– Finansministeren, som er regjeringens nest mektigste person, tror tydeligvis på ramme alvor at klimapolitikk springer ut av en slags personlighetstype eller et psykologisk behov hos miljøvernere. Det er kanskje ikke så rart at regjeringen nok en gang er i ferd med å gå opp i limingen over klimapolitikk, skriver Arild Hermstad. Foto: Ole Christian Klamas/MDG

Debatt

Den virkelige klimakonspirasjonen

FrP forsøker å spille på gamle konspirasjonsteorier i valgkampen. I virkeligheten er de selv offer for en sammensvergelse som foregår for åpen scene, mellom pengesterke interesser og politikere som nekter å lytte til forskning.  

Arild Hermstad, nasjonal talsperson i Miljøpartiet De Grønne

«Vannmelonparti!»

Slik lød angrepet fra FrP forrige uke, da Siv Jensen valgte å bruke sitt partilederforedrag til å angripe klimapolitikken som en slags sosialistisk konspirasjon som har vokst fram etter murens fall. Konspirasjonsteorien som lurte mellom linjene, er velkjent fra internetts mørkere kroker - og dessverre fra det hvite hus: klimakrisa og klimapolitikk er først og fremst noe som er funnet på av sosialister for å undertrykke mennesker. Eller for å bruke Siv Jensens ord: 

"Med Berlinmurens fall var sosialismen forkastet, både som økonomisk og moralsk system. Få ville kalle seg sosialist etter at Sovjetunionen kollapset. Men selv om sosialismen ble forkastet så forsvant ikke formynderne. Men de skjønte at de ikke kunne bruke den samme innpakningen. I hvert fall ikke de første tiåra etterpå. De måtte finne en kamuflasje."

les også

Parterapi for åpen scene

Med andre ord: Klimapolitikken er ikke først og fremst en av menneskehetens største utfordringer, slik klimaforskerne lenge har hevdet. Det er først og fremst en slags kamuflasje for å relansere Sovjetunionen! Eller i alle fall noe som ligner.

Det er fristende å ta Siv Jensen med på en liten historietime om miljøbevegelsens framvekst. Jeg har vært leder i Framtiden i våre hender i ti år. En organisasjon som ikke startet etter murens fall, men tvert imot i 1974, av en reklamemann som var lei av forbruksjaget. Selv har jeg bakgrunn som økonom og bankmann, før jeg fant ut at jeg ville jobbe med miljø og bærekraft. Det er mulig at Siv Jensen ikke oppdaget miljøsaken før etter murens fall, men den grønne bevegelsen har dype røtter både i Norge og andre land, ikke bare på venstresiden, men også blant konservative. 

Tidligere var det nemlig ikke automatikk i at høyresiden var minst engasjert i klima- og miljøpolitikk. Richard Nixon gjennomførte USAs første "clean air act", og opprettet USAs miljøbyrå. USA gikk også i bresjen for å fase ut KFK-gassene som ødelegger ozonlaget under president Reagan, som signerte den internasjonale Montrealprotokollen.

Og Margaret Thatcher gav sin fulle støtte til opprettelsen av FNs klimapanel. Men i løpet av 90-tallet skjedde det en ulykksalig polarisering av klimapolitikken.

les også

Bompengeskyllebøtte i partilederdebatten: – Erna snur kappen etter vinden

Og her kan vi finne en helt ekte konspirasjon, som ikke har mye med Sovjetunionen å gjøre: Fossilbransjen bestemte seg for å pumpe store penger inn i klimafornektelse og kampanjer mot effektiv klimapolitikk. Allerede i 1977 publiserte oljeselskapet Exxon en studie som viste at forbrenning av fossil energi ville gi dramatiske økninger i temperaturen på kloden. I stedet for å legge om sin business fra fossil energi til fornybar, satte de i gang en massiv desinformasjonskampanje for å undergrave forskningen, ikke ulik de metodene tobakkselskapene brukte for å undergrave forskning på tobakk. 

Som boken "Merchants of doubt" ("Tvilens kjøpmenn") av Erik M. Conway, Naomi Oreskes dokumenterer, var det faktisk flere av de samme fagfolkene som lot seg bruke til dette formålet, som tidligere hadde opptrådt som eksperter for tobakksbransjen. En fascinerende detalj her er at motivasjonen til flere av disse fagfolkene var deres hat mot kommunismen. De så miljøvern som en trussel mot markedsøkonomien, og dermed som en ny fare på linje med kommunismen. Dermed endte de opp med å forkaste vitenskap på ideologisk grunnlag.

les også

Skogbrannene i Amazonas: – En internasjonal krise

Og her kommer også FrP inn i bildet: Akkurat som "tvilens kjøpmenn", har de latt seg forblinde av ideologi. FrP målbærer stadig en form for klimafornektelse i sitt prinsipprogram, der de hevder at "Jordens klima skifter over tid, og vi vet for lite om hva som påvirker disse endringene. Derfor er det viktig å legge et føre-var-prinsipp til grunn for klimapolitikken". Sannheten er at vi vet mer enn nok til å konkludere med at dagens globale oppvarming er menneskeskapt. Ingen seriøs forsker vil si at tvilen er så stor at vi bør somle med klimatiltak.

FrP forstår ikke, eller vil ikke forstå, klimakrisen. Og dermed forstår de heller ikke Miljøpartiet De Grønne, eller noe annet parti som vil løse klimakrisen. Alt de ser er kommunister i forkledning, eller "formyndere". Finansministeren, som er regjeringens nest mektigste person, tror tydeligvis på ramme alvor at klimapolitikk springer ut av en slags personlighetstype eller et psykologisk behov hos miljøvernere. Det er kanskje ikke så rart at regjeringen nok en gang er i ferd med å gå opp i limingen over klimapolitikk.

les også

Brannene i Amazonas: – Konsekvensene kan bli katastrofale

Hjemme i Norge finner vi "tvilens kjøpmenn" i rikt monn, ikke minst blant oljelobbyistene. Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, den mektige lederen i lobbyorganet Norsk olje og gass, kommer hyppig med kreative lesninger av klimarapporter og framtidsscenarier. Denne våren gikk det såpass langt at flere av klimaforskerne bak FNs siste rapport så seg nødt til å gå ut mot Schjøtt-Pedersens misbruk av tallene. Det hører med til historien at det går en svingdør mellom oljelobbyen og politikken. Schjøtt-Pedersen var tidligere Jens Stoltenbergs høyre hånd. Tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe gikk rett over til en jobb som oljesjef. Og Erna Solberg dro med seg et kobbel tidligere toppfolk i oljen inn i regjeringskontorene. 

Disse kjøpmennene har stort gjennomslag i regjeringskontorene og på Stortinget, langt ut over FrPs rekker. Men FrP er det partiet som mer enn noen andre bringer de fossile særinteressenes nyttige halvsannheter og løgner inn i den politiske debatten.

Toppen av ironi er altså at det er FrP selv som er offer for en konspirasjon: De har latt seg forlede av de mektige fossile selskapene som i årevis har sponset pseudovitenskap og spredd tvil og usikkerhet rundt livsviktige forskningsfunn. De har bitt på propagandaen fra mektige særinteresser, og blitt nyttige idioter for dem som har penger å tjene på å utsette det grønne skiftet. FrPs problem er ikke at de er for paranoide, men at de ikke er paranoide nok. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder