Jødepiken som ble Guds mor
Maria har en tendens til å komme i skyggen av sin sønn. Kanskje ikke så rart i et gjennomprotestantisk samfunn som vårt.
KIM LARSEN, katolikk, lærerutdanner og teolog
Det var først i voksen alder jeg «oppdaget» Maria. Jeg hadde forvillet meg inn i et kloster. Det var juletid, og det var bønnetid. Aftenbønnen Vesper sto på programmet. Lyden, lukten, sangen og stillheten gjorde noe med meg. Her var det godt å være. Munkene sang med full røst, og jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å henge med. Da bønnestunden nærmet seg høydepunktet, Magnificat, sto sangen i taket: Marias lovsang ble en hyllest til jødepiken som ble Guds mor.
Maria er ved siden av Jesusbarnet kanskje den mest sentrale skikkelsen i julen. I hvert fall i de katolske og ortodokse kirkene. Det fortelles om Marias foreldre, Joachim og Anna, at de ikke kunne få barn – noe som ble sett på som en stor ulykke. Ifølge tradisjonen grep Gud inn. Anna ble med barn, og Marias liv startet som et under. Vi vet dessverre lite om den historiske Maria, og om hennes barndom og oppvekst, men det finnes mange fortellinger om henne. I det apokryfe skriftet Jakobs-evangeliet fortelles det om Marias fromhet, kyskhet og hennes hellighet. Disse fortellingene, og flere andre, begynte å spre seg fort etter hennes himmelfart – og mange av dem er godt bevarte ressurser også i dag.
I middelalderen ble det brukt naturmetaforer for å få frem forholdet mellom Maria og Jesus. Hun var månen som fikk sitt lys fra solen. Kunstprofessor Gunnar Danbolt antyder at denne tenkningen hadde sin forankring i et av evangeliene. Lukas plasserte historiene om Maria før og etter Jesu egen historie – hun lyser før soloppgang og etter solnedgang. Kristus lyser om dagen, Maria reflekterer hans lys om natten.
Les også: No man is an island
Maria rammer inn Jesu liv og virke på jorden. Hun ble tidlig en viktig skikkelse i kirkens fromhetsliv. I tillegg til å være mor til Jesus, fikk hun en selvstendig rolle og betydning. Maria ble sett på som den annen Eva. En Eva som ikke lot seg friste, men som var disponibel og ikke gjemte seg for Gud. Der hvor Eva var ulydig, viste Maria lydighet. Eva lot seg lokke av slangens ord, mens Maria var lydig mot Guds ord. Eller som professor Jakob Jervell skrev i boken Jomfru Maria: «Eva vendte seg bort fra Gud på grunn av en ond engel, mens Maria hørte englebudskapet og mottok Gud selv.»
Men hvem var denne kvinnen som fødte Jesusbarnet julenatt? Den tidlige kirke strevde litt med dette spørsmålet. Språket strakk liksom ikke til, for hvordan kan man uttrykke et så stort mysterium? Det ble derfor gjort forsøk på å komme til rette med hvem denne kvinnen var, og hvordan den unge kirken skulle forholde seg til henne. Det ble skapt et nytt ord – et ord som skulle beskrive henne og hennes rolle i frelseshistorien. Maria fikk tittelen gudfødersken, på gresk theotokos, for hun hadde jo født en som var Gud.
Men hvordan skulle kirken gi rom for denne «nye» innsikten i troen og i gudsdyrkelsen? Selv om de fleste skjønte at det var noe helt spesielt med Maria, fantes det røster som var redde for misbruk av denne nye erkjennelsen. Biskop Ambrosius fra Milano på 300-tallet anerkjente selvsagt det helt spesielle med Maria, men påpekte samtidig at Maria var «Guds tempel, men ikke tempelets Gud». Hun var kirken, hvor Ordet hadde tatt bolig.
Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!
Likevel kunne ikke kirken fri seg fra tanken om at Maria var Guds mor, og på det økumeniske konsilet i Efesos i 431, ble Maria proklamert som Gudføderske. Vedtaket fikk avgjørende betydning for måten Maria skulle æres på. Hun var kvinnen som var svanger med sin Gud. Hun fikk etter hvert «himmelske» navn og ble kalt Guds mor, himmeldronningen, kirkens mor, Kirkens hellige jordsmonn, ømhetens mor, den allhellige gudfødersken, Guds brud og evig jomfru. Augustin gir henne også en helt sentral rolle og påpeker at: «Hun er kirkelemmenes mor, fordi hun i sin kjærlighet har medvirket til at det fødes troende i Kirken.»
De historiske kirkene har aldri lagt skjul på at dette er et stort mysterium – at en ung kvinne ble gudføderske – at hun ble Guds mor. Utallige uttrykk i kunsten har bidratt til å holde oppe denne svimlende tanken. Kirken har likevel hele tiden holdt frem at det store med Maria var først og fremst hennes omsorg for Ordet, og hennes villighet til å være disponibel for Gud. De katolske og ortodokse kirkene finner noe trøstefullt i dette – den menneskelige natur kan samarbeide med Gud. Det er kanskje noe av grunnen til at kirken, gjennom alle tider, har ofret Maria de vakreste salmer og hymner, og på den måten oppfylt hennes egen profeti: «for se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig…» (Luk 1:48).
Likevel har det vært tider hvor Maria-dyrkelsen har blitt overdrevent frodig. Derfor har flere katolske teologer påpekt at Mariafromheten alltid må ha et kristologisk utgangspunkt – den peker alltid hen på Kristus. Pave Benedikt tar samtidig til orde for at Marias passivitet har et allment budskap i vår tid. Nettopp i «aktivitetens tidsalder» kan Maria være et forbilde for en type aktiv passivitet.
Uansett hvordan man ser på Maria, hennes rolle og betydning er fremdeles stor i mange land, og ikke minst i de katolske og ortodokse kirkene. Magnificat synges hver dag i alle klostrene og de fleste kirker rundt om i verden. Og har du tid og anledning, i denne glade juletid, så ta turen innom et kloster eller en kirke og få med deg denne vakre sangen – hyllesten til jødepiken som ble Guds mor. Det er absolutt verdt et besøk.
