Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Teaterbygningen i fritt forfall: Det Nationale drama

Publisert: Oppdatert: 04.04.17 12:01

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Det pågående drama ved Nationaltheatret kan ende med den verst tenkelige anmeldelse. Dersom liv går tapt vil noen måtte stå til ansvar.

Riktig nok er vår nasjonale hovedscene unnfanget i strid, født i kamp og oppfostret i konflikt, men den uro som nå rir Nationaltheatret er hverken politisk eller kunstnerisk

Den er bare nedslående. Men talende, dessverre. For tidsånden.

Et vedvarende fravær av vedlikehold har påført bygningen fra 1899 så store slitasjeskader at normal oppussing ikke lenger er et alternativ. «Nødsikring» er uttrykket som nå brukes.

"At Nationaltheatret skjelver i sine grunnvoller er ikke lenger en morsom metafor. Det er et ubehagelig faktum.

Forfallet ved Nationaltheatret kan ikke stoppes med midlertidige reparasjoner. Innganger må trygges og taket rassikres. I tillegg truer deler av fasaden med å ramle ned i hodet på forbipasserende.

Umiddelbare sikringsoperasjoner er iverksatt for å berge liv og helse. Situasjonen er kritisk, bedyrer teatersjef Hanne Tømta og styreleder Anne Enger. Behovet for totalrehabilitering er akutt og absolutt, noe flere utredninger og eksterne konsulentrapporter har slått fast.

Bakgrunn: Nationaltheatret i kritisk dårlig stand

Den som passerer Nationaltheatret kan med selvsyn se hvordan den ærverdige bygningen, tegnet av Henrik Bull, er blitt polstret med glass og plater for ikke å krakelere totalt. Teatret er et hovedverk i Bulls arkitektkarriere, som også omfatter Finansdepartementet i Oslo – opprinnelig Regjeringsbygningen – samt Historisk Museum på Tullinløkka, Paulus kirke og Edvard Munchs vinteratelier på Ekely.

Fukt, forvitring, skader, feil og mangler i tillegg til utdaterte tekniske anlegg og normal slitasje i et snart 125 år gammelt hus gir i sum et omfattende rehabiliteringsbehov. Et behov som nok ville vært vesentlig mindre dersom bygningen var blitt tilstrekkelig ivaretatt underveis. At Nationaltheatret skjelver i sine grunnvoller er ikke lenger en morsom metafor. Det er et ubehagelig faktum.

Les også: Alarm! Fullt forfall på Nationaltheatret

Det aller rimeligste oppussingsanslaget, som i praksis er en reparasjon for å opprettholde status quo, ligger i underkant av 900 millioner kr.

For å oppgradere bygningen til et minimum av det et moderne teaterhus i dag trenger, vil prislappen komme på ca. fire milliarder kr.

Statsbygg har gitt Nationaltheatret tilstandsgrad 3, som er laveste klassifiseringsnivå. Det beskriver et hus med så store og omseggripende mangler at det må totalrenoveres. For ti år siden var statusen tilstandsgrad 2. Nødvendig rehabilitering ble vurdert til å koste «minst hundre millioner». I stedet valgte eierne – som er Staten, ved Kulturdepartementet – å bevilge akkurat nok penger til å kjøpe litt mer sminke.

Skuespillerne: – Det er farlig å være her

Kulturministere har kommet og gått, men forfallet har bestått. En statsråd, Ellen Horn (Ap), var sågar tidligere teatersjef ved Nationaltheatret. Dagens begredelige situasjon er tverrsummen av alle regjeringers unnlatelsessynder siden fredningen i 1983. Likevel påhviler det sittende kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) et særlig ansvar. Det er på hennes vakt og foran hennes øyne at Nationaltheatret bryter sammen.

Denne behandlingen av et nasjonalt kulturminne føyer seg dessverre inn i et mønster. Vi er ikke så gode til å hegne om tradisjoner i vår oljefyrte velferdsstat, men én tradisjon holder vi fast ved: I den grad vi kan neglisjere vår historiske kulturarv, lar vi ikke den muligheten gå fra oss.

Et ubehagelig konkret eksempel er den skammelige måten norske kulturmyndigheter har behandlet Nasjonalgalleriet på. At det heller ikke er noen dypere kulturhistorisk forståelse for betydningen av å ivareta våre eldste kulturhus, kirkene, eller andre monumentalbygg som sier noe om samfunnsutviklingen og hvem vi er, uttrykker det samme. Ignoransen er påfallende, grensende til forakt.

Det er flott at det finnes politisk vilje og dermed penger til å realisere nye kulturbygg, som nytt hovedbibliotek i Oslo, ny Opera, nytt nasjonalmuseum på Vestbanen og nytt Munch-museum. At debatten går om lokalisering og utforming skulle bare mangle. Men hva med de signalbyggene vil allerede har? Hvorfor er det så utenkelig å ta vare på den nære kulturhistorien? Det står tydeligvis ikke på finansieringen ...

Vi har en kulturminister som i tydeligere ordelag enn noen forgjenger har bekjent nærhet og tilhørighet til den norske kulturarven.

Med Nationaltheatret og Nasjonalgalleriet har hun to helt konkrete muligheter til å la handling følge fagre ord.

Begge disse ikoniske bygningene representerer nettopp visualiseringen av vår kulturarv og det selvstendige Norge, slik dette vokste frem. I form og innhold er de manifestasjonen av en avgjørende epoke i nasjonens kulturhistorie og politiske historie. Og det hele gis en sammenheng i den såkalte Karl Johan- aksen, med Slottet og Stortinget, Nasjonalgalleriet, Nationaltheatret, Universitetet og Historisk museum.

Linda Hofstad Helleland har en unik mulighet til å bli kulturministeren som brøt med mange tiårs politiske forsømmelser. Hun kan bli statsråden som skjønte hva pietet innebærer og hvilket ansvar det påligger en kulturminister.

Eller hun kan også skrive seg inn i historien som hun som kastet vrak på det hele.

Få flere kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook

Denne artikkelen handler om