Else Kåss Furuseth: - Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det

For litt siden spurte en venn meg om jeg ikke snart var ferdig med å snakke om selvmord. Hun sa: «Mellom oss, så tenker jeg at selvmord er litt ferdigsnakka. Jeg kan bare snakke for meg sjøl, men jeg er i hvert fall lei av å høre om folk som har det dritt. Psykisk helse er blitt en sånn «VG+»-greie som folk smykker seg med. Det blir jo fort litt snork å høre om?»

ELSE KÅSS FURUSETH, komiker og programleder.

Jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å svare henne som en elevrådsleder: «Hundrevis av mennesker tar livet sitt hvert år, og du synes det er SNORK? Vet du hva? Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det.» Også hadde jeg lyst å si noe om at sjansen er stor for at de fleste vi vet om kjenner noen som har tatt livet sitt, eller noen som har prøvd å ta livet sitt, men at vi likevel ikke greier å snakke om det – og at det gjør det enda verre.

Men jeg turte ikke, så jeg sa bare: «Enig. Det er jævlig snork.»  

Dessverre er ikke snork et dekkende ord. Jeg finner ikke ord som er dekkende og som samtidig egner seg i avisa. Mellom 500 og 600 nordmenn tar livet sitt hvert år. Fire ganger flere dør i selvmord enn i trafikken, men likevel hører vi sjeldnere om disse dødsfallene. Mange unge menn. Og flere eldre enn vi tror.

Hvorfor ser så mange som døden som eneste løsning, og kan vi gjøre mer for å få ned tallene?

Jeg er ikke noen ekspert, annet enn at jeg har måttet forholde meg til det uforståelige: at min mor og bror, som på utsiden hadde alle forutsetninger for å være lykkelige, likevel tok livet sitt. Historiene om folk som dør i selvmord er ulike. Det viktigste fellestrekket er psykiske lidelser og at årsaken er «sammensatt».

Det siste året har jeg møtt pårørende, etterlatte og fagfolk, og de har til felles at de sier at vi må tåle å høre mer om de vanskelige tingene i Iivet. Jeg blir frustrert av å skrive dette, for at forebygging av selvmord er vanskelig, det har jeg skjønt.

Psykisk helsevern utvides, vi snakker mer om åpenhet, det blir flere og flere psykologer, det snakkes til og med høyt om selvmord på TV, men likevel er antallet selvmord hvert år veldig stabilt. Hvorfor klarer vi ikke å få slutt på at folk tar livet sitt? Er det i det hele tatt mulig å tenke seg tiltak som ville fått helt slutt på selvmord? Det er færre dødsulykker i trafikken, og nesten ingen barn dør i lek eller i forbindelse med gårdsdrift, som drepte mange barn hvert år helt til langt opp på 80-tallet.

Selv går jeg ofte rundt og sier ting som: «Det er ingenting som blir verre av å snakke om det.» I mørke stunder må jeg innrømme at jeg innimellom tenker: «Ja men, blir det egentlig noe bedre av å snakke om det?» For jeg tror egentlig ikke at det lar seg gjøre å hindre alle selvmord. Bilulykker og barnedødsfall kan hindres ved fysiske tiltak. Tryggere biler og skoleveier, sykkelhjelmer, støtsand på lekeplassene. Det vi ikke klarer å forhindre er at folk kjører som idioter, kjører i rus, er dårlige sjåfører – eller at barn er barn. Vi kan bare polstre mot konsekvensene.

Det er vanskelig å polstre mot livssmerte. Vi kan ikke fysisk hindre alle fra å ta livet av seg. Kanskje vi bare kan hindre selvmord ved å skape en kultur som gjør det lettere å bære livssmerten. Alle må få mulighet til å være med i nære, gode fellesskap.

Alle må få vite at det er normalt å ha det vondt noen ganger, at det er noe vi må regne med, men at det finnes andre muligheter enn å ta livet sitt. At det vil bli bedre. Skriv det gjerne på en kopp. Ingen kan være ansvarlig for at en annen person velger å ta sitt eget liv, men vi kan senke terskelen for å snakke om at livet innimellom går rett vest, ad undas, den veien høna sparker. Vi må tørre å stille direkte spørsmål når vi er bekymret for noen rundt oss, tåle å høre at andre ikke har det bra.

Noen kommer til å syns at smerten og meningsløsheten er uutholdelig, og de kommer til å velge å forlate oss. Dette er forferdelig for oss som er glad i dem, men vi klarer ikke alltid å hindre det. Men hva kan vi gjøre da? Vi må ønske dem velkommen inn og stå sammen med dem når de har det vondt, men når det kommer til stykket, er det de selv som må velge livet. Og vi andre må bli bedre på romme deres livssmerte.

les også

De forsøkte selvmord: Veien tilbake til livet

En psykolog tegnet en gang følgende bilde for meg: «Siden vi tror at det er spøkelser på loftet, går vi aldri opp på loftet. Dermed lever spøkelsene. Hvis vi tar med oss en venn og en lommelykt, så er det ikke noen spøkelser der.» 

Jeg er lommelykten! Du er lommelykten! Blir du bekymret når du leser denne teksten, fordi du tenker på noen rundt deg som ikke har det så bra, så bruk den følelsen: Ring! Tving deg på! Det er din plikt! Og det gjør det i hvert fall ikke verre.

Hvis du har det vanskelig eller kjenner noen som har det vanskelig, be om hjelp. Ring en venn, snakk med familien din, gå til fastlegen eller ring Mental Helses hjelpetelefon på 116 123.