Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Høyrepopulistene må ha elite-hjelp for å danne regjering

MENINGER

Italias nye regjering er et resultat av tidens melodi, og benyttet helgen til å slå an tonen. Med to dramatiske solister i kamp om hovedstemmen og en fraværende dirigent er det imidlertid uklart hva som egentlig ble oppført.

kommentar
Publisert:

Statsminister Giuseppe Conte har knapt ytret et ord i offentlighet etter at han ble tatt i ed fredag ettermiddag. Anledningene har vært flere. Ikke minst under markeringen av den italienske nasjonaldagen lørdag.

Fortsatt er det veldig uklart hva landets regjeringssjef står for, hvordan han tenker å lede det gjeldstyngede landet gjennom kostbare reformer, og hva han skal si til långiverne når han både må søke om mer kreditt og samtidig foreslå ettergivelse av gammal moro.

Derimot har de to visestatsministrene, Lega-leder Matteo Salvini og M5S-sjef Luigi Di Maio, sunget ut gjennom hele helgen.

Salvini opptrådte for sitt hjemmepublikum i nord, og høstet jubel for gamle takter og kjent repertoar. Ikke minst slo tiraden mot båtflyktningene godt an da han ropte ut til massene at «gratisturen er over».

Det er ytterst tvilsomt at de menneskene dette gjelder oppfatter ferden over Middelhavet på samme vis, men det er en annen debatt. Søndag reiste han til Sicilia for å beskue mottakene der migrantene kommer i land.

Femstjernersbevegelsen samlet på sin side tusenvis av supportere i Roma sentrum lørdag ettermiddag der Luigi Di Maio fra podiet erklærte at «staten det er oss».

Et ordvalg som ikke møtte like mye åtgaum hos tilhørerne. Det kan ha noe med at mange av partiets tilhengere er studenter og godt utdannede folk som kjenner sin Europahistorie, og antakelig mener det er uheldig av en systemkritisk og uttalt antielitistisk bevegelse å lime seg så tett til fyndord fra solkongen i Versailles, Ludvig XIV.

Det er også et spørsmål om hvor taktisk, i det lange løp, det er av Salvini å klø egne velgere på ryggen når han parallelt må forsikre næringslivets hovedorganisasjon og alle andre om at han egentlig ikke mener det han sier om å kaste ut alle innvandrere.

Luigi Di Maio og særlig Matteo Salvini fører et relativt friskt språk i møte med publikum, det skal sies, men de holder seg i det minste over beltestedet. Deres forgjengere, partigrunnleggerne Beppe Grillo og Umberto Bossi, brød seg ikke med den slags prippenhet.

På 1990-tallet kunne Bossi rope ut fra scenen at «Lega er en ståkuk» som skulle rævp**e det politiske etablissementet. Mens Beppe Grillo innførte likegodt begrepet vaffanculo som politisk motto for Femstjernerbevegelsen. Det er det artikulerte meningsinnholdet av gesten hvor en langfinger stikkes i været. Den ordrette oversettelsen ligger nærmere Umberto Bossis uttrykk, bare at handlingen er noe man gjør med seg selv.

Slik kan man si at den politiske retorikken har endret seg til det bedre i overleveringen fra partieierne Bossi og Grillo til arvtakerne. Hvilke øvrige endringer det reviderte separatistpartiet, nå nasjonalkonservative La Lega og det ikke lengre fullt så EU-kritiske M5S skal gjennomføre sammen, avventes med spenning.

Salvinis store forbilder er presidentene Trump og Putin; av den første har han fått begrepet «Italia først», den andre har gitt ham ideene om å avvikle en rekke obstruerende institusjoner. Men i likhet med Trump anses Salvini som en pratmaker, også blant sine egne.

Blant hans skarpeste kritikere i så måte er forgjengerne Bossi og Roberto Maroni. Salvini er en mann av mange ord, og tilhengerne liker det de hører. Men en god del skjønner også at de svindyre reformene han har gått til valg på å gjennomføre ikke er realistiske.

Italias nye ledelse kaller seg selv «Regjeringen for forandring». Det er lovende. Forandring fryder. Men neppe mer enn det. Deres krampaktige angrep på «den politiske elite» og «etablissementet» er som å høre navngitte Frp-politikere når de et øyeblikk glemmer hvem som sitter i regjering. Toppsjiktet i begge partier er høytlønnede yrkespolitikere, og har vært det gjennom hele karrieren.

Begge partier brukte valgkampen til å rase mot Paolo Gentilonis koalisjonsregjering, og det dypt udemokratiske i at han bare var utpekt, Den fjerde statsminister på rad siden Berlusconi som ikke var folkevalgt. Det første Lega og M5S gjør når de får makt, er å utpeke den femte. Giuseppe Conte er en ukjent jusprofessor som ikke sto på noen liste folk flest hadde anledning til å stemme på.

Begge partiers ledere har filleristet ideen om såkalte teknokrater, og radbrekt utsiktene for at Italia igjen skulle få en regjering av spesialister og departementale fagfolk. Igjen: Når systemkritiske M5S og høyrepopulistene La Lega danner regjering, er 8 – åtte – medlemmer uvalgte teknokrater. Det er halvparten av regjeringen.

Hverken statsministeren, utenriksministeren, finansministeren, Europaministeren, forsvarsministeren, klima- og miljøministeren, utdanningsministeren eller kulturministeren er folkevalgte politikere, men partiløse fageksperter

Interessant nok er fire av disse universitetsprofessorer. Øvrige statsråder inkluderer en tidligere spesialrådgiver for regjeringen i forsvarssaker, en medisiner med doktorgrad, en sosialkonservativ dypt religiøs die-hard abortmotstander, en styrtrik kjendisadvokat (som forsvarte den mafia- og korrupsjonsdømte statsminister Giulio Andreotti), samt et par senatorer.

Til å være en antielitistisk, folkelig populistregjering fremstår den merkelig lik det etablissementet som Di Maio og Salvini har bygd en karriere på å kritisere.

Et annet påfallende trekk med «Regjeringen for forandring», er Salvinis historieforståelse, hvor han begynner krisefortellingen om Italia og hvordan han behendig utelater La Legas delaktighet og ansvar for finanskrisen. Han ikler seg offerrollen og snakker til velgerne som om han og partiet er blitt holdt utenfor det gode selskap, og at det er på tide at La Lega får komme i regjering.

For å gi det med teskje: I Berlusconis første regjering (1994) hadde Lega visestatsministeren samt seks statsråder, herunder innenriksministeriet, budsjett/finans, næring/industri, de hadde Europaministeren og en minister for avbyråkratisering og reform. I Berlusconi II (2001) og III (2005) fikk Lega justisministeren og arbeids- og sosialministeren. I Berlusconi IV (2008) fikk de i tillegg landbruks- og matdepartementet.

Italienerne har et uttrykk de kaller gattopardismo. Det er avledet fra Tomasi di Lampedusas berømte roman Leoparden, fra tiden før Italias samling. Her sier den sicilianske adelsmannen Tancredi de berømte ord om at «Alt må forandres, for at alt skal bli som det er.» Ifølge dette er det illusjonen om forandring som er forandringen.

Her kan du lese mer om