer politikken, og ønsker ikke reformer som vil koste dyrt. Så begynner radikale krefter blant arbeiderne å snakke om væpnet revolusjon, etter at en slik revolusjon nettopp har rystet nabolandet. Elitene blir vettskremte. De mobiliserer militært, men søker og å kjøpe seg støtte blant arbeiderne ved å «gi etter» på reformene som de lenge har holdt tilbake. Reformene gjennomføres, og situasjonen roer seg i det lille landet.

Dette lille landet er Norge for 100 år siden. Nabolandet med revolusjon er Russland, som nettopp hadde gått gjennom Bolsjevikrevolusjonen av 1917. Historien ovenfor er altså en historie om hvordan et polarisert og dypt splittet Norge klarte å unngå revolusjon og borgerkrig, og hvordan byggingen av den moderne norske velferdsstaten tok fart.

Magnus B. Rasmussen og Carl Henrik Knutsen. Foto: ISF/UiO

Men, Norge er langt fra det eneste landet der viktige sosiale reformer har kommet som følge av revolusjonsfrykt. I en ny studie spør vi: Når og hvorfor er store sosial reformer mulig? For å svare på dette trekker vi på statistisk materiale fra land verden over, samt kvalitative kilder i en dybdestudie av Norge. Studien viser hvordan revolusjonsfrykt i perioden 1917-1919 muliggjorde ny og radikal sosiallovgivning, ved å sette press på etablerte eliter.

For 100 år siden ble radikale arbeiderorganisasjoner invitert til Moskva for å delta i opprettelsen av Komintern. Målet var enkelt. Sovjeterne ønsket en internasjonal organisasjon, styrt fra Moskva, som kunne koordinere revolusjonære bevegelser verden over. Lenin hevdet kapitalismen var på vei mot stadiet av vedvarende borgerkrig. Soldat- og arbeiderråd sprang opp overalt i Europa. Store streiker lammet viktige industrier. Fagforeninger og sosialistpartier vokste i oppslutning. De kapitalistiske samfunnene var tydelig sårbare for organisert arbeidermakt.

Dette likte etablerte eliter dårlig. Her hjemme vekket Arbeiderpartiets innmeldelse i Komintern i 1919 frykt både i militære og borgerlige kretser. Aftenposten skrev på forsiden 10. juni at «DnA erklærer seg for Bolsjevismen». Statsminister Gunnar Knudsen (V) talte i Skien om at sosialistenes forsøk på å etablere mindretallets diktatur ville bli møtt med militær motstand. Knudsen nedsatte også en hemmelig sikkerhetskommisjon. Justisministeren satte opp planer for hvem som skulle lede politiet hvis politisk ledelse og embetsverket ble tatt ut ved kupp. Tarifforhandlingene og streiker ble ansett som faremomenter som kunne antenne arbeiderrevolusjonen – under forhandlinger om 8-timersdagen i Trondheim ble panserskipet Harald Hårfagre sendt opp Trondheimsfjorden for avskrekking.

les også

Er demokratiet i fare?

Gitt situasjonen er det nesten overraskende at revolusjonen ikke spredte seg, verken til Norge eller andre europeiske land. Flere forsøk hadde feilet, innrømmet Lenin på Komintern møtet i 1921, og forventningene om verdensomspennende revolusjon avtok etter dette. Hvorfor kom aldri revolusjonen, for eksempel til Norge? Mye er skrevet om sikkerhetstiltakene mot spredningen av revolusjonen, den billedlige pisken som skulle holde arbeiderne på plass. Men, kanskje like viktige var gulrøttene, de sosialpolitiske reformene som elitene kjørte gjennom i rekordfart for å sikre regimenes legitimitet blant arbeiderne. Målet var å svekke de radikale elementene og vise at inkludering i kapitalistiske samfunn var mulig. Kravet om 8-timersdagen, arbeidernes hovedkrav i årtier, skulle bli en viktig slik gulrot. 

Norge var altså blant landene som gjennomgikk en sosialpolitisk brytningstid i 1918-1922, under både Venstre- og Høyre-styre. Lovfestet åttetimersdag var ett viktig eksempel. Dette var et radikalt brudd med tidligere politikk: åttetimersdagen ble nedstemt av alle partier utenom Arbeiderpartiet i 1915. I 1919 utalte lederen for NAF (NHO i dag) at man måtte akseptere slike reformer man før ville bekjempet med ned og klør for å «redde hva som reddes kan». Norge var ikke alene – 8-timers dagen ble vedtatt med forrykende hastighet i ulike land, og klart oftere der fagforeninger eller sosialistpartier hadde bindinger til Komintern. Frykten for Lenins revolusjon dyttet elitene mot å gi etter for et av arbeidernes viktigste ønsker. Det samme gjaldt mange andre omfordelende reformer. Men, når revolusjonsfrykten avtok, fra og med 1922-23 i Norge, forsvant også reformiveren.

Bolsjevikrevolusjonen skulle altså ikke spre seg etter første verdenskrig. Mange vest-europeiske land beholdt sine flerpartivalg og kapitalisme. Likevel bidro altså frykten for revolusjon til endringer: Mer inkluderende og omfordelende arbeids- og sosialpolitikk vokste frem, inkludert i Norge. Dette bidro til å redusere de skarpe frontene mellom elitene og arbeiderklassen, og dempe polariseringen mellom høyre- og venstresiden i politikken.

les også

Polariseringsvalget 2019

Hva kan europeiske land anno 2019 lære av situasjonen fra hundre år tidligere? er på plass, er økende forskjeller og politisk polarisering karakteristikker som treffer mange land også i vår tid. Ulike grupper, det være velgere bosatt i distriktene eller de med lav utdanning, faller bakpå i mange økonomier og føler seg oversett av de politiske elitene. Fristelsen er stor for å kreve en endring ikke bare i sammensetningen på den demokratisk valgte regjeringen, men på selve systemet, slik radikale arbeidere for 100 år siden gjorde.

I en slik situasjon med sterkt press på eliter og det politiske systemet, antyder vår studie, kan inkluderende og omfordelende politikk bidra til å minske frustrasjon og konfliktnivået. Og, nettopp i en slik situasjon kan politiske og økonomiske eliter motvillig støtte slik omfordelende politikk for å unngå enda verre utfall.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder