PRINSDAL-DRAPET: Kan vi lære noe av mobiliseringen etter Benjamin-drapet? Vi trenger en like stor mobilisering til å ta oppgjør med den destruktive «gjengkulturen» som har etablert seg i nabolaget vårt, skriver Ali Chishti. Foto: Tore Kristiansen

Debatt

Vi må sammen skape endring

Det handler om våre barns fremtid. Vi vil ikke miste flere unge mennesker, verken til håpløshet eller til vold.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ALI CHISHTI, samfunndebattant, bosatt på Holmlia

Jeg var 15 år da Benjamin Hermansen ble brutalt drept på Holmlia av nynazister. Selv om jeg er godt over tretti år nå, husker jeg det som om det var i går – kanskje fordi jeg vokste opp i samme bydel, eller fordi Benjamin var jevnaldrende med meg – eller kanskje på grunn av det enorme engasjementet som fulgte etter drapet?

Jeg vet ikke, men det var et vendepunkt.

Drapet på Benjamin traff meg hardt, og skapte et voldsomt engasjement. At et rasistisk motivert drap på en ung gutt kunne skje i Norge kom som et sjokk på mange. I dag bor jeg på Holmlia med egen familie, og det er veldig mange positive sider med nærmiljøet vårt, det er mye samhold og hjelpsomhet. Mye engasjement og en fantastisk natur, til glede for både store og små. Men det er også alvorlige utfordringer, som jeg kommer tilbake til.

Etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001 kom flere titusener i gatene for å vise nazismen ryggen. Vi, som samfunn, viste nazistene at vi står samlet mot hatet. Vi tok et oppgjør med tankegodset og gav et tydelig signal om at det ikke er kult å være en voldelig nazist.

Det var et sterkt signal til det nynazistiske miljøet. Dette hadde en sterk signaleffekt, og det bygget også samhold på tvers av ulike bakgrunner i bydelen. Søndre Nordstrand er en mangfoldig bydel, med innbyggere fra nesten hele verden.

Ali Chishti. Foto: MATTIS SANDBLAD

les også

Prinsdal-drapet: Politiet har ikke identifisert gjerningspersonen

I løpet av de påfølgende årene ble det nynazistiske miljøet mer eller mindre pulverisert i Oslo, selvfølgelig også i kombinasjon med andre tiltak. Men det at vi som samfunn bestemte oss for at dette er uakseptabelt og noe vi ikke finner oss i, var avgjørende. Politikere, politiet, media, skolene og sivilsamfunnet – alle tok et tak. Dette viste at det nytter om man viser besluttsomhet og vilje. At sivilsamfunnet og det offentlige kan samarbeide og skape endring.

Så kommer vi frem til i år, i 2020. En mild vinternatt. Historien gjentar seg. En ung gutt mister livet sitt på Prinsdal, et steinkast unna der Benjamin ble drept. Det føles så meningsløst. Han hadde hele livet foran seg. Tilbake sitter sønderknuste familiemedlemmer og venner. Ja, et helt nærmiljø. Alle er i sjokk. Det er så urettferdig og tragisk.

Av sine nærmeste blir den unge mannen beskrevet som hyggelig, reflektert og omtenksom. Jeg kjente ham ikke veldig godt, men vi fikk muligheten til å ha noen gode samtaler, og han hadde mye klokt å komme med. Han var også vikar på skolen til datteren min. Han ønsket å få noe ut av livet sitt, han hadde håp for fremtiden. Det er det imidlertid dessverre svært mange gutter jeg snakker med i området som ikke har. De ser ikke noen plass for dem i det større samfunnet, de har ikke noe håp om et normalt liv i fremtiden.

les også

Prinsdal-drapet: – Han var som en bror for meg

Uavhengig av det tragiske drapet på Prinsdal: Kan vi lære noe av mobiliseringen etter Benjamin-drapet?

Ja, jeg vet at noen av disse utfordringene i ulike deler av Oslo ikke er helt sammenlignbare med nynazismen. Disse unge hater ingen på grunn av deres etnisitet.

Men noen av mekanismene går igjen: Mange som søkte seg til nazi-grupper følte utenforskap, slik mange unge gjør i dag.

Vi trenger en like stor mobilisering til å ta oppgjør med den destruktive «gjengkulturen» som har etablert seg i nabolaget vårt – igjen uavhengig av hva som skjedde på Prinsdal. Vi trenger gode exitprogrammer for de som vil ut av disse miljøene. Vi må gi folk en ny sjanse og hjelpe til med jobb og utdanning. Vi som samfunn må sammen stå mot en type utvikling som er destruktivt og svært så uheldig for oss og kommende generasjoner. Vi trenger en massiv mobilisering på tvers av ulike etater og på tvers av ulike bakgrunner. Alle må ta i et tak. Selv om de kriminelle og voldelige miljøene i bydelen vår er marginale, gjør de stor skade, på samfunnet rundt dem, og på seg selv.

les også

Kampen mot nynazismen er ikke over

Det må ikke kun være en markering av fordømmelse. Vi må også sende et signal om inkludering og fremtidshåp – at alle er velkommen i store fellesskapet. Men at vi som samfunn ikke finner oss i at noen bøller herjer slikt i vårt lokalmiljø.

Moskeer, kirker og andre religiøse samfunn må med. De lokale idrettslagene, skolene og FAU, likeså. Folk av pakistansk, somalisk, arabisk, albansk kurdisk, tyrkisk, norsk og all annen bakgrunn – kvinner som menn. Unge og eldre. Politikere, det offentlige og sivilsamfunnet må dra lasset sammen. Jobbe mot utenforskap fra alle sider.

For dette handler om oss. Våre barns fremtid. Vi vil ikke miste flere unge mennesker, verken til håpløshet eller til vold. Vi må sammen skape endring – sammen nå!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder