FORFATTER: – Det ukrainske selvbildet har inntil nylig vært lenket fast til Leopold von Sacher-Masochs idé om at den ukrainske nasjon er ambolten, som den russiske storebror har slått hammeren mot i århundrer. Foto: Alexander Tymczuk

Debatt

Fifty shades of Ukraine

I en sidegate i den vestukrainske byen Lviv samler en gjeng knisende tenåringsjenter seg rundt bronsefiguren av Leopold von Sacher-Masoch. Den modigste av dem putter hånden ned i bukselommen hans. Lite vet hun at hun rører ved en viktig del av ukraineres selvbilde.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

ALEXANDER TYMCZUK, sosialantropolog

«... de største lidenskaper stiger ut av motsetninger. Vi er slike motsetninger, nesten fiender. Det er derfor min kjærlighet er dels hat, dels frykt. I et slikt forhold må den ene være hammer og den andre ambolt. Jeg vil være ambolten.»
– «Venus i pels», Leopold von Sacher-Masoch, 1870

Leopold von Sacher-Masoch vokste opp i byen Lviv i dagens Ukraina, den gang Lemberg i Østerrike-Ungarn. Hans mest kjente litterære verk, Venus i pels, beskriver dominans og underkastelse så fengslende og hemningsløst, at han har fått den sviende glede av for alltid å bli assosiert med masochisme, en seksuell legning som gjerne innebærer blåmerker og lær. Det sies at han hentet inspirasjon til dette slaviske begjær fra sin ukrainske barnepike.

Alexander Tymczuk.

Leopolds statue står beskrivende nok bortgjemt i en trang sidegate, og ikke sentralt på Frihetsprospektet i Lviv. Hans verker opptar kanskje ikke mye plass i ukrainske bokhyller, men hans litterære dragning mot underkastelse og trelldom klemmer allikevel på en øm nerve i Ukrainas historie og nasjonale selvbevissthet. Det er ikke bare enkelte radikale, norske Russland-kjennere som omtaler ukrainere som lillerussere uten noen egen historie. Det ukrainske selvbildet har inntil nylig vært lenket fast til ideen om at, for å bruke Leopolds ord, den ukrainske nasjon er ambolten, som den russiske storebror har slått hammeren mot i århundrer. Nå er imidlertid hammeren forvandlet til kalasjnikover og BUK-raketter, og ukrainere er tydeligvis ikke lenger interessert i å leve i dette masochistiske elsk-hat forholdet under den russiske pisken. Det er flere tegn på at Ukraina er i gang med å bryte ut av sine russiske lenker.

les også

Ukrainsk aktivist død tre måneder etter syreangrep

For det første har ukrainske myndigheter valgt å ikke fornye vennskapsavtalen med Russland fra 1997. Ikke ulikt kontrakten i et sado-masochistisk forhold, inneholder vennskapsavtalen en gjensidig anerkjennelse av grenser og respekt for partenes integritet. Med annekteringen av Krim og den dårlig skjulte krigføring i Øst-Ukraina er imidlertid Russland gått fra å være den dominante til å bli den aggressive, og både grenser og integritet er overskredet.

For det andre har president Petro Porosjenko, med parlamentets støtte, bedt den konstitusjonelle domstolen i Ukraina om å vurdere nødvendige endringer i den ukrainske konstitusjonen, slik at den er tilpasset fremtidige medlemskap i EU og NATO. Dette samsvarer med hva en stadig økende del av befolkningen ønsker.

For det tredje har Ukraina gjort seg nærmest uavhengig av russisk gass. Russland har brukt gassleveranser til Ukraina og gasstransitt gjennom Ukraina til Europa som en politisk pisk siden 2005, men med en hjelpende hånd fra voldgiftsdomstolen i Stockholm, så er ikke lenger ukrainske Naftogaz bundet fast til ufordelaktige gassavtaler med russiske Gazprom. Samtidig vil en omlegging til fornybar energiproduksjon i årene fremover, blant annet ved investeringer fra norske selskaper, gjøre Ukraina enda mindre avhengig av importert gass.

For det fjerde er nå det ortodokse Ukraina i ferd med å bryte sine religøse bånd til Russland. Godt hjulpet av den ‘fremste blant likemenn’ i den ortodokse verden, patriarken i det historiske Konstantinopel, vil Ukraina få sin egen ortodokse nasjonalkirke innen kort tid, uavhengig av den russisk ortodokse kirke. Dermed mister Russland muligheten til å påvirke det ukrainske samfunnet gjennom den siste institusjonen de har hatt innflytelse over i Ukraina.

les også

Hans-Wilhelm Steinfeld: Europas sikkerhet på ørkenvandring

Fem år etter Euromaidan, da ukrainere strømmet ut i sentrum av Kyiv for å kreve et tettere samarbeid med Europa, så er Ukraina nærmere Europa enn noen gang. Russlands reaksjon, som mest ligner en forsmådd elskers hevngjerrighet, har gjort ukrainere enda sikrere på sitt utenrikspolitiske veivalg. Som den underdanige hovedkarakteren i Leopold von Sacher-Masochs roman skriver til den dominante kvinnen han så håpløst elsket: «Jeg er ikke lenger din slave, som lar seg sparke og piske av Dem. De har selv gjort meg fri, og jeg forlater en kvinne som jeg kun er i stand til å hate og forakte.» På samme måte snur ukrainere sin blodpiskede rygg mot naboen i øst, og synger nasjonalsangens første strofe – 'ennå har ikke Ukraina gått under' – rettet mot et Europa flesteparten av ukrainere identifiserer seg med.

les også

Prisen Krim betaler for fotball-VM

Desperat sitter den russiske hammer igjen, og leter etter en ambolt å slå mot. Amboltens navn er nå for eksempel Oleg Sentsov, den ukrainske filmregissøren som soner en 20 års dom i et sibirsk fengsel, etter det Amnesty International omtaler som en ‘ekstremt kynisk skueprosess‘. Som følge av forhørene av ham i 2014, var Olegs kropp dekket av tydelige tegn på tortur. Den russiske undersøkelseskomiteen henla saken, med begrunnelse av at blåmerkene og sårene var resultat av hans påståtte interesse for sado-masochisme. Uten den underdaniges masochisme er det imidlertid bare den dominantes sadisme igjen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder