HUMOR OG STRUKTURER: – Det er naturligvis rimelig, som Nordbø skriver, at satire i stor grad vil – og bør – ramme makten. Men makten kan befinne seg flere steder, også utenfor det politiske apparatet, skriver Ove A. Vanebo. Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Debatt

Hvorfor er det ingen høyrehumor?

Mangelen på høyreorientert humor i norske kanaler er ikke nødvendigvis et problem. Men det er viktig å undersøke grunnene til det.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

OVE A. VANEBO, tidligere formann i Fremskrittspartiets Ungdom

Etter at Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen skrev et Facebook-innlegg om hvordan venstrepolitisk humor dominerer i underholdningsprogrammer, fikk han kritikk av satiriker Dagfinn Nordbø i VG. Nordbø mener det er helt legitimt å latterliggjøre for eksempel, kristenkonservative og Sylvi Listhaug, fordi satiren skal gå etter makten.

Ove A. Vanebo. Foto: Håkon Mosvold Larsen NTB scanpix

Eller som han selv sier: «Satirikere skal ikke lefle med makten, og hygge seg sammen med dem». Videre poengterer han at få komikere har et eksplisitt uttalt politisk ståsted, og at de spede forsøkene på høyreorientert humor ikke har slått an.

Les: Dagfinn Nordbø – Venstrevridd NRK-humor: DET ER ALARM!

Jeg er enig med Nordbø at det kan synes uhensiktsmessig å igangsette tiltak for å få mer «høyrehumor», og det kan også være vanskelig å definere og avgrense hva dette innebærer. Ideologisk sett vil både konservative og liberalister som regel regnes på den politiske høyresiden, med den klare uenigheten som hersker mellom disse gruppene. Likevel er det grunn til å dvele ved hvorfor det tilsynelatende er få tilfeller av humorinnslag som skjer fra et høyreståsted.

Professor Alison Dagnes ved Shippensburg University har skrevet boken A conservative walks into a bar, som forsøker å forklare hvorfor komikermiljøene tenderer mot å være venstreliberale eller sosialistiske. Et sentralt poeng er at sosiologiske funn viser at venstreliberale mennesker oftere er i opposisjon til det etablerte, tiltrekkes av mer mangfoldige og kreative miljøer, og tar side med dem som oppfattes å være «underdogs». Tilsvarende vil konservative ofte være mer servile og opptatt av ikke å lage så mye tull og unoter. Interessant nok viser det seg ofte at politiske liberalister også gjør det relativt godt i humormiljøene, trolig på grunn av den skepsisen til det etablerte.

Forskeren Dannagal Young har sett på hvordan smak og estetiske preferanser slår ut for hva slags humor man liker. Hennes undersøkelser viser at konservative i større grad foretrekker vitsing som har en oppbygning som har en tydelig, poengtert slutt. Venstreorienterte og liberalere liker derimot humor som kan være vag, tvetydig og ironisk. Sistnevnte gruppering vil dermed antagelig trekkes til mye av humoren som er dominerende i mange programmer. En undersøkelse fra Ohio State University i 2009 indikerte at konservative oftere enn venstreliberale mener innslag som er ment ironiske, faktisk gjenspeiler det komikeren mener.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Det synes imidlertid også rimelig å trekke inn forhold som knytter seg til hvilke grupper som søker seg til ulike miljøer. Både filosofen Robert Nozick og psykologen Jonathan Haidt har pekt på hvordan en rekke faktorer spiller inn og medfører at yrkesgrupper domineres av bestemte politiske sjatteringer. Nozick har vist til hvordan «ordsmeder» – journalister, kunstnere, forfattere, akademikere mv. – blir skeptiske til kapitalisme, fordi deres sterke sider ikke alltid verdsettes like mye i et markedsorientert samfunn. De vil heller at samfunnet skal fungere mer som et skolesystem – sentralt dirigert og med belønning av visse typer teoretisk kunnskap. Haidt har på sin side være særlig opptatt av hvordan mennesker i ulike «stammesamfunn» agerer og søker konformitet, med den følge at personer med avvikende meninger føler seg isolert og utstøtt.

En annen faktor som trolig spiller inn, er at det kan være ubehagelig å fronte det som kan anses for å være høyrehumor. Mye av den humoren som regnes for å være venstreorientert, pirker borti kristenkonservative, innvandringsmotstandere, næringslivstopper og amerikanske republikanere – som George W. Bush før og Donald Trump nå. Dersom en komiker skulle finne på å gjøre narr med utgangspunkt i et høyreorientert ståsted, ville det trolig vekke langt større reaksjoner som hadde skapt mye støy – der et kobbel av journalister og interesseorganisasjoner ville satt et kritisk søkelys på humoren.

Les også: Hans Petter Sjøli – Surt i salongen

Latterliggjøring av andre religioner enn kristendommen eller underlige utslag av et flerkulturelt samfunn, ville fort bli ansett som fremmedfiendtlig. Humor på bekostning av aggressiv feminisme kunne regnes som likestillingsfiendtlig. Og påpekning av rigide, byråkratiske regler eller passiviserende velferdsordninger, ville garantert blitt kritisert av en brukerorganisasjon som ordningene skal ivareta – med påfølgende beskyldninger om stigmatisering. Tidligere nevnte professor Dagnes har selv forklart hvordan en komiker hun selv hadde sansen for, ble fryst ut sosialt etter å ha uttrykt sympatier for Bush etter 11. september-terroren. Da er det tryggere å tulle med aktører som ikke slår tilbake.

Det er naturligvis helt rimelig, som Nordbø skriver, at satire i stor grad vil – og bør – ramme makten. Men makten kan befinne seg flere steder, også utenfor det politiske apparatet. Selv om jeg vil motsette meg ulike kvoteringstiltak eller særordninger for høyreorienterte komikere, bør man fremdeles se om det er strukturer som gjør at humoren som frekventerer i statskanaler domineres av politisk monokultur. Om ikke annet bør personer som ellers snakker varmt om mangfold ta sine egne standpunkter på alvor.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder