UKEPLANER: – Det er selvsagt viktig at elevene innimellom reflekterer over egen faglig utvikling og måloppnåelse. Men hvis barna skal ha en rimelig sjanse til å nå målene, må minstekravet være at de forstår hva de betyr, skriver kronikkforfatteren.

UKEPLANER: – Det er selvsagt viktig at elevene innimellom reflekterer over egen faglig utvikling og måloppnåelse. Men hvis barna skal ha en rimelig sjanse til å nå målene, må minstekravet være at de forstår hva de betyr, skriver kronikkforfatteren. Foto: Faksimile: Ukeplan for Oslo-skolen.

Debatt

Salamanderspråk og målemani i skolen

Hva skjer når læringsmålene i skolen hverken gir mening for barna eller de voksne?

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Gunhild Nohre-Walldén, utdannet lærer og mamma til to barn i Oslo-skolen.

Målemanien i Oslo-skolen viser seg fram i de aller yngste barnas ukeplaner. Målene er ofte formulert i et abstrakt og skolebyråkratisk språk som umulig kan gi barn læringsglede og mestring:

«Jeg kan sortere informasjon og finne strategier for å løse tekstoppgaver» - læringsmål i matematikk 2. trinn.

«Jeg kan bruke omgruppering og oppstilling til addisjon og subtraksjon av firesifrede tall med tierovergang» - læringsmål i matematikk 3. trinn.

«Jeg kan bruke tabellkunnskaper og utnytte sammenhenger mellom regneartene, vurdere resultatet og presentere løsningen» - læringsmål i matematikk 4. trinn.

Lektor i Oslo-skolen: «Jeg bruker mer og mer av arbeidstiden på byråkrati»

Målene du nettopp leste er direkte sitert fra ukeplaner fra ulike skoler i Oslo. Med utgangspunkt i læreplanens kompetansemål, har Utdanningsetaten i Oslo formulert hele 3637 veiledende læringsmål fra 1. - 10.klasse. Mange av de abstrakte målene i ukeplanene kommer rett fra denne listen.

Gunhild Nohre-Walldén er utdannet lærer og mamma til to barn i Oslo-skolen. Foto: PRIVAT

Det er selvsagt viktig at elevene innimellom reflekterer over egen faglig utvikling og måloppnåelse. Men hvis barna skal ha en rimelig sjanse til å nå målene, må minstekravet være at de forstår hva de betyr.

Slik er det dessverre ikke: «Jeg kan bruke gruppering av tiere i forbindelse med subtraksjon og addisjon av tosifrede tall, for eksempel ved addisjon at de først legger til antall tiere og så antall enere». Jeg kjenner en oppvakt sjuåring som følte seg dum da han leste dette målet i ukeplanen sin i 2. klasse.

Sanna Sarromaa: Hysj-hysj om skolens enere

Hva gjør disse abstrakte målene med barns motivasjon og selvbilde? Målene starter jo gjerne med «Jeg kan-setninger» - og da er det vel også meningen at det er barna selv som skal forstå dem? Mener virkelig pedagoger at formuleringer som «Jeg kan en divisjonssalgoritme for divisjon av flersifrede tall» er god måte å kommunisere med barn og deres foresatte på?

«Jeg kan utføre divisjon i praktiske kontekster», kan vi lese i en ukeplan for 3. klasse. Jeg tror ikke alle åtteåringer forstår hva dette betyr - selv om de har full kontroll når godteriet skal deles med vennene lørdag kveld.

Den strenge målstyringen og det abstrakte språket truer skolen på mange måter. Ukeplanen er for eksempel et av de viktigste bindeleddene mellom skolen og hjemmet. Det er blant annet i ukeplanen at vi foreldre får løpende informasjon og kan følge med på barnas skolehverdag.

Men hva gjør egentlig åtteåringen i kunst og håndverk når målet i ukeplanen er at «jeg kan eksperimentere med enkle geometriske former som dekorative formelementer»?

Fikk du med deg?: «Det er noe tragisk, og veldig norsk, når lærere protesterer mot å lære mer selv.»

Foreldre med en vanlig grunnskoleutdanning burde ha gode forutsetninger til å hjelpe sjuåringen med enkle regnestykker. Likevel tror jeg mange ramler av lasset når målet i ukeplanen for 2. klasse er formulert slik: «Eleven skal kunne standardalgoritmene for addisjon og subtraksjon med flersifrede tall».

Man trenger hverken å være dårlig i matematikk eller ha svake norskkunnskaper for å bli usikker på hvordan man skal forklare dette for barnet.

Hvordan opplever foreldre med dårlige erfaringer fra egen skolegang slike målformuleringer? Kan det abstrakte språket stå i veien for et nært og godt skole- og hjem samarbeid?

På flere skoler i Oslo har majoriteten et annet morsmål enn norsk. Hvordan opplever barn og foreldre med denne bakgrunnen å få slike mål i skolesekken? Er det ikke en fare for at skolen bidrar til å befeste de allerede store sosiale forskjellene i Oslo?

Se også: Utdanningens Nord-Korea?

Hvem er målene egentlig formulert for? Hvem er det som måles på målene? Det kan jo umulig være barna. Er det kanskje lærerne? De er jo pålagt å lage ukeplaner med mål - og til å undervise etter eksplisitte mål i hver time.

Eller er det kanskje rektor? Hun er jo rettslig ansvarlig for at skolen dekker alle kompetansemålene i læreplanen, og må kunne dokumentere arbeidet hvis Fylkesmannen fører tilsyn.

Har Erasmus Montanus flyttet inn skolen og Utdanningsetaten i Oslo? Er det bare et avansert byråkratisk språk de forstår? Da har jeg i så fall en målformulering klar:

«Skolen skal kunne reflektere over hovedlinjer, sammenfatte budskapet og beskrive detaljerte formtrekk av kompetansemålene i læreplanen, og formidle dem videre i et språk som barn og foreldre forstår.»

En egenvurdering på oppnådd måloppnåelse hadde også vært fint.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder