SORG-TVANG? – Jeg reagerer på massesørgingen nettopp fordi det ikke virker ekte. Sorgen iscenesettes og dyrkes for å vise de riktige verdiene, skriver Sanna Sarromaa.
SORG-TVANG? – Jeg reagerer på massesørgingen nettopp fordi det ikke virker ekte. Sorgen iscenesettes og dyrkes for å vise de riktige verdiene, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Marte Vike Arnesen

Finske Sanna refser nordmenn: – Dere må alltid vise hvor gode dere er

MENINGER

Nå har nordmenn fått enda et område der de kan vise hvor gode og snille de er: Sorgen.

debatt
Publisert: Oppdatert: 02.01.19 10:46

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

Sorgen er blitt et kappløp for nordmenn, og det gjelder å hive seg på bølgen. Dør det en fra skolen din eller bygda di, forutsetter det dagevis med felles hulking, kriseteam, psykolog, prest og full stab. Kirkene, skolene, kommunehusene og Røde Kors holder dørene åpne, slik at du kan gråte offentlig med andre likesinnede, gjerne med NRK på slep. Kjente du ikke vedkommende? Det gjør ingenting! Det er likevel viktig å samles og vise at man er lamslått og i sjokk.

La meg slå fast med én gang: Når noen dør, har jeg full medfølelse for pårørende. Er det snakk om en ung person og en uventet død, føler jeg virkelig med de etterlatte. Jeg har imidlertid ikke noe behov for å delta i noen offentlig og kollektiv hulking der man holder rundt hverandre og lar snørr og tårer sprute. Man har fått så veldig mange og sterke følelser i Norge de siste årene.

Rett før jul sluttet en elev i klassen til mine yngste barn. Mine to sjetteklassinger kom hjem og fortalte hvordan «alle» hadde grått – med unntak av dem to og et par til. Mange av barna hadde aldri lekt med vedkommende, men gråte skulle de likevel. Det er blitt en kulturell forventning, kanskje til og med et imperativ, om å vise mye følelser. Eleven gikk slett ikke ut av tiden. Nei, han skulle bare flytte til Sørlandet i romjula. Likevel ble det lagt opp til en kollektiv gråteseanse på trinnet. Det var plutselig ikke måte på hvor trist det var.

En norsk og en dansk kvinne ble drept i Marokko i desember. Time kommune, Røde Kors, sanitetskvinnene og næringsforeningen arrangerte et fakkeltog, slik at folk kunne komme sammen og vise at de bryr seg. Røde Kors tilbød psykososial førstehjelp. Rektoren på universitetet der kvinnene studerte reiste til campus Bø for å være sammen med studenter og ansatte der. «Vi er i sorg og vi er lamslåtte», uttalte han seg til media.

Tragisk og inn i granskogen urettferdig, uten tvil, men skal også de – det store flertallet på universitetet, som overhodet ikke kjente de drepte kvinnene, være lamslåtte og i sorg? Hvorfor? Og ikke minst: Hvordan får de det til? Jeg klarer ikke å framkalle noe annet enn ekte medfølelse for de etterlatte, og mitt liv går videre ganske så normalt når folk jeg ikke kjenner, dør.

De britiske prinsene, sønnene til prinsesse Diana, sa mange år etter Dianas død at de ikke skjønte alle de sørgende menneskene da mammaen deres døde. De var sinte på dem. Hvorfor skulle mennesker som ikke engang kjente henne gråte så høylytt over henne? Det var de som kjente henne, ikke alle disse fremmede! Sorgen var deres. Dette har jeg tenkt på når folk samler seg for å gråte over personer de ikke kjente. Og når de klarer å framkalle disse tårene for mennesker de ikke kjente, hva med all den andre lidelsen som finnes i verden? Skal man ta all døden innover seg, rekker man ikke noe annet enn å grine. For folk dør jo – på alle bauger og kanter.  

På Vinstra ble en skoleelev drept i november. Brutalt, totalt uforståelig og helt jævlig på alle måter, og de pårørende bør ha alles fulle empati, men skal hele skolen og kommunen stoppe opp i dagevis som følge av det? Jeg jobber selv på en videregående skole en drøy time unna. Skulle også vi tilby krisehjelp, hvis det tilfeldigvis var en elev med samme postnummer som den drepte hadde?

Nordmenn får jo aldri vist nok hvor gode de er. Gråter man offentlig i kor over folk man ikke kjenner, viser man at man er skikkelig snill.

Det er ikke min mening å harselere med ekte sorg eller sanne sørgende. Dør noen man er glad i, sørger man over det. Jeg vet en del om det. Min mamma og pappa døde med et par måneders mellomrom da jeg var ung. Det er brutalt og brutalt vondt, og det tar lang tid å komme over.

Jeg reagerer på denne massesørgingen nettopp fordi det ikke virker ekte for meg. Sorgen, som egentlig ikke er der, blir bare spilt. Man sørger jo ikke over folk man ikke kjenner. Man kan ha medfølelse for de nærmeste, men ikke sorg. Jeg mistenker at all denne kollektive gråtingen har vikarierende motiver. Sorgen iscenesettes og dyrkes for å vise de riktige verdiene.

Hadde det vært min død og min skole, og hadde det vært satt opp busser til begravelsen min, hadde jeg blitt fornærmet. For de følelsene folkemassene hadde vist, hadde ikke vært ektefølte. Det er ikke sorg det handler om, det handler om å vise frem egen godhet.

Og det er noe godhetstyrannisk over akkurat det.

Her kan du lese mer om