KLIMABEREDSKAP: – Hva vi skal gjøre når tusenvis av bygg i Norge, inkludert Bryggen i Bergen, vil rammes av havstigning og stormflo, spør kronikkforfatteren. Foto: Hallgeir Vågenes/VG

Debatt

Vi må snakke om i morgen

Det er en helt overveldende mangel på samlet innsats og investering for å forberede oss på et klimaforandret Norge, og verden. Det er faktisk helt krise.

SNORRE VALEN, daglig leder i Foreningen Technoport

Et adelsmerke i norsk samfunnsliv er langsiktighet. Vi legger vår stolthet i å planlegge for fremtiden, vi ser på oss selv som noenlunde nøysomme og arbeidsomme, og vi har spart store verdier for framtidige generasjoner i oljefondet. Mye av vårt nasjonale selvbilde bygger på hvordan vi har utnyttet teknologisk forskning og samarbeid mellom offentlig og privat sektor, for å skape store industrielle eventyr innen vannkraft, kraftkrevende industri, og olje og gass.

Desto mer forbausende er det fullstendige fraværet av en felles plan for hvordan vi skal møte vår kanskje aller største umiddelbare utfordring: De faktiske, fysiske klimaendringene som rammer Norge og verden rundt oss, allerede nå. Ikke om hundre år, men fra nå av. En av de aller største endringene i rammebetingelser vi står ovenfor, både for politiske beslutningstakere og for næringsliv og industri, er tilnærmet usynlig når de viktigste beslutningene for fremtidige investeringer tas.

Vi opptrer som om voldsomme endringer globalt ikke vil påvirke oss.

Foto: Helle Gannestad

I Norge er vi flinke til å føre endeløse diskusjoner om hvordan vi best skal finansiere velferden om femti år. Dette dilemmaet blir imidlertid helt særdeles perspektivløst og puslete, stilt ovenfor kostnadene vi risikerer å måtte bære fordi klimaendringer rammer oss.

For hvem kan egentlig svare på hva Norges plan er for å hindre at sparepengene våre går tapt i en global finanskrise utløst av klimaendringer?

Eller hvem som skal plukke opp regningen når norsk frivillig beredskap vil settes på prøve av et stadig mer krevende klima?

Eller hvordan vi skal sikre god tilgang på elektrisitet og vann, når infrastrukturen settes under kraftig press av ekstremvær og -nedbør?

Eller hvordan vi skal forvalte et smeltet Arktis med kraftig økt skipstrafikk og de sikkerhetspolitiske utfordringer det medfører, og de alvorlige konsekvensene oppvarmingen får for naturen der?

Eller, for den saks skyld, hva vi skal gjøre når tusenvis av bygg i Norge - inkludert Bryggen i Bergen - vil rammes av havstigning og stormflo?

les også

Slik vil klimaendringene påvirke oss: Færre bier, torsk og reinsdyr

Pluss content

Det mangler ikke på kunnskap om hva vi har i vente. Flyktningkrisen som vil utløses av temperaturstigning burde alene være nok til å få forberedelsene i gang, spesielt med tanke på hva slags panikk flyktningestrømmen i 2015 utløste. Men mangelen på modig, offensiv handling er helt påfallende, og kler vår forestilling om et Norge som planlegger godt, svært dårlig. Vi risikerer å stille uforberedt i en verden som oppfører seg helt annerledes enn vi har vokst opp med.

Men vi risikerer også å gå glipp av muligheten til å være med og skape de politiske, industrielle og teknologiske løsningene som sårt trengs.

La oss gjøre et tankeeksperiment: Se for deg at vi over natta greier å nå alle målene om å kutte i klimagassutslipp. På magisk vis forsvinner hvert eneste menneskeskapte utslipp av klimagasser. Alle biler blir utslippsfrie, all industri likeså, ikke ett tre blir hogd i Amazonas. Alle Paris-avtalens mål om å kutte utslipp nås. Problem løst, ikke sant?

Problemet er at nei, så enkelt er det ikke. For uansett hva vi gjør, vi verden bli varmere. I aller, aller beste fall greier vi å begrense oppvarmingen til mellom 1,5 og 2 grader celsius, sammenliknet med før den industrielle revolusjon. Det er ikke status quo, det er en dramatisk forandret verden, og forskningen forteller oss i smertelig detalj hva det faktisk innebærer. 

Denne erkjennelsen, at vi må møte klimaendringene både med kraftige kutt i klimagassutslipp og omfattende tiltak for å tilpasse oss et endret klia, synes ikke alltid å være til stede. Og det er kanskje ikke så rart. Også i miljøbevegelsen har det blitt sett på som skummelt å vie for mye oppmerksomhet til såkalt klimatilpasning, av frykt for å oppleves som pessimistisk. Det er forståelig, men vi har ikke lenger den luksus å kunne velge mellom å kutte klimagassutslipp, eller tilpasse oss et varmere klima. Selv med massiv innsats for reduserte utslipp må vi være forberedt på at våre naturlige omgivelser vil forandre seg dramatisk, over hele verden.

Når vi ellers diskuterer beredskap i Norge er vi opptatt av å ta høyde for de verste utfall. Det er hele hensikten med beredskaps- og sikkerhetstenkning. Når det nå for eksempel er tilnærmet enighet om å ruste opp militært i Norge, er det ikke fordi vi forventer en invasjon fra Russland, men fordi det sikkerhetspolitiske bildet peker mot økt ustabilitet. Når vi lager strenge sikkerhetsregler for virksomheten på norsk sokkel, er det ikke fordi vi vet at store oljekatastrofer vil inntreffe, men fordi vi må ta høyde for det. Og når vi forsikrer huset vårt, er det ikke fordi vi vet at det vil brenne, men fordi vi må være åpne for muligheten for at det kan skje.

Det stiller seg ironisk nok ikke slik når det kommer til våre faktiske, fysiske omgivelser, og hvordan vi vet at de vil forandre seg. Vi fortsetter å bygge nye boligområder rett ved vannkanten. Det virker som om politikerne antar at infrastrukturen vår, veier, strømforsyning og vann og avløp, vil utsettes for samme belastning om ti og tjue år, som for ti og tjue år siden. Og vi ser ikke ut til å ta inn over oss at tilgang på varene vi er avhengige av, fra tekstiler til klær til fôr til landbruket, vil påvirkes kraftig av klimaendringer. Den omfattende offentlige utredningen om klimaendringenes risiko for norsk økonomi som kom i fjor, ble knapt gitt oppmerksomhet. En kan bare tenke seg hvilke feilinvesteringer og hvilken risiko det faktisk innebærer, når signalet norske politikere gir til næringslivet synes å være at dette ikke er så farlig - vi kan bare fortsette som før.

For ikke å snakke om hvilke muligheter vi går glipp av. Det ligger et enormt potensiale i å utvikle teknologier, løsninger og nye industrielle prosesser som er rigget for å håndtere et mer fiendtlig klima, både hjemme og ute i verden. Men da må norske beslutningstakere komme seg ut av forestillingen om at alt kan forbli som før, og gi et langt tydeligere oppdrag til forskere og industri om å løse morgendagens problemer. Hvis vi vil, kan Norge utvikle mye av teknologien som trengs for å skape trygge avlinger for et klimarammet landbruk. Vi kan finne nye metoder for å sikre sårbare byer og tettsteder mot havstigning og flom. Vi kan bidra til å utvikle nye byggematerialer og infrastruktur som er motstandsdyktige mot fukt og ekstremvær, og vi kan være med på å bøte på ødeleggelsene et surere og varmere hav gjør mot verdens fiskebestander – og vårt matfat.

Men da må den nesten helt utrolige mangelen på samordning og planlegging for en klimaendret verden, erstattes med politisk vilje, investeringer og teknologiutvikling med en tydelig retning. Vi må handle som om fremtiden avhenger av det – for det gjør den.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder