ALDRI GLEMME: – Vi må aldri slutte å stille ubehagelige spørsmål om jødenes skjebne under Andre verdenskrig, skriver Bettina Banoun. Foto: Wiersholm

Debatt

Vi har ikke lov til å glemme jødenes skjebne

Marte Michelets bok om hva nordmenn gjorde for jødene er en god start for å stille de ubehagelige, men nødvendige spørsmålene.

BETTINA BANOUN, advokat, dr. juris

Vi som ble født flere tiår etter krigen, må søke i litteratur, biografier, sakprosa, rettsdokumenter mv for å forsøke å forstå hvordan Holocaust kunne skje og hvordan Hitlers grusomme plan om og gjennomføring av jødemord spilte seg ut i Norge.

Marte Michelets bøker «Den største forbrytelsen» og «Hva visste hjemmefronten?» gir viktige bidrag for å forstå hva som skjedde både i Norge og Europa. Hun stiller betimelige og ubehagelige spørsmål om hva som ble gjort fra norsk side for å redde jødene og om det hersket et ubarmhjertig skille mellom «dem» og «oss». Hun er ikke den første. Tilsvarende synspunkter har vært reist i kritikken av rettsoppgjøret.

les også

Slik stjal nordmenn fra jødene

Pluss content

Norges mest omstridte frifinnelse, var frifinnelsen av politiinspektør Knut Rød, som på en svært velorganisert og usedvanlig effektiv måte organiserte arrestasjonen av de norske jødene og bistod med overleveringen av jødene til tyskerne. I rettsoppgjøret ble Rød frifunnet og retten la vekt på at Rød hadde hjulpet motstandsbevegelsen, mens medvirkningen til folkemordet på jødene ble tonet ned:

«De handlinger som isolert sett kan sees som bistandshandlinger var nødvendig for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid.»

Frifinnelsen har blitt kritisert av flere og ble omtalt som «det absolutte nullpunktet i norsk rettshistorie».

Kritikk har også blitt reist over domstolens frifinnelse av grenselosene som tilstod å ha drept det jødiske ekteparet Feldmann under deres flukt til Sverige. Flere sentrale Milorg-medlemmer vitnet for de tiltalte. Også her har det blitt påpekt at det ser ut til at forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, samt at det er i stor grad bidro til frigjørelsen at de tiltalte deltok i motstandsarbeidet.

les også

Bokaktuelle Marte Michelet (43): – Jeg torde ikke si de ordene: Nå skal du dø

Pluss content

Selv i den viktigste rettssaken etter krigen – saken mot Vidkun Quisling – kan det stilles spørsmål om ikke domstolen også her viste en ulik holdning til mord mot norske jøder og mord på andre nordmenn.

Quisling ble tiltalt for forsettlig medvirkning til mord på en rekke navngitte nordmenn og de norske jødene. Han ble dømt for forsettlig medvirkning til tyskernes henrettelse av advokat Viggo Hansteen og politifullmektig Eilifsen. Han ble også dømt for medvirkning til mord for Knut Mathiesen og tretten andre nordmenn som ble drept som represalier fordi statspolitisjef Marthinsen var blitt drept. Som begrunnelse for domfellelsen ble det blant annet vist til at det er overveiende sannsynlig at Eilifsens liv kunne ha blitt reddet om Quisling hadde «nektet å lystre tyskerne», samt at Quisling kunne ha benådet nordmennene.

les også

Hver generasjon skriver sin utgave av historien

Når det gjaldt medvirkning til mord på jødene, ble det i tiltalen vist til at Quisling hadde medvirket ved en rekke handlinger: I 1941 hadde han gjort seg til talsmann for jødeforfølgelse. Den 12. mars 1942 fikk han endret Grunnloven ved på ny å ta inn det i 1851 opphevede forbud mot jøders adgang til riket. Den 26. oktober 1942 utferdiget han en lov om inndragning av formue som tilhørte jøder og deres ektefeller og barn. Den 17. november 1942 kom lov om meldeplikt for jøder, og det ble av det norske statspoliti så igangsatt pågripelse av jødene. Selv om Quisling på denne måten i sterk grad bistod med forseglingen av jødenes skjebne, ble han likevel frifunnet for forsettlig medvirkning til mord på de norske jødene:

«Retten anser det bevist at tiltalte har vært interessert i å få gjennomført jødeforfølgningen, og det er på det rene at den er gjennomført langt mer hårdhendt enn f. eks. i Danmark. Tiltalte har anført at han ikke kjente til at jødene ble mishandlet i Tyskland og trodde heller ikke at de skulle sendes dit. Han har etter rettens oppfatning forstått at jødene ville bli sendt ut av landet. Og han gjorde intet forsøk på å hindre sendingen av den annen avdeling etter at en stor del allerede var sendt med S/S «Donau». Retten antar at tiltalte ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet, da en dengang ikke hadde det kjennskap til tyskernes behandling av jødene i gasskamre o.l. som en senere har fått.»

les også

Sønstebys skjulte opplysning

Mindretallet mente at Quisling måtte dømmes for medvirkning til mord på jødene «etter det kjennskap han må ha hatt til jødebehandlingen i Tyskland, også har vært seg bevisst at flere eller færre av jødene ville bli ført i døden, når han satte sin aksjon mot dem i verk».

Både debatten rundt rettsoppgjøret og Marte Michelets bok om hva Norge gjorde for jødene er en god start i å stille de ubehagelige, men nødvendige spørsmålene. Alle svar finnes verken i hennes bok eller i skriftene om rettsoppgjøret. Mer forskning og debatt er nødvendig.

At man ikke kunne lukke øynene for Hitlers blodbad gjorde Arnulf Øverland klart allerede i 1937 i diktet «Du må ikke sove»:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si:
Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

les også

Kvinner i krig

Ruth Maier (22 år) var en av de stakkars dem. En av dem som ikke ble reddet. To norske politimenn slepte jødinnen brutalt med seg den 26. november 1942. En venninnen sa hun kunne ta vare på gullarmbåndet hennes til hun kom tilbake. «Jeg kommer aldri tilbake», svarte Ruth. Hun ble brakt til Oslo havn, overlevert til tyskerne og ført om bord med «Donau». Ved ankomst Auschwitz ble hun ledet rett i gasskammeret.

I en tid hvor antisemittisme igjen er på fremmarsj i mange land, har vi ikke lov til å glemme. Vi kan ikke lukke øynene. Ubehagelige spørsmål må vi aldri slutte å stille.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder