Foto: Morten Mørland

Eliten var liten, men nå er den stor

MENINGER

Eliten pleide å være en eksklusiv klubb. Men nå er den alle vi ikke liker.

kommentar
Publisert:

«Miljøeliten overkjører folket», skrev Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum i en kronikk i denne avisen for en drøy uke siden.

Jeg har en liten mistanke om at det er slike overskrifter man lærer å sette på skrivekurs om dagen, for å bli hørt i samfunnsdebatten. Finn en gruppe, en ide, et segment, en organisasjon du ikke liker. Heng på -eliten som som en bjelle på katta. Og slå så fast at de overkjører «folket».

«Kultur-eliten overkjører folket». «Medie-eliten overkjører folket». «Oslo-eliten overkjører folket». «Bistands-eliten overkjører folket». «Metoo-eliten overkjører folket». «Homo-eliten overkjører folket».

Begrep som «romfolk-eliten» og «asylsøker-eliten» bobler under overflaten på sosiale medier. Det er bare å påstå at de overkjører folket, så er du godt i gang med en kronikk.

Ideen om en eksklusiv elite på toppen av samfunnet som spiser kake og bader i champagne i total ignoranse om massenes lidelser, har pustet på misnøyens glør og antent folkelige opprør siden den franske revolusjonen.

Begrepet er et av kjernepunktene i populismen både til høyre og venstre som «folkets» motpol og fiende. Og tradisjonelt var det den samme eliten som ble angrepet fra begge kanter: De kongelige, presteskapet, bankene, politikerne, etc.

Den nye høyrepopulismen de siste 15–20 årene har imidlertid utvidet elitebegrepet kraftig for å få det til å omfatte flest mulig av de man ikke liker. Og venstrepopulistene halser etter i håp om at elite-fokuset skal kaste av seg på deres side også.

«Norge er styrt av en Ap-elite» slo Fremskrittspartiets Per Sandberg fast i Klassekampen i 2009. «En sosialistisk elite med eksklusive vaner kontrollerer fagbevegelsen, NHO, mediene, utdanningsinstitusjonene, forskningen, og lever sine liv langt fra vanlige arbeidsfolk». Trekker du fra ordet «sosialistisk», var det slik AKP-bevegelsen ytret seg på 1970-tallet.

I dag, syv år etter Sandbergs påstand, sitter anti-elitistene ved makten i Norge, i USA og i en rekke andre land i verden. Bevegelsens fyrtårn er verdens mektigste mann, Donald Trump, som selv ble født inn til privilegier, nettverk og rikdom som er de aller færreste forunt.

I 2016 kom han til makten ved å hamre løs på elitene og de privilegerte klasser. Her hjemme har samfunnstopper som daværende statsråd Sylvi Listhaug og finansmillardæren Øystein Stray Spetalen, begge gått til angrep på «eliten».

Man kan selvfølgelig le av hvordan begrepet er i ferd med å miste sin mening. Men det underliggende premisset er alvorlig nok: Det er ikke nødvendigvis de synlige symbolene på makt, penger og innflytelse som styrer landet, men en skjult elite, strategisk plassert rundt i «næringsliv, politikk, medier og forvaltningen», i følge Spetalen.

Og hvis USAs president i likhet med stortingspolitikere, statsråder og Norges rikeste ikke er gullkort-medlemmer av eliten, betyr det at vi har en hemmelig verdensorden som styrer landet (og verden) på udemokratisk vis.

Nå har forsåvidt alle samfunn, bortsett fra de mest kaotiske «failed states» som tyranniseres under kaos og krigsherrer, vært styrt av nasjonens elite. De fleste vil jo ønske at landet man bor i skal styres av de beste og smarteste, kort sagt selve eliten innen alle grener av forvaltningen.

Å mene at dette dessverre ikke er tilfellet, at samfunnet styres av middelmådigheter som bør skiftes ut, er selve kjernen i all politisk kamp.

Og å beskylde politiske motstandere for ikke å forstå hvordan vanlige folk har det, er en del av den samme liturgien.

Men dagens populister hevder altså at eliten befinner seg utenfor de forum hvor formelle beslutningene skal fattes. Og på vanlig populistisk vis, kobler man det hele med en sentimental forestilling om hvordan alt var bedre før.

Det er også en diskutabel påstand. Epoken hvor eliten hadde mindre makt må nødvendigvis ha utspilt seg i løpet av de siste hundre årene, etter at allmenn stemmerett ble innført. Men selv i Gerhardsen-epoken, som nå seiler opp som en slags sentimental norsk gullalder i den norske populismens evangelium, var elitistene i flertall.

2/3 av den første rene Ap-regjering etter krigen hadde embetsmannseksamen. Mens bare 1/3 av Jens Stoltenbergs første regjering hadde noe tilsvarende.

Som journalisten og skribenten Maren Sæbø skriver på Facebook: «Det er interessant at det er utdanningsrevolusjonen som fører til denne nye utbredelsen av «elite» som skjellsord. Våre foreldre, unger av arbeidere, småbønder, fiskere og whatnot, inntok Blindern og demokratiserte utdanningen. Idag er det deres generasjon (1968) som får skylda for å ha ødelagt alt for «den jevne mann» av folk som liker å lage elitebegreper».

For det er med eliten som det er med resten av det norske samfunnet: Alle skal med, til syvende og sist.

Her kan du lese mer om