LÅSES: Beltelagt ved Gaustad Sykehus.
LÅSES: Beltelagt ved Gaustad Sykehus. Foto: Jørgen Braastad , VG

Et spørsmål om liv og død

MENINGER

En ung kvinne har ligget bundet i reimer på Gaustad sykehus i to år. Hennes eneste ønske er å få dø.

Publisert: Oppdatert: 15.03.16 21:30

Den unge kvinnens sak er full av både etiske og juridiske spørsmål. De fortjener en avklaring, selv i en sak som fremstår som nærmest uløselig.

Hun har gjort det klart for alle at hun ønsker å bli fri fra reimene, slik at hun kan ta sitt eget liv. Det vil ikke hennes behandlende psykiater tillate. Derfor har han, som ansvarlig behandler, foreskrevet det regimet den unge kvinnen nå lever under.

Hun har bragt sin sak inn for rettsapparatet. Både tingretten og lagmannsretten har sagt nei til hennes ønske om å slippe fri fra tvungent psykisk helsevern. Høyesterett har avvist å behandle saken. Kontrollkommisjonen for Gaustad sykehus har ikke hatt innvendinger mot tvangsbruken kvinnen er utsatt for.

Kvinnen var i mange år feildiagnostisert. Først for to år siden ble det klart at hun har Asperger syndrom. Da falt mye på plass, både for henne og for omgivelsene. Det må sies å være en tragedie at denne diagnosen ikke ble fastsatt tidligere. Vi vet selvsagt ikke om livet hennes kunne ha vært annerledes. Men det vi vet, er at hun da kunne fått behandling i tråd med diagnosen. Hennes sak illustrerer tydelig viktigheten av å bruke nok ressurser på å finne frem til riktige diagnoser for mennesker med psykiske lidelser. Hvis selve utgangspunktet for behandlingen er feil, kan den påfølgende behandlingen gjøre vondt verre.

I dag er spørsmålet, satt på spissen, om kvinnen skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv, også når hun ønsker å avslutte det. Hun er ikke umyndiggjort. Hennes ansvarlige behandler, psykiater Gunnar Henden, omtaler henne som ressurssterk, kreativ og empatisk. Og samtidig som ekstremt lite empatisk, rigid og nesten blottet for ressurser. Han beskriver hennes reaksjonsmønster som svært krevende. Men han vil ikke gi opp troen på at hun kan få et godt liv. Derfor står han fast på at det fortsatt er riktig å holde henne fastspent.

Det finnes ingen enkle svar i denne saken. Men noen prinsipper ligger fast: Det er en grunnleggende forskjell på aktiv og passiv dødshjelp. Ingen leger kan pålegges å hjelpe en pasient til å dø. Men hvor hardt skal en lege måtte jobbe for å hindre en pasient i selv å ta sitt liv? Hvor langt går plikten til å redde et liv når pasienten selv ikke ønsker å reddes?

Vi har stor forståelse for både den unge kvinnen selv, og for hennes behandlere. Det er synd at Høyesterett avviste saken. Den er full av både etiske og juridiske spørsmål. De fortjener en avklaring, selv i en sak som fremstår som nærmest uløselig.

Her kan du lese mer om