FORSVARER: Jon Anders Hasle er Glenn Kenneth Andersens advokat. Foto: Annemor Larsen , VG

Debatt

Kronikk: «En notorisk kriminell»

De siste dagene har VGs lesere fått innblikk i livet til «en notorisk kriminell». Glenn Kenneth Andersen har lagt hodet på blokka. Blottstilt seg totalt.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

JON ANDERS HASLE, advokat

Et stort offer for ham, men en viktig dokumentasjon for å få synliggjort hverdagene og skjebnen til en av de virkelig utstøtte i samfunnet.

En av svært mange. En gruppe mennesker mange ikke ofrer en tanke eller nevner med ord. Snakkes det om dem, er det nesten alltid med forakt. Dokumentasjonen av livet til Glenn Kenneth Andersen er en viktig korreksjon til informasjonsflyten fra de offisielle kanalene, som oftest politiet eller andre i justiskjeden.

Anundsens skrytevideo

Justisministeren bidrar med mye informasjon, men aldri slik type informasjon Andersen har delt. Han nøler ikke med å stille opp på intervjuer eller delta i skrytevideo om nye fengsler og hvor effektiv kriminalomsorgen har blitt med den nye regjeringen. Hvor fine fengslene er. Med flatskjerm og toalett på cella. Det ropes

stadig høyere om strengere straffer. Les: fengselsstraffer. Myndighetene svarer. «viser handling». Uten motforestillinger. Uten korreksjoner.

Refleksjoner rundt de menneskelige aspektene, som Andersen nå har synliggjort, er fraværende i justisministerens og politiets informasjon. Mer overraskende er at de bredere samfunnsmessige betraktningene er fraværende. Noen helhetlige vurderinger må man vel kunne forvente blir gjort før fengsel bygges, før det foreslås stadig strengere straffer eller etableres ulike gjengangerprosjekter som VIC-prosjektet i Oslo hvor fotfølging og fengsling er sentrale mål.

Hva gjør lange fengselsstraffer med integrering av de som utholder straffen? Blir «fengselsfuglene» mindre kriminelle?

Forbryterskole og passivisering

Siden før andre verdenskrig har det vært forsket på virkningen av fengselsstraff, og allerede i 1940 ble det underbygget en hypotese om at fangene ble «prisonisert» under fengselsoppholdet. Med dette menes at fangene tar til seg egne normer og verdier karakteristisk for fangesamfunnet.

RUS: VG har fulgt Glenn Kenneth Andersen i to år. I perioder har han vært svært langt nede. Foto: Annemor Larsen , VG

Kort sagt ble det konstatert at fengslene er «forbryterskoler» (Donald Clemmer, 1940). Jo færre kontakter man har med «det normale» utenfor murene, og jo lenger straffen er, desto mer prisonisert blir man. At det skjer slik prisonisering er også forståelig, fordi vi er sosiale vesener. De innsatte trenger også en tilhørighet og søker «felles trøst» når man er frarøvet kontakt med familie, venner og andre nettverk.

Alternativet til dette i fengselet er fellesskap med andre innsatte der man tar til seg kriminelle normer. Det snakkes om «nye kupp», man får «kontakter» for narkotikatransaksjoner mv (Sykes og Messinger 1960). En rekke senere undersøkelser i Norge og andre land bekrefter de negative effektene av fengselsopphold. Det skal altså svært mye til for ikke å bli mer kriminell av å være i fengsel.

Mer og mer kriminell

Dette er ikke kontroversielt stoff i dag, og jeg er ikke kjent med at noen bestrider dette. En annen konsekvens av fengselsopphold, er at man blir passiv og fratatt muligheten til å ordne noe selv. Maten er servert til bestemte tider, man blir geleidet rundt når man skal til lege, til arbeid i fengselet mv. Man fratas muligheten til å ordne ting selv, og overgangen til liv i frihet blir svært stor, og større og større dess lenger fengselsstraff man har.

At man blir mer kriminell, og mindre i stand til å klare seg selv ved fengselsopphold, er konsekvenser det snakkes lite om når det ropes om høyere straffer.

Hva gjelder gjengangerprosjektene i politidistriktene (VIC i Oslo), har en kun sett at det fokuseres på at lovbryterne holdes vekk fra gata den tiden de er i fengsel. Jeg har ikke sett at det har vært reflektert rundt at gjengangerne blir stadig mer kriminelle, og dermed utstøtes stadig mer av samfunnet. Selv om det i de fleste av disse prosjektene også skal være en «hjelp» til de som kommer på lista, er det få - om noen - som ser annen hjelp her enn fengselsopphold. VIC og andre tilsvarende prosjekter har ikke noe eget behandlingsapparat, og har i praksis minimalt, om noe, samarbeid med relevante instanser i behandlingsapparatet.

Hva kan gjøres?

Dokumentasjonen rundt Andersens liv synliggjør at mye er galt og at noe må gjøres.

Gjennom 17 år som forsvarsadvokat og nesten tre år som politijurist før dette har jeg snakket med innsatte, løslatte, ansatte i kriminalomsorgen og folk i ulike deler av hjelpeapparatet om denne gruppens situasjon.

Når det gjelder rusrelatert kriminalitet ligger mye av problemet nettopp i rusproblemene, og det fremstår som klart det mest logiske å få bukt med rusproblemet. Fjerner man dette problemet, fjerner man (som oftest) også hans eller hennes problematiske forhold til loven.

LØSLATT: Glenn Kenneth slapp ut av fengsel 19. oktober i år. Foto: Annemor Larsen , VG

Ved innsettelse i fengselet (ofte varetektsfengsel først), ser jeg for meg følgende drømmescenario: Den innsatte får automatisk tildelt ruskonsulent straks, og det påbegynnes straks et arbeid for å avklare om vedkommende er motivert for behandling. Er han/hun det, søkes denne inn til en passende institusjon eller annen type behandling straks, og vedkommende overføres til behandling i løpet av noen uker.

Med et slikt «løp», framfor måneders passivisering og «prisonisering»,vil tilbakefallsprosenten garantert stupe - sammenholdt med dagens situasjon, hvor de innsatte i stedet blir «prisonisert», passivisert og plassert et sted hvor det ikke akkurat er rusfritt. For all del. Det er enkelte rusmestringsprogrammer i noen anstalter som er nyttige. Men disse er gjerne forbeholdt de som har vært innsatt en lang stund, og kan uansett ikke måle seg med den behandlingen som skjer på institusjoner.

En drøm

Slike tanker er dessverre bare en drøm. Tanken om umiddelbar tilgang til ruskonsulent og behandling er nettopp bare det – en tanke. Det finnes heller ikke ledige behandlingsplasser på så kort varsel. Ventetiden er fra noen måneder til over ett år. Noen tilsvarende ideer, som kunne bidratt til å realisere denne drømmen, har jeg heller ikke registrert har kommet fra regjeringshold, eller fra opposisjonen for den saks skyld.

Noe annet som springer en i øynene når en får dokumentert Andersens liv, er det manglende fokus på overgangen fra fengsel til livet i frihet. Hvor er helhetstenkningen? Min erfaring er at hjelpeapparatet utenfor fengselet (i hovedsak NAV) ser fengselsoppholdet som en hvilepute:«Nå er det noen andres ansvar».

For all del, jeg er selvsagt kjent med at kriminalomsorgen har rutiner for å få til en «myk landing» utenfor. Det hjelper imidlertid så lite når det som tilbys fra hjelpeapparatet utenfor ofte kommer for seint eller har minimalt innhold. Det er åpenbart at en løslatelse må forberedes i god tid, og at det bør arbeides for å ha klart et oppfølging, tiltak eller jobb. Min erfaring er at dette bare unntaksvis er situasjonen ved løslatelse.

NORGERHAVEN FENGSEL: Justisminister Anders Anundsen (Frp) og Fred Teeven, statssekretær i det nederlandske justisdepartementet var begge fornøyde da den formelle avtalen om norske fengselsplasser i Nederland var på plass. Foto: Sandblad Mattis , VG

Hva gjelder bolig, er boligen ofte en type hospits eller lignende, som oftest små leiligheter/hybler i hus hvor det er mange narkomane. Uten jobb eller tiltak, i slikt miljø, er veien svært kort til kriminalitet og ny fengsling. Til tross for at dette er velkjent, er det lite handling i «denne enden» av kjeden. Det er påfallende hvor mye «handling» man vil vise for å redusere soningskø og få nok fengselsplasser. Like påfallende er fraværet av «handling» ved løslatelse, som kunne motvirke nye kriminalitet.

Fengselsplasser i Nederland

Det fokuseres som nevnt mye på «handling» i form av nok fengselsplasser, både ved bygging av nye, store lukkede anstalter og ved at man leier plasser i Nederland. Mange med meg har spurt oss hvorfor man ønsker denne type fengselsplasser? Hvorfor velger man ikke å bygge flere små, gjerne åpne anstalter hvor avstanden

mellom ansatte og innsatte er mindre? Hvor man i mindre grad utsettes for prisoniseringen, hvor man kan ha tettere relasjon til ansatte fremfor kun kontakt med andre innsatte? Mange har klart å holde seg unna kriminalitet etter opphold ved slike fengsler, hvor man mer aktivt arbeider for å kunne tilpasse seg livet utenfor.

Tankene jeg har kommet med i denne kronikken kan sikkert nyanseres. Problemene er imidlertid åpenbare og kan ikke «nyanseres bort».

Andersens stemme har kommet fram. Han har ved sin historie vist oss fasiten på hvordan systemene virker – eller rettere svikter. Historien hans er på ingen måte enestående. Det er svikt i flere ledd, og mest ved at det mangler en overordnet plan.

Jeg har ikke fasiten på hva som må gjøres for å få til et perfekt system. Jeg har påpekt noen åpenbare grunner til at Andersen og mange andre i praksis støtes bort i en fase der det klart hadde vært i hans og samfunnets interesse at han hadde blitt hjulpet inn i en ordnet tilværelse. Andersen har bidratt sterkt til å belyse manglene. Det er nå opp til andre å få gjort noe med dem.

Til beste for Andersen og talløse andre i hans situasjon - og til beste for samfunnet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder