Råte i presidentdømmet Frankrike
Så er vi der igjen. Et bestyrtet Europa ser på det franske kaoset med store øyne. Så mye bråk for to nye pensjonsår? Å nei, det stikker mye dypere enn som så.

VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist bosatt i Paris
Legg merke til hvor titusener av rasende franskmenn har samlet seg flere kvelder på rad: Concordeplassen, tidligere Revolusjonsplassen. Under den store revolusjonen fra 1789 ble 1 120 personer, med Ludvig 16. og Marie-Antoinette i spissen, halshugget her.
Den er et symbol. På en forhatt (konge) makt.
President Macrons makt er nesten like forhatt i dag. En dukkefigur av ham ble brent på Concorde-plassen fredag kveld. Det er et helt ekstremt uttrykk og en målestokk for hatet mot ham akkurat nå.
«Ingen» forstår dette raseriet. Tilsynelatende er det en protest mot en ny pensjonsreform, der den jevne franskmann må jobbe i to år til, og gå av ved fylte 64 år i stedet for 62.
I dagens situasjon høres det ut som om bortskjemte drittunger furter fordi de ikke får sjokolade. Nordmenn, italienere, spanjoler, islendinger med flere må vente til de er 67.
Ja, men det er ikke sammenlignbart, sier fagforeningene. Franske arbeidstagere, og særlig de lavere stilte, sliter mer enn andre. Det har de gjort i 40 år.
Samtidig får de mindre og mindre å rutte med. Inflasjonen har tatt de siste reservene de hadde. Mange millioner franskmenn lever med en inntekt omtrent lik minstelønnen, i dag 15 000 i måneden. Det er ikke mye.
De eldste lønnstagerne har sett frem til pensjonen. Og levd lenge i troen på at de skulle kunne gå av når de var 60 – det innførte jo Mitterrand. To år til for dem er tungt å svelge.
Et annet stort problem er at det er svært få bedrifter som hyrer folk over 50. Hva skal de bli?
Inn på scenen i 2017 kommer en ung politiker som starter med å krasje hele det politiske systemet da han ble valgt. Velgerne mistet fotfestet, og har aldri fått det tilbake.
Macrons motto «verken høyre eller venstre» ble i virkeligheten mye mer høyre, og særlig liberalisme. Hans arroganse, for ikke å si forakt, gjorde ikke saken bedre.
Hadde han bare gjort som i Norge, der man viet ti år til pensjonsreformen, med kontinuerlig dialog mellom partene. Etter opprøret til De gule vestene virket det – en stund – som om han hadde skjønt betydningen av dialog.
Men det varte ikke lenge. Ja, han ble gjenvalgt fem år etter, men det var mye fordi velgerne stemte mot Marine Le Pen. Etter det fikk han ikke flertall i nasjonalforsamlingen. Det er vanskelig, men ingen unnskyldning for å tre pensjonsreformen ned over hodene på folk.
Det største problemet er likevel tillit. Selv om den kan være svekket i Norge også, gjennomsyrer tilliten hele det norske systemet. Men ikke det franske.
Bare 35 prosent av franskmennene syns demokratiet fungerer bra. Det er atskillig mindre enn i andre europeiske land med lignende problemer. Og bare 26 prosent har tillit til presidenten.
Bare ett politisk parti virker stabilt og trygt for tiden, Marine Le Pens Nasjonale samling. Hun har da også lovet å oppheve 64 års pensjonsalder hvis hun blir valgt til president i 2025. Rettere sagt «når», sier hun. Ikke hvis.
Hva skjer nå? Den som visste det. Fagforeningene sier de ikke klarer å holde troppene lenger. Vi kan se et nytt opprør som med gulvestene. Macron kan sparke regjeringen, men en ny vil ikke ha større flertall, hvis ikke han da utvider mot høyre.
Han kan også oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg. Men resultatet kan bli enda verre.
Inntil videre har politiet forbudt samlinger på Concordeplassen. Den ligger jo mellom nasjonalforsamlingen og presidentpalasset. Under gulvestopprøret i 2019 var den rasende folkemengden nær ved å styrte regjeringen.
Politiet har fått ordre om å passe spesielt godt på de folkevalgte og deres hjem. Det tyder ikke på at de har full kontroll over situasjonen.
Det kan bli råttent i presidentdømmet Frankrike i den nærmeste tiden. Søppelet ligger allerede og flyter i gatene. Det er – dessverre – franske tilstander.