Foto: Roar Hagen.

Kommentar

Så samles vi i sentrum

To parallelle prosesser i Norge og i Sverige kan endre skandinavisk politikk for mange år fremover.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Det pågående KrF-dramaet er utvilsomt noe av det mest skjellsettende i norsk politikk på mange, mange år. Får Knut Arild Hareide gjennomslag for sin historiske kursendring, vil det oppstå en ny pol i norsk politikk: En reell sentrum-venstre-koalisjon, uten fløypartiet SV, eller det som verre er.

En regjeringskonstellasjon av denne typen har vi aldri hatt før her i landet, mens den var normalen på høyresiden inntil Solberg-regjeringen i 2013. Først med den unnselige, men viktige John Lyng-parentesen i 1963, så med Per Bortens firepartiregjering i 1965, som for alvor brakte den sosialdemokratiske etterkrigsepoken til sin ende. Siden kom Willoch-regjeringen, som i 1983 ble utvidet med Senterpartiet og KrF, og Syse-regjeringen i 1989, bestående av de samme tre partiene.

les også

Delegat-kamp i Telemark KrF: Ble delt på midten

Sistnevnte gikk i indre oppløsning da Senterpartiet brøt opp og påbegynte marsjen mot venstre. Bondevik II-regjeringen i 2001 var den siste reelle sentrum-høyre-regjeringen, før Erna Solberg gikk bort fra modellen, og løftet det tidligere borgerlig-politisk spedalske Frp inn i folden.

Dette tradisjonsbruddet på borgerlig side førte igjen til at KrF gikk løs på en politisk reise som neste fredag – 2. november – kan ende i et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.

les også

Taperne vil regjere

Det kristelige dramaet i norsk politikk overgås nok av de mer dyptgripende tumultene i Sverige, men den pågående situasjonen i de to landene har sine klare likheter. Stefan Löfven sonderer så svetten ramponerer snittet i den dobbeltspente fagforenings-dressen i håp om å lande et blokkoverskridende sentrum-venstre-prosjekt ikke helt ulikt Hareides drøm her til lands. Riktignok med det svenske Venstre – Liberalerna – istedenfor KrFs svenske søsterparti Kristdemokraterna, som er i drift i motsatt retning under partiets karismatiske leder Ebba Busch Thor.

Men resultatet kan, om de mot formodning skulle komme frem til en ordning, bli det samme: Sentrum-venstre-regjeringer med et tyngdepunkt der sosialdemokratiets mest moderate fløy møter et «borgerlig» sentrum, krydret med visse særegenheter som knapt kan plasseres i et høyre-venstre-skjema.

les også

Hareide vil ikke svare på om han går av hvis partiet sier nei

Ikke minst gjelder det Arbeiderpartiets mulige samarbeidspartnere Sp og KrF, som begge danner sine egne poler i spørsmål om kristendommens og landbrukets plass i det moderne Norge. I det øvrige er begge partiene dønn pragmatiske og solid synkronisert med den allmenne økonomiske fornuft slik den formuleres i de indre gemakker i Finansdepartementet, selv om utgiftslysten i KrFs tilfelle er omvendt proposjonal med den før-ekteskapelige sexlysten (eller kanskje ikke).

les også

Stefan Löfven (S) vil prøve å danne regjering i Sverige

Spørsmålet er så, sett med sosialdemokratiske øyne, hvor lurt dette er. Verken Ap eller Sossarna er det de en gang var, og kommer neppe til å bli det igjen. Begge partiene behersket de fleste samfunnsapparatene da de regjerte på egenhånd under partitalismanene Gerhardsen og Erlander, mens de nå, i pluralismens tid, må legge bort fordums maktarroganse og forholde konstruktivt seg til resten av feltet. Ap justerte selvbildet sitt i takt med tiden da de gikk i regjering med Sp og SV i 2005, og Sossarna krøp noenlunde til samme kors da Löfven innlemmet Miljøpartiet da han gikk på for fire år siden – selv om mange glemmer at Tage Erlander faktisk var i koalisjon med det svenske bondepartiet (nå Centern) på 1950-tallet.

Her er dog utgangspunktet forskjellig. Sossarna er allerede i maktposisjon, og gjorde et mindre katastrofalt valg enn mange fryktet (og håpet) i valget i september. Ap har på sin side kavet i hengemyra siden Stoltenberg-nederlaget i 2013, og kan knapt sies å ha en ferdigdesignet politikk-katalog å gyve løs på om Hareide hever brusglasset neste fredag. Det bekymrer partifolket.

les også

Demokratiopplæring for KrF-ledelsen

Men begge partiene har makten innsydd i sjelen, og sier aldri nei om sjansen byr seg. For dem begge er det ikke å sitte i regjering like frustrerende som det er for Rosenborg ikke å vinne serien. Selv om mange i Ap blir like urolige som trollene hos Asbjørnsen og Moe når de kjenner lukten av kristenfolk, er lukten av regjerings-sagmugg som den rene myrra. Fem år utenfor statsrådet er åpenbart ødeleggende, og det er nok få Ap-ere som vil tviholde på «trenger mer tid»-linjen hvis KrF faktisk blinker av til venstre. For lite virker like disiplinerende på maktfolk som makt.

Mot svært gode odds kan så vel Stefan Löfven som Jonas Gahr Støre holde nyttårstale i 2018, og i så fall er skandinavisk politikk forandret for mange år fremover. Vinner den blokkoverskridende linjen frem, begir begge partiene seg inn på en helt annen kurs enn det britiske sosialdemokratiet, som under venstreradikaleren Jeremy Corbyn har tatt sjumilssteg i retning sosialismen.

For de sentristisk anlagte av oss – og jeg tilstår å være blant dem som ikke etterspør mer fløymakt i politikken – er akkurat det ikke et altfor semmert fremtidsscenario, tross alt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder