Foto: Roar Hagen

Kommentar

Der ingen skulle tru at alle ville bu

Selv om mange drømmer om det gode livet på bygda, flytter stadig flere til byen. For utkantene er utviklingen dramatisk.

Tone Sofie Aglen
Kommentator
les også

Partiet for nordlendinger flest

Et høydepunkt hver søndag er å benke seg foran tv-en for et nytt møte med folk «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». En skulle kanskje tro det var begrenset hvor mange einstøinger det var mulig å lete fram fra værharde øyer, bratte fjellknauser, trange fjorder og dype skoger, men til tross for at andelen av oss som bor i tettsteder har rundet 80 prosent, er det åpenbart en del å ta av. Nå er den folkekjære serien inne i sin 17. sesong. Mange av oss elsker å drømme seg bort til livet som ærfuglpasser på Vega, tømmerhogger i Trysil eller geitebonde innerst i Sognefjorden. Mer tid, mindre forbruk og nærhet til naturen er verdier som mange søker mot. Iallefall på tv.

For noe helt annet er det å bo der. Den siste befolkningsstatistikken er dyster lesning for alle med et bankende hjerte for utkantene. I løpet av tre måneder mistet Nordland fylke 702 innbyggere. Det er i snitt åtte færre nordlendinger hver eneste dag fra en landsdel som ikke har så mange sjeler å miste. Befolkningsflukten karakteriseres som dramatisk. Statistisk Sentralbyrå har ikke sett lignende tall på 20 år.

les også

Opp med lommeboka, det er jul igjen

Det er to hovedforklaringer på dette. For det første fødes det færre barn. Samtidig er innvandringen til landet lavere. Det siste er en villet politikk. Sannsynligvis har innvandring dekket over det som lenge har vært en nedadgående kurve.

Nylig kom den oppsiktsvekkende nyheten om at fødselstallene i Nord-Norge stuper. På 20 år har vi sett nær en halvering av antall fødsler i Finnmark. Også i Nordland er nedgangen markant. Tradisjonelt har kvinner i den nordligste landsdelen fått flere barn enn gjennomsnittet, men slik er det ikke lenger. Som i landet forøvrig venter kvinner lengre med å få barn, og får færre barn. Nedgangen forsterkes av at kvinner i fruktbar alder flytter til byen. Mange distriktskommuner har en svært høy andel eldre innbyggere, og det blir det som kjent lite barn av. For mange utkanter er dette en bekymringsfull spiral.

Men det er ikke bare i Nordland pilene peker feil vei. Det går raskere nedover i distriktskommunene enn man tidligere har regnet med, sier Knut Vareide ved Telemarksforskning til NRK. Forskeren er ikke optimistisk når det gjelder framtiden til distriktene. I de hundre minst sentrale kommunene har folketallet gått ned med tre prosent siden 2009. Samtidig økte folketallet på landsbasis med 11 prosent i samme periode. Det er heller ikke noe å si på hovedstadens attraktivitet. Rundt Oslo er økningen enda kraftigere.

les også

Opposisjonens svakeste kort

Politikerne får ofte skylden for sentraliseringen. I Nordland har nedleggelse av lærerutdanningen på Nesna og sykehusstruktur satt sinnene i kok. Denne uka vedtok et flertall i styret i Helgelandssykehuset å utrede ett stort sykehus i regionen. Dette kommer i tillegg til velkjent motstand mot politireform, nedleggelse av skattekontor og sammenslåing av kommuner og fylker.

Tjenestetilbud, distriktspolitikk og statlige arbeidsplasser spiller selvsagt inn, men dessverre har det nok mindre betydning enn vi ønsker og tror. At folk flytter til store byer er en global trend som virker svært robust, for å bruke et utskjelt adjektiv.

Det er ikke like lett å skjønne hvorfor urbaniseringen er så sterk. Mange drømmer om et enklere liv med mindre mas og kø. Nylig viste Adresseavisen fram det store spriket i boligpriser i Trøndelag. I mange utkantkommuner kan unge par kjøpe en hel enebolig til en halv million kroner. Mange steder går næringslivet godt, og det er lav arbeidsledighet. Likevel flytter de til de store byene hvor de må bla opp ti ganger så mye for en liten leilighet.

For noen år siden trodde vi digitaliseringen var redningen for distriktene. Når folk kunne ta med seg jobben hvor som helst, ville de drive bedrifter fra den ytterste nøgne ø. Det har ikke gått helt slik, og ingenting tyder på at det går den veien heller. Byene har en attraktivitet som er vanskelig å definere. Et variert arbeidsmarked er en åpenbar årsak, men som neppe forklarer alt. Kanskje er det slik at folk flest foretrekker å være omringet av folk?

En kan jo saktens lure på hvorfor så mange velger bort rimelige hus, køfri arbeidsvei, stabil jobb, mindre folk og nærhet til naturen. Når man blakker seg på et krypinn i Oslo sentrum, sirenene uler utenfor og du ikke kjenner naboen, kan man komme på å spørre seg om man har kommet til stedet der «ingen skulle tru at alle ville bu». Men det er ingen som tvinger oss hit, de fleste av oss kommer helt av seg selv.

Skal sentraliseringen fortsette i samme tempo vil hele landet bo i et tettsted i 2080. Og da kan det vel knapt være en einstøing igjen som ikke norske tv-seere har vært hjemme hos.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder