Foto: TegningRoar Hagen,

Kommentar

Hæ, selger vi landet?

Slagord er effektive, men de gir sjelden gode debatter.

Tom Staavi
ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Vi som deler lokalmiljø og fotballag med reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen, kjenner igjen følelsene og engasjementet. Det er et smart trekk å vekke det gamle nei til EU-slagordet «Nei til salg av Norge» til live igjen. Men slagord står ofte i veien for nyanserte diskusjoner som bringer oss litt videre, så også her.

Diskusjonen sauser sammen mange forskjellige ting. Steen Jensen har rett i at regjeringen faktisk vil selge litt av Norge. Nærmere bestemt om lag 2,4 millioner mål av Statskogs drivverdige arealer. Begrunnelsen er å effektivisere driften ved å la private i samme område overta. Det er en diskusjon for seg.

Bør næringsministren være aksjespekulant?

Det er når man blander dette sammen med statens salg av selskaper departementene eier direkte, det hele blir rotete. Denne diskusjonen handler nemlig ikke om salg, den handler om hva staten bør og skal eie. Det er for eksempel uproblematisk at staten indirekte eier selskaper og forvalter sparebøssa vår via Folketrygdfondet og Oljefondet. Men bør departementene eie selskaper direkte utelukkende for å tjene penger?

Nei sier regjeringen. Og det er ikke så vanskelig å være enig. Staten kommer fort i en uheldig dobbeltrolle om den både skal gi regler og være dommer i en kamp der staten selv deltar aktivt som spiller. Derfor bør statens direkte eierskap begrenses.

Om staten er en god eller dårlig eier, er neppe det viktigste argumentet. En analyse gjort av Espens Sirnes, førsteamanuensis ved Høyskolen i Tromsø, viser at statseide selskaper har om lag den samme utviklingen som resten av Oslo Børs.

Regjeringens eierskapsmelding som kom i sommer er god på å definere hva det er klokt at staten skal eie. Det bør være en begrunnelse utover ønsket om utelukkende å tjene penger.

Meldingen peker for eksempel på at vi må sikre at strategisk viktig kompetanse og teknologi blir værende i Norge, og at vi på andre måter ivaretar våre interesser gjennom norsk kontroll av enkelte selskaper. Det betinger hovedkontor i Norge. Eksempler på dette er DnB, Telenor og Kongsberggruppen. Da må eierandelen være minst 34 prosent.

Videre opererer enkelte selskaper som naturlige monopoler, det vil si at det er samfunnsøkonomisk ulønnsomt at flere tilbyr det samme. Statnett som eier mesteparten av strømnettet i landet er et godt eksempel. En tredje grunn kan være for å ivareta viktig funksjoner selv om de ikke er lønnsomme, for eksempel Avinors enkelte ulønnsomme flyplasser.

Viktigste grunn for statlig eierskap, er kontroll over naturressurser. Det ville være uklokt å selge Statkraft som kontrollerer en tredel av all vannkraft i Norge og det er heller ikke politisk flertall for å selge seg ned i Statoil.

Statlig eierskap kan også begrunnes i et politisk ønske om å kontrollere et marked. Vinmonopolet og Norsk Tipping tjener som eksempler.

Ingen av selskapene der eierskapet er særlig begrunnet, vil regjeringen selge. På salgslisten står kjente og mindre kjente selskaper der regjeringen mener eierskapet utelukkende er motivert av inntjening.

Hva bør staten kjøpe?

SAS er ett av dem, det er knapt lenger noen grunn til at staten skal eie et flyselskap. Det samme gjelder det nylig børsnoterte Entra som eier og leier ut 1,3 millioner kvadratmeter kontorareal. Staten eier halve selskapet.

De blå vil også selge eiendomsinformasjonsselskapet Ambita, Baneservice som bygger og vedlikeholder jernbaneinfrastruktur, entreprenøren Mesta og fisk- og dyrehelseselskapet Veterinærmedisinsk Oppdragssenter. Det oppleves ikke spesielt dramatisk om dette selges til privat kapital hvis prisen er riktig.

Flytoget skiller seg ut. Det er neppe dramatisk om det selges, det vil gå tog, det blir ikke flyttet til Kina. Men det er svært tvilsomt om markedet er villig til å prise inn tidligere gjeldssanering i selskapet. Derfor bør staten opprettholde eierskapet av selskapet som har et halvveis monopol (på bane) og frakter en tredel av alle flypassasjerer til og fra Gardermoen.

Gjennomfører staten det planlagte nedsalget, viser beregningene at statens eierandel på Oslo Børs reduseres fra 35 til 32 prosent. Den er fortsatt langt over land vi kan sammenligne oss med.

Men vi må ikke glemme å snakke om hvor staten kan øke sitt eierskap. En viktig oppgave for statens eierskapspolitikk kan være å skape nytt næringsliv. En idé for staten er å reinvestere en del av pengene sammen med private aktører i nytt norsk næringsliv. Det skorter på såkornpenger i Norge, penger som kan bringe gründer-prosjekter fra idéstadiet til nye, solide bedrifter og arbeidsplasser. Som senere kan selges ut igjen. «Ja til kjøp av nye Norge» med andre ord.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder