BÅTMIGRANTER: – Maren Sæbø forsøker å bortforklare at redningsbåtene tilstedeværelse fører til at flere reiser. Det er syltynt, skriver Frps Jon Helgheim.

BÅTMIGRANTER: – Maren Sæbø forsøker å bortforklare at redningsbåtene tilstedeværelse fører til at flere reiser. Det er syltynt, skriver Frps Jon Helgheim. Foto: Gisle Oddstad

Debatt

Sæbøs bortforklaringer

Selv Afrika-kjenner Maren Sæbø må innrømme at redningsbåtene påvirker migrantenes valg om å reise.

JON HELGHEIM, stortingsrepresentant (Frp)

Maren Sæbø skriver i sin VG-kronikk «Fakta i havsnød» at Sylvi Listhaug og jeg tar feil når vi påstår at de fleste som reiser over Middelhavet er økonomiske migranter og at flere redningsskip fører til at flere reiser.

Innlegget er svært tynt begrunnet og bærer tydelig preg av et intenst ønske om å finne hardtslående fakta som tilbakeviser Frps tilnærming, men at noe slikt faktisk ikke var å oppdrive. Henvisninger til relevant informasjon og forskning er uriktige og spekulative. Dette holder virkelig ikke mål.

Den første bommerten kommer i starten av innlegget. Her har ikke Sæbø kontroll på hvem som har kritisert hva og hva regjeringen faktisk mener. Hun sier det er regjeringens politikk å ta imot flyktninger fra Libya, noe som er riktig. Det Frp og regjeringen derimot har sagt nei til, er å ta imot båtmigranter som fraktes til Europa av redningsskip. Det var dette Facebook-plakaten vår handlet om og her sier både Frp og regjeringen nei. Norge skal ikke ta imot båtmigranter. Å ta imot kvoteflyktninger fra Libya er noe helt annet, disse er ikke er båtmigranter, men registrerte flyktninger gjennom FN-systemet. Dette er for å forhindre at de blir båtflyktninger.

Deretter mener Sæbø det er feil at de fleste som reiser over Middelhavet er økonomiske migranter. Dette klarer hun ikke på noe måte å sannsynliggjøre eller dokumentere. Hun henviser vagt til rapporten «Push and pull- factors in asylum-related migration», en oppsummering av forskning som FN har utgitt. Hun skriver videre at «for noen grupper, slik som de som tar de mest risikofylte rutene, for tiden den over Sahara og Middelhavet, er andelen som flykter større enn for grupper som «bare» flytter på seg av økonomiske årsaker..»

For det første konkluderer ikke denne rapporten med noe slikt. For det andre unnlater hun å nevne at denne rapporten ble utgitt i 2016 og at forskningen den baserer seg på stort sett er gjort lenge før flyktningkrisen i 2015. Det er dermed et gedigent mageplask å bruke denne rapporten til å si at dagens migrasjon over Middelhavet, ikke hovedsakelig består av økonomiske migranter. Den famlende argumentasjonen bærer tydelig preg av at Sæbø er fullstendig klar over dette, men håper på og ikke bli avslørt.

FNs Høykomissær for Flyktninger (UNHCR) sa i 2017 at 7 av 10 migranter som reiser over Middelhavet er økonomiske migranter. At de fleste som kommer til Europa er økonomiske migranter og ikke flyktninger vises også av verdens mest anerkjente migrasjonsforsker Paul Collier i bøkene Exodus (2014) og Refuges (2018).

Ser vi på ankomstene til Italia i år, så er den største gruppen tunisere. Tunisia er et fredelig og stabilt land som det ikke er noe grunn til å flykte fra. De øvrige topp-nasjonalitetene er Pakistan, Elfenbenskysten, Algerie, Irak, Bangladesh, Sudan, Guinea, Marokko og Kamerun. Det er bare noen få av disse nasjonalitetene som Norge innvilger asylsøknader fra. Av disse hadde i 2018 Sudan den desidert høyeste innvilgelsesprosenten på 32 prosent. Det vil si at 68 prosent av asylsøknadene fra Sudan i Norge ble avslått, og det var altså de med høyest innvilgelsesprosent.

I spørsmålet om hva som trigger folk til å legge ut på den farlige reisen over Middelhavet, er Sæbøs argumentasjon hjelpeløs og syltynn. Hun forsøker å bortforklare at redningsbåtene tilstedeværelse fører til at flere reiser. Det er selvsagt flere faktorer som påvirker hvor mange som reiser, noe vi også har påpekt. I en rekke innlegg har jeg pekt på fraværet av redningsbåter, avtalen med libysk kystvakt om å returnere migranter fra sjøen tilbake til Libya og økt grensekontroll som de enkeltfaktorene som påvirker nedgangen i antall drukninger mest.

Som hun selv sier, var redningsaksjonene suspendert frem til 2015, da gjenopptok man redningsoperasjonene igjen. I 2015 druknet 3 771 migranter i Middelhavet. Etter at redningsaksjonene ble gjenopptatt, steg antallet druknede til over 5 000 i 2016. I 2017 besluttet flere å avslutte redningsoperasjonene og i 2018 druknet neste 3 000 færre mennesker enn i 2016. Så langt i år er antall druknede omtrent halvparten av hva det var på samme tid i fjor.

Nylig var Landinfo, Norges fremste ekspertorgan på området, ute og sa at antall redningsbåter i Middelhavet påvirker hvor mange som velger å reise. Fra før vet vi at jo flere som reiser, jo flere vil drukne. Påstandene om at redningsbåtene ikke påvirker hvor mange som reiser, og dermed også hvor mange som drukner, er rett og slett ikke troverdig.

Hadde redningsbåtene konsekvent satt i land de som plukkes opp i Afrika, så ville man sannsynligvis raskt fått slutt på så godt som alle reiser og alle drukninger. Da hadde det vært en virkelig redningsaksjon, som virkelig sparer liv. Det nekter redningsbåtene å gjøre, de frakter konsekvent alle til Europa, selv om nærmeste trygge havn er i Afrika. Erfaringene fra Australia viser også at nøkkelen til færre drukninger ligger her. Da det i 2013 ble helt slutt på å sette i land migranter i Australia og ingen fikk behandlet sin sak ved ulovlig innreise, ble man nærmest over natten kvitt alle drukninger.  

Det Sæbø egentlig sier, er at redningsbåtene ikke gjør at folk reiser til Libya. Dette er riktignok mer sammensatt, men det er all grunn til å tro at redningsbåtene også påvirker tilstrømningen til Libya, selv om det er helt på siden av diskusjonen. Selv Sæbø må innrømme at redningsbåtene påvirker migrantenes valg om å reise.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder