VRAKER AVTALE: President Donald Trump viser frem et dokument 8. mai i fjor som gjeninnfører sanksjoner mot Iran. Etter at USA sa opp atomavtalen har spenningen økt kraftig mellom de to land.

VRAKER AVTALE: President Donald Trump viser frem et dokument 8. mai i fjor som gjeninnfører sanksjoner mot Iran. Etter at USA sa opp atomavtalen har spenningen økt kraftig mellom de to land. Foto: SAUL LOEB / AFP

Kommentar

Kommer del to av krigen i Irak i Iran?

President Donald Trump har kalt USAs invasjonen av Irak i 2003 en «stor, fet feil» og «den verste beslutning som noen gang er tatt». Kan han likevel komme til å begå en enda større feil i nabolandet Iran?

Trump har vært tydelig på at han ikke vil involvere USA inn i nye kostbare og endeløse kriger i Midtøsten. Heller ikke Iran sier de ønsker en krig. USAs politikk er å legge maksimalt press mot Iran, kanskje i et håp om at regimet skal kollapse eller forhandle. Han har allerede rammet Iran med de hardeste sanksjonene som finnes. Iran svarer med maksimal motstand. De bryter viktige deler av den multilaterale atomavtalen fra 2015, ved å lagre større mengder uran og øke anrikingen. Iranske ledere vil ikke snakke med en president som på Twitter truer dem med utslettelse.

les også

Leker med ilden

Situasjonen er farlig og fastlåst. En ny provokasjon i Persiabukta eller bare en misforståelse på bakken er nok til å utløse en militær konflikt. Amerikanske og iranske styrker står nær hverandre, på bakken blant annet i Irak, i luftrommet over regionen og i farvannene ved Hormuzstredet.

I juni avlyste Trump i siste liten et militært angrep mot flere iranske mål etter at Iran hadde skutt ned et ubemannet amerikansk fly. Iran eller deres allierte er hovedmistenkte etter flere angrep mot tankskip og oljeinstallasjoner ved Persiabukta.

Selv om Trump sa han var for invasjonen av i Irak, før han ganske snart ble mot, har han vært tydelig på at en reprise ikke skal finne sted på hans vakt. Likevel omgir han seg med hauker i Det hvite hus. Hans sikkerhetsrådgiver John Bolton er blant dem som fortsatt mener det var riktig å angripe Saddam Hussein i 2003.

les også

Israel om Iran-kunngjøring: Ett skritt på veien mot en atombombe

Det finnes noen likhetstrekk til situasjonen før invasjonen av Irak for 16 år siden. I tidsskriftet Foreign Affairs peker Jon Finer på noen av dem: En påvirkelig president uten erfaring i internasjonal politikk. Et press mot etterretningstjenestene for å frembringe bevis for at fienden har, eller vil skaffe seg, masseødeleggelsesvåpen. Trump anklaget tidligere i år sine egne etterretningstjenester for å være «ekstremt passive og naive» når det gjaldt hvilken fare Iran utgjør.

Saddam Husseins masseødeleggesvåpen fantes ikke lenger i 2003. Iran har et atomprogram. Før atomforhandlingene kom i gang i 2013 var det reell fare for krig. Det internasjonale samfunn trodde ikke på Irans ord om at atomprogrammet kun var til sivilt bruk. Iran har kompetanse og ressurser til å utvikle atomvåpen hvis de vil.

Et tredje likhetstrekk er at få allierte støtter USAs harde linje. Etter terrorangrepene mot USA 11 september 2001 tok NATO for første og hittil eneste gang i bruk artikkel 5. Et angrep mot ett medlemsland ble oppfattet som et angrep mot alle. Under forberedelsene til Irak-invasjonen to år senere, oppsto det en dyp og bitter splittelse blant allierte. I dag forsøker Europa å redde atomavtalen som USA har forlatt og Iran er i ferd med å bryte.

les også

Trumps trusler: Møt mennene som er klare for krig, hvis Iran trenger dem

I 2003 oppnådde USA et regimeskifte i Bagdad. Men prisen ble høy. Krigen i Irak kostet flere hundre tusen irakere og 4500 amerikanere livet. Den utløste store flyktningstrømmer og en humanitær krise. I kaoset som oppsto ble Al Qaida i Irak dannet, som en forløper til den såkalte islamske stat (IS). Irak lider fortsatt under ettervirkningene av krig og borgerkrig. Med utgangspunkt i Syria og Irak har terrornettverkene blitt internasjonalisert, med celler i mange land og aktiv bruk av sosiale medier for å rekruttere og inspirere deltagere til massedrap.

Jeg var i Irak flere ganger da Saddam Hussein satt ved makten. Jeg hadde aldri opplevd et mer undertrykkende regime, som styrte ved frykt og terror. Jeg var tilbake i Irak kort tid etter den USA-ledede invasjonen. Jeg hørte de grusomme historiene fra diktaturet og så foreldre lete etter døde sønner i fengslenes gravsteder. Jeg tenkte at verden var bedre uten dette regimet. Men jeg så også hvordan stemningen hurtig vendte seg mot de utenlandske styrkene etter den første begeistringen. Hvordan soldater, offiser og statsansatte plutselig sto på gaten, uten en jobb og inntekt.

I Iran ble jeg vitne til et regime som brukte brutal makt for å undertrykke fredelige protester. Iran undertrykker sin egen befolkning, driver krigføring ved stedfortredere og utvikler langtrekkende missiler. De er på kollisjonskurs med USA og supermaktens allierte Israel og Saudi-Arabia i alle regionens konflikter.

Trump har ikke startet en ny krig. Én sak er de katastrofale og uoversiktlige konsekvensene. En annen sak er at det kan ødelegge for hans muligheter til å bli gjenvalgt i 2020. Men hva skjer hvis sanksjoner, trusler og militær opptrapping ikke virker? Hva hender neste gang Iran provoserer?

Iranavtalen besvarte ikke alle de uløste konfliktene mellom Iran og USA. Men da avtalen ble inngått forsvant frykten for en krig i nær fremtid. Slik er det ikke lenger. Den diplomatiske broen mellom USA og Iran ble brent da atomavtalen ble forkastet. Nå må den gjenoppbygges for å hindre en enda større katastrofe enn krigen i Irak.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder