IKKE SOM I FINLAND: - Den sosialdemokratiske likhetstanken, janteloven og kanskje ren misunnelse gjør at enere i den norske skolen ikke får skinne, skriver Sanna Sarromaa. Foto: REUTERS Foto: Olivier Morin AFP

Debatt

Hysj-hysj om skolens enere

Skoleåret var over og elevene sprang ut skoleporten på sommerferie. Hva fikk de som hadde gjort en ekstraordinær innsats? Ingenting. Navnene deres ble ikke nevnt på sommeravslutningen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over tre år gammel

SANNA SARROMAA, finne, feminist og skribent

Innsatsen og resultatene deres hysjes mer ned enn den hylles. Det kan virke som den enes suksess betraktes som de andres tap i Norge. I skolen, vel å merke.

Sanna Sarromaa.

Skoleåret i Finland ble rundet av på en lørdag formiddag, og et par elever fra hver klasse kunne løpe avgårde med en hvit konvolutt. I konvolutten lå det noen titalls euro og et brev fra læreren. I løpet av skoleåret hadde foreldreutvalget samlet inn pengene til disse såkalte stipendene. Jeg betraktet barna med en hvit konvolutt ute på skolegården. De var, om mulig, enda gladere enn de andre som skulle på ferie. De var synlig stolte.

Den hvite konvolutten skulle synes. De hadde fått en utmerkelse for en innsats utenom det vanlige. Helt fra første klasse på barneskolen til den siste på gymnaset eller yrkesskolen deles det ut stipender til de elevene som fortjener heder og ros.

Elli i 4B

Elevene som får stipend har all grunn til å være stolte og vi andre har all grunn til å være stolte av dem. Alle disse guttene og jentene har lært sin matematikk, tysk eller musikkteori bedre enn alle andre i klassen eller på hele skolen, eller har en unik strek i kunst eller har vært usedvanlig vennlige eller hensynsfulle overfor andre.

De fortjener å gå med konvolutten sin og vise at de har arbeidet langsiktig og systematisk mot et mål - eller at de har stilt opp for andre og for fellesskapet. Når vi hyller vinnere i idrett, kan vi også hylle vinnere én gang i året på skolen.

Jeg kjenner Elli i 4B. Elli fikk stipend i matematikk. Hun hadde vist størst innsats og framgang i faget det siste året. Hun var ikke klassens beste i matematikk, men hun hadde jobbet hardest og overgått seg selv. Læreren var stolt, Elli var stolt og jammen tror jeg at hele klassen også var stolt av henne. Vi var flere foreldre som tørket tårer da læreren roste Ellis innsats og hun fikk hente den hvite konvolutten sin. «Neimen, vår Elli», kom det spontant ut av faren hennes. Han trodde ikke på sine egne ører da datterens navn ble nevnt.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Flinkhetens paradoks

Fellesskap og likeverd er selvsagt viktige verdier. Et lite land som Norge bør imidlertid ikke ha råd til å se ned på akademiske enere og deres innsats. De som har iveren, innsatsen og kapasiteten bringer også utviklingen videre. Når de flinkeste samarbeider, får man innovative ideer, nye bedrifter, toppforskning og kulturuttrykk på høyt internasjonalt nivå.

Norge har talentfabrikker for musikk- og idrettstalenter og det virker å være fullstendig stuerent å sende barna dit. Det er politisk konsensus om Olympiatoppen, idrettsgymnas, elitesamlinger i idrett og Barratt Due.

Dermed blir det et merkelig paradoks at akademiske talenter på skolen samtidig forbigås i stillhet. Det virker som det ikke engang er lov å snakke om det. Vi som bringer dette på banen stemples umiddelbart som elitister. Som en norsk venninne varslet meg: «Det er det verste du kan bli kalt for i Norge!» Elitister truer likheten.

Les også: Sanna Sarromaa – Lærerne mot kunnskap

Man kan imidlertid også betrakte det hele fra en annen synsvinkel. Handler det ikke til syvende og sist om å erkjenne, anerkjenne og ta unge menneskers innsats, harde arbeid og resultater på alvor, uavhengig av felt? Er ikke ærgjerrighet en dyd? Det virker på meg som man i Norge er mest redd for hva de andre elevene vil tenke om de med en hvit konvolutt. Skaper anerkjennelse virkelig mer misunnelse enn inspirasjon og motivasjon? Denne logikken er imidlertid fraværende i idretten.

Møt opp og strøm gjennom

Jeg spurte en rektor på en videregående skole om ikke engang de som avslutter sitt 13-årige skoleløp med et utmerket vitnemål får en ekstra anerkjennelse. «Vi har tradisjon for å bare gi oppmerksomhet til den som hadde null fravær», svarte han.

Med det understreket han hvor stort tabu suksess i den norske skolen er. Å gi særlig oppmerksomhet til den som ikke har fravær er passe intetsigende og passe ufarlig – et slags minste felles multiplum. Alle kan være enige om at det er viktig å møte opp og alle kan være enige om å premiere det. Dette er også fullstendig i tråd med idealet om null frafall.

Det skolepolitiske narrativet i Norge har de siste årene dreid seg kun om gjennomstrømming. Det har utelukkende handlet om hvor mange systemet kan få dyttet gjennom det 13-årige skoleløpet. Kvaliteten på det som skal ansees som «bestått» har derimot de færreste brydd seg om.

Den sosialdemokratiske likhetstanken, janteloven og kanskje ren misunnelse gjør at enere på skolen ikke får skinne. Ikke så mye som én gang i året og ikke engang på den aller siste skoledagen. Også mange norske elever hadde fortjent en hvit konvolutt.

Mer om

  1. Finland
  2. Skole og utdanning

Flere artikler

  1. Mer sortering i skolen, Sanna?

  2. Den norske skolens forfall

  3. «Jeg kan og vil, og bør og skal, bli bedre, men jeg er god nok til å kunne starte på nytt.»

  4. Svarer Sanna Sarromaa: Det enkleste er ikke alltid det beste

  5. En ode til Oslo-skolen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder