Donald Trump har fortsatt å holde store massemønstringer som om han fortsatt drev valgkamp. Her fra Phoenix, Arizona i august. Foto: Nicholas Kamm AFP

Kommentar

Min evige (valg) kamp

Året med Trumps som valgvinner og president har vært ganske likt årene med Trump som presidentkandidat.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Trump markerte seg tidlig under den republikanske nominasjonskampanjen ved å gi ydmykende kallenavn til sine motstandere og konkurrenter. Det var «Løgnaktige Ted» Cruz, «Lille Marco» Rubio og «Lav-energi Jeb» Bush.

Da disse var nedkjempet hadde han klart å hausse opp en stemning som gjorde at det knyttet seg stor spenning til hva han ville kalle sin hovedmotstander, Hillary Clinton, frem til valget. Han utnyttet oppmerksomheten for hva det var verdt, omtrent som om han var i ferd med å lansere navnet på et nytt hotell.

Navnet ble «avduket» før et møte i Watertown, New York for drøyt halvannet år siden. «Crooked Hillary». Et slanguttrykk for «uærlig» som rent bokstavelig betyr «krokete» og som derfor også gir assosiasjoner til hekser og trollkjerringer i eventyrene.

Enkelt og effektiv. Trumps insinuasjoner om Clinton som en uærlig, «ekkel» («nasty») kvinne som bare søkte makt for å berike seg selv, destabiliserte henne såpass i det viktige rustbeltet at han vant valget til tross for at hun fikk tre millioner flere stemmer enn han.

En mer erfaren politiker enn Trump ville nok ha lagt valgkampretorikken bak seg etter seieren og ikke viet mer oppmerksomhet til den tapende part. Men Trump har fortsatt å rase mot «Crooked Hillary» jevnt og trutt i de tolv månedene som har gått.

Senest i helgen, da han på Twitter kommenterte en ny bok om nominasjonsvalget blant demokratene. Og noen dager tidligere, da FBI arresterte hans tidligere valgkampsjef og siktet ham for ulovlig samrøre med russerne.

Det har i det hele tatt preget hele Trumps presidentskap så langt: Han er fortsatt i valgkampmodus. Han har ikke gått over i den bestefaderlige, jeg-beveger-meg-over-politikken-holdningen som for eksempel Ronald Reagan håndterte så vellykket.

I stedet tweeter og snakker han som om han fremdeles er i opposisjon. Som om makten sitter hos mediene, demokratene og til en viss grad også republikanerne og han selv er en stemme fra motstandsbevegelsen.

Man kan spekulere i hvorfor. Er det fordi han savner valgkampen? Er det fordi han ikke skjønner forskjellen på posisjon eller opposisjon? Eller er det en strategi for å lede oppmerksomheten bort fra en politisk agenda som så langt ikke har levert på noen av de mest minneverdige løftene: Mur mot Mexico, reform av Obamas helselover, nytt skattesystem, etc.

Antagelig er det en blanding. Og mer enn hvorfor han opptrer slik, er hvor lenge han kan gjøre det, før slitasjen blir alvorlig innen hans eget parti og blant hans egne velgere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder