BODDE ISOLERT: Karoline (18) fortalte i VG hvordan hun opplevde å bli «skjermet» på en hytte i skogen. Foto: Jørgen Braastad

Kommentar

Dette kan ikke fortsette

Å la barn bo isolert er en dyr og dårlig løsning for de mest sårbare. Dessverre har det blitt en vanligere metode i norsk barnevern.

Tone Sofie Aglen
Kommentator

Tenk deg å være 16 år. Bo isolert langt inne i skogen. Uten familie eller pårørende. Alle rundt deg er voksne. De voksne er lønnet av staten for å gi deg den omsorgen du ikke får av andre. Slik har livet artet seg for flere hundre norske barn de siste årene.

VG har avslørt at antall enetiltak og barn som bor alene på institusjon, har mer enn fordoblet seg på fem år. I praksis betyr det at minst 333 barn har bodd atskilt fra andre barn – med bare voksne ansatte rundt seg – i kortere eller lengre perioder. Dette er stikk i strid med signaler fra myndighetene om å redusere bruken av enetiltak.

At barn som er under barnevernets omsorg må bo alene med bare voksne ansatte, er en kontroversiell og dyptgripende metode. Den skal bare brukes når alle andre muligheter er prøvd. En siste utvei.

Bare for å slå det fast. Det er ingen grunn til å tro at dette er enkelt. Denne formen for omsorg gjelder de mest syke barna i barnevernet. Barna har ofte hatt en lang og komplisert historie, ofte med mye flytting. Men dette er også de mest sårbare barna. Kombinasjonen av massiv omsorgssvikt og mangel på utvikling er en vanlig årsak til at de bor alene. Bildet kompliseres ytterligere av hensynet til andre barn og ansatte. Men selv om vi skal være takknemlig for en velferdsstat som tar vare på de svakeste, er det grunn til å stille spørsmål om vi gjør det riktige.

En effektiv måte å disponere ressursene på, er det åpenbart ikke. I fjor kjøpte det offentlige enetiltak for private aktører for mer enn 650 millioner kroner. Kostnaden for ett barn i gjennomsnitt er i underkant av syv millioner i året. Pengebruken er likevel det minst kritikkverdige. Spørsmålet er om dette er blitt en lettvint, men kostbar måte å løse problemer på.

For barna det gjelder, er det en stor belastning å leve på denne måten. Det er unaturlig og ikke lett å se for seg at man skal klare å utvikle sunne relasjoner. Mange barn opplever å være kontrollert, isolert, ensomme og overvåket. De lever på en måte helt utenfor det normale samfunnet.

Når metoden likevel er så vanlig, er det grunn til å spørre om systemet er godt nok. Mange fagfolk beskriver en situasjon med nedbygging av barne- og ungdomspsykiatrien. Barn som burde fått hjelp der, blir overlatt til barnevernet. Samtidig er det mangel på tradisjonelle institusjonsplasser. Når det plutselig dukker opp et krevende tilfelle, er man gjerne tvunget til å kjøpe et slikt tiltak som en «nødløsning». Når ingen tar ansvar for helheten, havner man i den situasjonen at bruken av enetiltak øker, selv om det er strikk i strid med ønsket utvikling. Det blir ikke bedre av at enetiltak ikke er lovregulert, noe også Barneombudet er bekymret for.

De private aktørene gjør ikke annet enn å fylle et hull. Det er likevel et tegn på at noe er galt med samfunnets evne til å hjelpe de aller mest sårbare barna.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder