Tegning: Roar Hagen/VG Foto: ,

Kommentar

Fra gullgutt til gelétopp

I møtet med fortidens feil, viser Jonas Gahr Støre frem sin svakeste side.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Tony Blair var den største britiske politiske suksessen siden Thatcher. Hans New Labour har dannet skole for en rekke av dagens politikere. Erna Solbergs lange valgkamp frem mot 2013, internt i partiet kalt «Prosjekt statsminister», hentet mye fra Blairs måte å kommunisere politikk på.

Jens Stoltenbergs første regjering, der Jonas Gahr Støre hadde en sentral posisjon som stabssjef, var også Blair-inspirert. Blair vant fire valg på rad, og snakket en periode all kritikk i stykker. Ordene la seg rundt potensielt farlige politiske situasjoner som skummet i et brannslukkingsapparat rundt flammene.

Boris om Blair

Londons borgermester Boris Johnson, et hett tips til å bli ny leder for det britiske konservative partiet, beskrev en gang Tony Blair slik:

«Han er en miks av Harry Houdini og en grisunge innsmurt i fett. Han er nesten umenneskelig i sin unnvikenhet. Å sette fast Blair er som å prøve å spikre gelé på en vegg.»

Siden terrorangrepet mot Charlie Hebdo sist uke, har mange stått klar med hammeren mot Jonas Gahr Støre. Hans uttalelser om ansvar og ytringsfrihet fra 2006, da striden om Muhammedkarikaturene raste, klinger skjærende falskt i dag.

Støre har rygget, bortforklart og latt ordskummet flomme over sin egen fortid. Få er bedre på det enn ham. Støre er en politiker som overlever kriser andre ville druknet i.

Hater feil

Ap-lederen har en innbitt motvilje mot å innrømme feil. Som Blair er han en mester i å prate seg ut av brysomheter. Vennskapet med Felix Tschudi som fikk penger av UD, vinglingen om norsk militær innsats i Libya der Støre argumenterte mot militærmakt bare noen dager før Norge sendte jagerfly, teppene fra Afghanistan som ikke var meldt inn på riktig måte, Støre danset seg gjennom alt sammen og kom ut på andre siden politisk uskadet.

Ikke bare det, han har i flere år vært Norges mest populære politiker og tok over ledelsen i Ap helt uten konkurranse.

Blant politiske kommentatorer og andre yrkesmenere, har skepsisen mot Støre til tider vært betydelig. For noen år siden hevdet mange av oss i akkurat det sjiktet at Støre kunne få problemer med å bli Ap-leder. Han gjorde oss til narr, og jeg mistenker at han fryder seg en del over det. Støre liker å vinne, liker å lykkes, liker å ha og få rett. Han er villig til å gå lenger enn de fleste for å tilfredsstille den lysten.

På tredemøllen

I Støres egen bok «I Bevegelse», gjør Ap-lederen opp et politisk regnskap over livet så langt. Jeg har lest boken, og kan ikke huske at han et eneste sted innrømmer å ha tatt feil i saker som betyr noe.

Store deler av boken er replikkveksling mellom Støre og tidligere fagforeningsmann Jonas Bals. Bals stiller Støre krevende spørsmål og får svar som i prinsippet understreker at Støre har, og lenge har hatt, de rette svarene på alt.

I den grad Støre beveger seg i boken, så skjer det på tredemølle. Det ser ut som om han løper, men han flytter seg ikke.

Når Støre blir konfrontert med det han sa om karikaturer og ytringsfrihet i 2006, så skjønner han selvfølgelig at argumentasjonen fra den gang nå er omtrent like holdbar som melk fra samme år. Men han legger seg ikke flat. Han uttrykker heller ikke noen anger for sine standpunkter den gangen. På lørdag gjentok Støre, i et intervju med Dagens Næringsliv, at han ikke mente det var viktig å stå opp for retten til å drive blasfemi.

Intervjuet utløste nye stormer mot Ap-lederen, og han havnet på retretten. Men interessant nok så rygger ikke Støre når han blir presset, han bare går rundt og rundt sin egne feil, til de forsvinner ned i jorden.

Alfahannen kjemper for livet

Det er imaget som suveren og ufeilbarlig som er Støres politiske styrke. Store norske velgergrupper ønsker politiske ledere med autoritet og vinnerinstinkt, ikke ledere som famler og sier unnskyld hele tiden.

Støre har laget seg et image som den store alfahannen for mange velgere. Det er en rolle han ser ut til å trives godt i. Men alfahanner tåler ikke nederlag, blir det for mange av dem så ryker posisjonen.

De gangene Støre kjemper som hardest for å begrave sine egne feiltrinn, er han på sitt minst suverene. Da er det lett å få øye på Støres store ego, og hans til tider elastiske forhold til presisjon og klarhet rundt sine egne handlinger og motiver. Han får noe geléaktig over seg. Så langt har disse episodene blitt fort glemt av velgerne, men er det noe som kan velte Aps nye gullgutt så er det kanskje hans nidkjære kamp mot kritikk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder