Utøya 24. juli 2011.
Utøya 24. juli 2011. Foto: Helge Mikalsen

Generasjon Utøya

MENINGER

På et eller annet tidspunkt vil debatten om hva som skjedde på Utøya vende tilbake til norsk offentlighet.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 22.07.18 01:13

«Når vi som overlevde roper om at hatet i samfunnsdebatten var det samme som tok livet av vennene våre blir vi beskyldt for å benytte oss av «Utøya-kortet» og at vi forsøker å begrense ytringsfriheten. Men når undersøkelse etter undersøkelse understreker problematikken overlevende og etterlatte sliter med, sitter hjertene og likes’ene løst. Medie-Norge har i snart syv år sittet på gjerdet og unnlatt å stille de ansvarlige til veggs.»

Det skrev Miriam Einangshaug i VG i vinter, etter at vi på lederplass hadde skrevet nok en leder hvor vi stresset nødvendigheten av at de overlevende fra Utøya får god nok hjelp.

Einangshaug var på Utøya sommeren for 7 år siden da den høyreradikale terroren rammet Norge med et angrep som fortsatt er et av de største i Europa i fredstid. Hun overlevde ved å gjemme seg på et av soverommene i skolestua på Utøya – bygningen som ligger rett ved stedet hvor massedrapsmannen ble arrestert og avvæpnet.

Det hun skriver er som et ekko av man får høre hver gang 22. juli er opp i nyhetsbildet igjen. Som når støttegruppen presenterer en undersøkelse som viser at det går dårligere med mange overlevende enn hva man først trodde. Eller når det refereres at massedrapsmannen ikke fikk medhold i Strasbourg i at menneskerettighetene hans er krenket. Eller når det er noen nytt om minnesmerkene.

Da kommenterer vi i mediene dette med en viss rutinemessig forutsigbarhet. Mens noen forsiktige stemmer i mailer og på sosiale medier sier at det er vel og bra. Men det var jo ikke egentlig dette 22. juli handlet om.

For det er en smertefull øvelse å gå tilbake til hva 22. juli egentlig handlet om. Og jo lenger unna dagen kommer, jo mer bekvemt er det å gjøre den til en sak om minnesmerkeplassering og mangler i det sosiale hjelpeapparat.

Sjokket over at vi var angrepet på en så forferdelig brutal måte, ble forsterket av at det var en av våre egne som sto bak. En terrorist som oppga motiver og beveggrunner som sto såpass nær det man kunne finne i norsk debatt, i hvert fall på nettet, at det nesten ble for mye å ta inn over seg.

Uenigheten mellom de sakkyndige om hvorvidt han kunne regnes som tilregnelig, var også beleilig for mange av dem som ønsket å bagatellisere de politiske motivene. På enkelte deler av ytre høyre fløy (og jeg understreker enkelte) ble 22. forklart som en psykiatrisk naturkatastrofe.

To år etter angrepene fikk bloggeren «Fjordman», som hadde skrevet i overkant av 300 sider av det terroristen presenterte som sitt «manifest», penger av stiftelsen Fritt Ord for å skrive bok. Det som var regnet som høyreekstremt tankegods få år tidligere, var blitt mainstream.

I går kunne Aftenposten presentere en forferdelig reportasje om hvordan overlevende fra Utøya hetses og trues på nettet av ytterliggående krefter i et språk som ville ha ført til full alarm for noen år siden.

Det skyldes selvfølgelig ikke bare fortrengningsmekanismer i norske offentlighet. Den såkalte «Islamske Staten»s kontroll over deler av Syria med påfølgende bestialske terrorangrep i Europa, gjorde noe med både fokus og debattklimaet. Høyreekstrem terror virket mindre truende enn den jihadistiske.

Men for mange av dem som faktisk opplevde terroren 22. juli, er dette en mager trøst og halvhjertet forklaring. Og det var først med Erik Poppes «fiksjonsfilm» «Utøya 22. juli» i vinter, da den nakne terroren disse unge menneskene ble utsatt for ble gjenoppvekket på kino, at noe løsnet.

Rent konkret ga det seg utslag i en dominoeffekt som førte til at justisminister Sylvi Listhaug måtte gå av. Facebookposten hennes om at Arbeiderpartiet, hovedmålet og ofrene for den målrettede terroren, var mer opptatt av terroristenes rettigheter enn av rikets sikkerhet, ble dråpen som fikk oppdemmede reaksjoner til å flyte over.

Det var svært unge mennesker som ble angrepet og drept på Utøya. Gjennomsnittsalderen på de 69 drepte var under 20 år. Mange av de overlevende har blitt voksne i årene etterpå, og har taust sett på hvordan samfunnsdebatten har utviklet seg.

«Dette er hatet som drepte vennene mine», skriver Miriam Einagshaug.

«Vi er her fortsatt. Noen av oss har fått vingene klippet av og kjemper daglig en brutal kamp. Ikke glem oss. Ikke glem at vi var barn og unge voksne som brått fikk livet snudd på hodet på grunn av hatet».

Miriam Einagshaug var 17 år den mørke julidagen for 7 år siden. Nå er hun 24, og hun og de andre overlevende er på vei til posisjoner i samfunnet hvor de har en sterkere definisjonsmakt enn de hadde da de kom som pur unge fra Utøya:

Vi kommer til å høre mer fra dem i årene som kommer.

Her kan du lese mer om