DEMOKRATISK STYRKE: – Endringen av fullmaktsloven var en demonstrasjon av robustheten til det norske demokratiet. Revisjonen trakk på innspill fra ulike parter og den offentlige debatten. Regjering og opposisjon holdt seg til spillereglene, forhandlet og fant til slutt frem til konsensus. Dette er et politisk system (og politikere) å være stolt av, skriver statsviterne. Foto: PRIO/UiO

Debatt

Erna som diktator?

Sett i etterkant: Stod faktisk det norske demokratiet på spill noen dager i midten av mars 2020?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over 102 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

SIRIANNE DAHLUM, seniorforsker (PRIO)
CARL HENRIK KNUTSEN, professor i statsvitenskap (UiO)
TORE WIG, førsteamanuensis i statsvitenskap (UiO)

«Dette var ikke et forsøk på statskupp, men et forsøk på å få hverdagen til å fungere.»

Det uttalte Statsminister Erna Solberg sist helg, den 21. mars, etter at flertallet i Stortinget hadde vedtatt en revidert versjon av fullmaktsloven regjeringen foreslo for å håndtere coronakrisen.

Revisjonen kom etter en lynrask høringsrunde der ledende jus-professorer fremhevet at den opprinnelige loven ga svært vide fullmakter til regjeringen, forrykket maktbalansen mellom regjering og Storting, og utfordret demokratiske spilleregler. Enkelte opposisjonspartier og medier uttrykte også sterk bekymring både for prosessen og innholdet i loven. Revisjonene begrenset fullmaktene, og loven fikk kun én måneds varighet. Et samlet Storting stilte seg bak, og regjeringen virker fornøyd. Krisen rundt coronaloven er avblåst. 

Sett i etterkant: Sto faktisk det norske demokratiet på spill noen dager i midten av mars 2020?

les også

Enighet om omskrevet coronalov på Stortinget

Det norske demokratiet har stått bunnsolid i flere tiår, og ansees ofte av ulike rangeringer for å være blant de sterkeste i verden. Men selv ikke etablerte demokratier er nødvendigvis immune mot demokratisk forvitring, noe som har blitt tydelig de siste tiåret: Relativt etablerte demokratier som Ungarn, Brasil, Polen og India har opplevd glidninger i autoritær retning, og selv det svært etablerte demokratiet i USA er under press. 

Moderne demokratiers forvitring er typisk drevet frem av ledere som selv er valgt i frie valg. Valgte presidenter eller statsministere utfordrer institusjoner som frie medier, rettssystemet og parlamentet etter tur, i drypp-drypp stil, og konsentrerer gradvis makten i egne hender. Ofte skjer undergravingen av regler og normer så gradvis at det nesten ikke merkes (en analogi er frosken som ikke merker at vannet gradvis varmes opp før den kokes).

Det er vanskelig selv i etterkant å peke på et enkelt knekkpunkt for når et land ble et diktatur. Det er enda vanskeligere for opposisjonspolitikere, medier og borgere å – i sanntid – peke ut når demokratiet blir brutt ned, og dermed uteblir massemønstringer for å forsvare demokratiet.  Når alarmen går for fullt, kan det være for sent. Derfor er det farlig å fire på selv tilsynelatende ubetydelige demokratiske prinsipper, selv i et bunnsolid system som det norske, og selv når lederne som startet prosessen aldri hadde statskupp som intensjon.

les også

VG MENER: Nødvendige innstramminger

Selv om demokratier kan være sårbare for selv små og tilsynelatende uskyldige lovendringer, var vi aldri bekymret for at Erna skulle gjøre statskupp og tilrane seg diktatorisk makt. De formelle institusjonene som sikrer det norske folkestyret er sterke, men kanskje enda viktigere er det at uformelle demokratiske normer er dypt internalisert både i befolkning og blant politiske eliter.

Demokratier starter nemlig å forvitre når de politiske elitene aksepterer at demokratiske normer utfordres eller tilsidesettes for egen gevinst. Demokrati er ikke bare grunnlover som tegner opp maktbalansen mellom parlament, regjering og domstoler, men også uformelle normer og regler knyttet til hva som er akseptabel og uakseptabel oppførsel. Det hjelper lite med paragraf om beskyttelse av ytringsfrihet i grunnloven, dersom politikerne tolererer at journalister bankes opp. Formelle regler er kun så gode som de uformelle normene om å følge dem. Tilsvarende er en formell kriselov ufarlig i kombinasjon med norske politikere med stor respekt for demokratiske spilleregler.

Endringen av fullmaktsloven var en demonstrasjon av robustheten til det norske demokratiet. Revisjonen trakk på innspill fra ulike parter og den offentlige debatten (selv om det gikk lovlig fort denne gangen!). Regjering og opposisjon holdt seg til spillereglene, forhandlet og fant til slutt frem til konsensus. Dette er et politisk system (og politikere) å være stolt av.

les også

Pandemiens politikk

Men – selv om statskupp alltid var urealistisk, var vi, i likhet med jus-professorene og enkelte opposisjonspartier, meget betenkte over det konkrete forslaget, og hva det kunne føre med seg av ikke-intenderte konsekvenser på lang sikt. En reell bekymring er presedensen loven kunne ha satt for tiltak som flytter makt mot regjeringen og vekk fra Stortinget, og hvordan loven kunne brukes som modell for fremtidige regjeringer (med verre intensjoner enn å bekjempe virus) under forhold som er vanskelige å forutse.

Fremtidens politiske eliter kan ha anti-demokratiske hensikter selv om dagens styresmakter ikke har det.

Det er enda et moment ved dagens situasjon som er spesielt «interessant» for demokrati-forskere. Kriseperioder er farlige også for politiske systemer. Både demokratier og diktaturer dør langt hyppigere under (for eksempel økonomiske) krisetider.

Én viktig grunn er at opportunistiske statsledere, gjennom historien, har brukt kriser og katastrofer som mulighetsvindu for å stramme grepet om makten. Kriselover er ofte en del av prosessen. De presenteres som midlertidige særtiltak – makten må konsentreres hos leder og regjering for effektiv krisebekjempelse – men ofte blir loven værende lenge etter at krisa har gitt seg. En studie av 60 demokratier viser at innføring av kriselovgivning går sammen med kraftig økt sjanse for demokratisk sammenbrudd. En analyse av 180 land viser da også at regimeendringer styrt av lederne selv, for eksempel selvkupp i demokratier, blir klart vanligere i krisetider.

les også

Ingen regimer varer evig

Coronakrisen er alle krisers mor: Den kombinerer en skremmende ekstern trussel – her dreier det seg om liv og død – som krever tung statlig inngripen i folks liv, med økonomisk krise og utstrakt arbeidsledighet på slep. Selv om demokratiet i Norge ikke skulle trues, brukes coronakrisen allerede av statsledere i andre systemer for å underminere sivile rettigheter, stenge ned valg, konsentrere beslutningsmakt hos lederen og dreie regimet i mer autoritær retning. 

I Israel har Benjamin Netanyahu stengt ned blant annet domstolene, delvis under påskudd av coronakrisen, etter å ha tapt et valg og med en nært forestående rettssak mot ham. I Ungarn, som lenge har trukket i mer autoritær retning, foreslå president Orban den 21.mars å utvide de eksisterende krisefullmaktene, og militæret har blitt satt til å overvåke 140 statseide bedrifter. Disse statlige inngrepene skaper frykt for en videre autoritær omdreining. Historien tilsier at vi kan vente flere eksempler fremover.

Samtidig er det viktig også for demokratiets fremtid at vi kan håndtere den kommende katastrofen. Behovene for inngripen er legitime, og fordrer sterke tiltak. Vi ønsker heller ikke et scenario der norske politikere står handlingslammet i møte med krisen og bruker lang tid på utfordringer, av både helsemessige og økonomiske art. Ekstraordinære tiltak kan faktisk også – i riktig form og dose, og brukt med ytterste forsiktighet – styrke demokratiet på sikt. Et fungerende demokrati er avhengig av legitimitet i befolkningen, og i disse tider er legitimiteten uløselig knyttet til hvor godt staten håndterer coronakrisen.

Hvis demokratier som Norge fremstår som «handlingssvake», mens land som Singapore og Kina anses å finne effektive og sterke løsninger på coronaproblemet, vil autoritære styresett fremstå mer attraktive for mange. Hvilken rolle spiller vel demokrati, vil mange tenke, om tusenvis dør hver eneste dag og hundretusener mister jobben? Derfor er det viktig, og for demokratiet, at regjeringen tar kraftfulle grep.

Nå som coronaloven er revidert, vil vi forhåpentligvis også kunne bekjempe corona-pandemien i visshet om at Norge ikke firet på demokratiske prinsipper selv i krisetid. Disse prinsippene skal vi tross alt skal leve videre med lenge etter at coronaviruset er borte fra norsk jord.

Mer om

  1. Coronaviruset
  2. Demokrati
  3. Erna Solberg
  4. Benjamin Netanyahu
  5. Ungarn

Flere artikler

  1. Demokrati i karantene

  2. Nødvendige innstramminger

  3. Pressefrihet i pandemiens tid

  4. Et menneskerettslig ja til smittesporing

  5. SV vil bremse regjeringens krise-fullmakter

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder