TATT I MOT: Denne familien fra Aleppo i Syria ble tatt i mot av frivillige utenfor Politiets utlendingsenhet i Oslo 27. august i år. Frivilligheten definerer 2015, for kommentator Shazia Sarwar.

TATT I MOT: Denne familien fra Aleppo i Syria ble tatt i mot av frivillige utenfor Politiets utlendingsenhet i Oslo 27. august i år. Frivilligheten definerer 2015, for kommentator Shazia Sarwar. Foto: Krister Sørbø , VG

Kommentar

Et definerende øyeblikk

Den vanlige nordmanns møte med flyktningstrømmen vil gå inn i historien som en av de viktigste hendelsene i vår generasjon.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

2014 ble stemplet som et annus horribilis. Så kom 2015. Støt etter støt. Charlie Hebdo, København-angrepet, ISIS-barbariet, Nepal-jordskjelvet, tørke, klimakatastrofer, Hellas økonomiske kollaps, oljeprisene stuper, ledigheten øker, flyktninger drukner i Middelhavet og i Indiahavet, bomber i Tyrkia og Beirut. Kenya angripes. Paris angripes. Og en gang i august når de første asylsøkere vår egen dørstokk.

Og det er i møte med asylsøkerne min generasjon for første gang blir stilt overfor et brudd i den norske historien.

Formet som nasjon

Det har vært flere skjellsettende øyeblikk i vår nyere felles historie som har formet oss som nasjon og folk. I 1814 valgte den generasjons menn å komme sammen og forme en norsk grunnlov i håp om et selvstendig Norge, selv om vi til slutt ble tvunget inn i en union med Sverige.

Under okkupasjonstiden ble vi motstandsfolk. Noen kjempet på fronten, andre kjempet fra kjøkkenbenken.

Vi uteble fra idrettsarenaer og teatrene og bibliotekene da nazistene bestemte hva som skulle leses og vises. Tyskerne klarte aldri å okkupere skolesystemet, fordi landets lærere lovet følgende: «jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet».

23. desember 1969 ble et annet slikt definerende øyeblikk. Norge fant olje. «De ti oljebud» ble skrevet og nordmenn samlet seg om velferdsstaten og de kommende generasjoner i form av oljefondet.

Massive utfordringer

Generasjoner før min har blitt stilt overfor massive utfordringer og har møtt de med klokskap, mot og solidaritet. Min generasjon har aldri helt blitt utfordret. Og dermed heller aldri blitt testet. Vi husker så vidt finanskrisen på begynnelsen av 90-tallet. Vi husker så vidt den kalde krigen og murens fall. Vi har surfet på en førti år lang medgangsbølge. Stadig mer utdanning, stadig mer velferd, stadig mer rikdom, stadig mer tid. De siste tolv årene har vi vært innbyggere av «verdens beste land å bo i».

Vi har visst hvor vi bor, men vi har ikke visst hva som bor i oss. I høst fikk vi muligheten, vi grep muligheten og vi besto testen.

For en gang i august, da asylsøkere plutselig sto i Oslo sentrum, kalde, sultne, traumatiserte og utslitte, åpnet nordmenn, nesten på refleks, sine egne hjem for vilt fremmede mennesker. Hvem gjør sånt? Sannelig ikke nordmenn? Trodde vi.

De lånte ut sine sofaer og senger til menn, kvinner og barn som de nektet å la sitte ute på asfalten natten igjennom. Da vårt etablerte asylsystem kollapset sto de der, forfattere, bussjåfører, sykepleiere, lærere, restauranteiere, selgere, økonomer. Helt vanlige folk. Titusener. Over hele landet.

Den massive frivilligheten

Ikke bare tømte de kjellere for klær og sko som de ga bort, de lagde store gryter med mat som de tok under armen og stilte opp utenfor Politiets utlendingsenhet på Tøyen, eller transittmottakene rundt om i vårt langstrakte land.

De språkkyndige ble tolker, de med medisinsk kompetanse så til de nyankomne mens de ventet, de med bil kjørte folk i skytteltrafikk til og fra legevakten, klemmer ble delt ut, vennskap dannet og mindreårige fikk verger.

Folk som til daglig har jobber og familie og levering og henting fra barnehagen sto plutselig i Lesbos i Hellas og drev med livredning på søkkvåte syriske barn.

Et definerende øyeblikk. For meg. For min generasjon.

Min generasjon

Jeg er ikke blind for debatten. Den voldsomme debatten. Mottaksmoguler, gullstoler, matbonger, manglende helsehjelp. Ord som har haglet. «Lykkejegere», «muslimsk invasjon», «Terrorister». Jeg er ikke blind for hetsen. Ikke uvitende til asylmottak som er blitt satt i brann. Men dette er avvik. De definerer ikke min generasjon.

Min generasjon må defineres av Trieu Tran og 14 andre tannleger som stiller til tannlegedugnad for asylsøkere i Hedmark. Og Ida Westerhus fra Steinkjer som samlet inn penger til å kjøpe sengesett til enslige mindreårige. Og fire år gamle Pia Grønhaug og hennes barnehagekompiser som besøkte asylbarn på asylmottaket på Veum for å dele ut julegaver og juleklemmer. Og Svein Helge Grødum som har kjørt fra dør til dør i Kristiansand for å samle inn vintersko til menn på asylmottak. Eller innsamlere på Sogn i Oslo som siden september har samlet over 120 tonn med klær, sko, barnevogner og annen utstyr til asylsøkere både i Norge og på Lesvos.

Forpliktelse

Solidaritet og omsorg gjør oss ikke naiv. Ja visst er vi redde. Ja visst er vi usikre. Ja visst skal vi ha grenser for hvor mange vi tar inn og selvsagt skal bare de som fortjener beskyttelse få bli i Norge.

Vi trenger innstramminger, vi trenger effektivisering, og vi trenger raskere integrering. Min generasjon stiller seg bak dette, for vi har en forpliktelse til kommende generasjoner. Vi har en forpliktelse til velferdsstaten vi har fått i gave fra generasjonen før oss.

Men å behandle asylsøkere med verdighet og omsorg mens de står i køen utenfor PU, eller prøver å finne seg til rette på et asylmottak, står ikke i strid med en slik forpliktelse. Det har vi vist.

Vår mannsalder er fortsatt bare halvveis. Det vil komme flere øyeblikk som vil være karakterdannende og nasjonsbyggende. Men i et annus horribilis som 2015 har min generasjon stilt seg på den rette siden. Noen har kanskje mistet troen, men min er forsterket. Dette klarer vi!

På Twitter: @ShaziaSarwar

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder