HØYREALLIANSE: Giorgia Meloni, Silvio Berlusconi og Matteo Salvini vil regjere sammen. Men de uenige om det meste.
HØYREALLIANSE: Giorgia Meloni, Silvio Berlusconi og Matteo Salvini vil regjere sammen. Men de uenige om det meste. Foto: ANDREAS SOLARO / AFP

Frontkoalisjon

MENINGER

Det er problemer innad i høyre – også i Italia – hvor Silvio Berlusconi sliter med å finne seg til rette som lillebror i en kaotisk storfamilie.

kommentar
Publisert:

Splittelsen i den seirende høyrekoalisjonen truer med å senke deres felles regjeringsprosjekt allerede før den nyvalgte nasjonalforsamlingen har rukket å konstituere seg.

Når parlamentet i dag kommer sammen for første gang etter det vidløftige valget 4. mars., kan vi få en pekepinn på hvor dette bærer hen.

Ifølge strategiske lekkasjer skal forhandlinger på bakrommet denne uken ha fordelt de viktige presidentpostene i underhuset og Senatet. Disse skal velges ved hemmelig, skriftlig avstemming i begge kamre.

Det er ikke uvanlig at denne prosessen kan ta like lang tid som et pavevalg. Men dersom det siver ut hvit røyk allerede i dag, kan det også indikere at Italias neste statsminister vil lede et kollegium bestående av partier og personer helt uten regjeringserfaring:

Det i seg selv er ingen krise, kanskje tvert om. Men det vil bli krevende å lede landet når lederne av de partier som kan komme til å regjere sammen krangler så åpenlyst med hverandre.

Valgresultatet i seg selv ga Italia en nasjonalforsamling uten tydelig retning. Silvio Berlusconis valgforbund av høyrepartier fikk til sammen 37 prosent av stemmene, og har erklært seg som vinnere. Det samme har det systemkritiske partiet Movimento Cinque Stelle (M5S), den såkalte Femstjernersbevegelsen, som alene fikk nesten 33 prosent. M5S er dermed Italias største parti med hver tredje velger i ryggen.

Matteo Renzis sosialdemokrater (PD) ble nest størst, men hans sentrum-/venstre-allianse gjorde det samlet sett så elendig at den tidligere statsministeren sa fra seg både regjeringsambisjoner og ledervervet allerede dagen etter valget, og varslet at Det demokratiske parti ville gå i opposisjon.

Ettersom ingen partier eller samarbeidslister oppnådde 40 prosent av stemmene, som er nødvendig for å kunne danne en majoritetsregjering, må en av de to vinnerne fra valget finne seg strategiske samarbeidspartnere i det nye parlamentet. Eller de kan slå seg sammen, noe både finansmarkedene og Europaunionen frykter. Utsiktene for at Italia skal overtas av to EU-kritiske populistpartier som begge har sagt de vil ut av eurosamarbeidet, har skapt børs-uro og tilløp til panikkangst i Brussel.

For orden skyld har M5S i løpet av valgkampen trukket sitt negative EU-syn. Statsministerkandidat Luigi Di Maio har dessuten moderert så vidt mange av partistifteren Beppe Grillos populistiske utfall at det som er igjen av populisme i siste versjon av handlingsplanen knapt overgår valgfleskkvoten i noe politisk parti.

Inntil videre styres Italia fortsatt av en PD-ledet sentrum-/venstre-koalisjon. En skjebnens ironi, all den tid venstresiden var valgets store taper. Dobbelt ironisk siden det er disse partiene som i fellesskap gradvis har klart å snu det avsatte Berlusconi-regimets lånefinansierte statsdrift til et mer kredittverdig land. Et Italia som både gjør opp gammel gjeld og som har nok vekst i økonomien til å betjene løpende obligasjonslån.

Silvio Berlusconi måtte gå av som regjeringssjef i november 2011 etter at hverken markedet eller finansinstitusjonene hadde tillit til at han maktet å lede landet ut av den eskalerende gjeldskrisen.

Det var denne forhistorien som gjorde at Berlusconi brukte deler av valgkampen i høst til å gjøre sine hoser grønne overfor Brussel, og utstede velgergarantier om hvordan han og Forza Italia skulle trygge Italias stemme i EU og styrke det europeiske samarbeidet innen økonomi, næringsutvikling og sikkerhetspolitikken. Altså det motsatte av La Legas program.

2018 ble året da Silvio Berlusconi, mannen som oppfant den europeiske populismen på 1990-tallet og ble bevegelsens gudfar, gjenoppfant seg selv som Europas moderate fyrtårn i italiensk politikk.

Strategien med å samle høyresiden i ett valgforbund var å holde på konservative velgere og tradisjonelle kristeligdemokrater samtidig som de mer ytterliggående innvandringsmotstanderne i La Lega (tdl Lega Nord) og Italias brødre (Fratelli d’Italia) kunne fiske i opprørt vann.

Imidlertid ble det Matteo Salvini og La Lega som stakk av med valgseieren på høyre flanke. Salvinis parti ble klart størst. En delikat degradering av nestoren Berlusconi, som motvillig skal ha gått med på å trekke Forza Italias statsministerkandidat til fordel for å støtte Salvini. Motytelsen kan ha vært å få presidenten i Senatet. Forza Italia ønsker seg sin tidligere parlamentariske leder, Paolo Romani i denne rollen.

Dersom han velges, vil det etter alt å dømme innebære at høyresiden samlet kan stemme for å gi det langt viktigere vervet som «stortingspresident» – leder i Deputertkammeret (underhuset) – til Femstjernersbevegelsen. Da har det i så fall blitt gitt historiske konsesjoner på bakrommet. I stjernebevegelsens øyne er Romani nærmest definisjonen på den korrupsjonskulturen M5S ble grunnlagt for å nedkjempe.

Det vil sitte ekstremt langt inne å stemme for en senatspresident som M5S mener urettmessig har forsynt seg av offentlige goder. Samtidig har statsministerkandidat Luigi Di Maio sagt at Femstjernersbevegelsen er beredt til å forhandle med alle partier om et mulig regjeringssamarbeid. Det er helt nye toner fra en gruppe tuftet på politikerforakt og kamp mot det etablerte.

Men i politikken kan alt skje fra en dag til en annen, og i italiensk politikk kan det usannsynlige finne sted allerede samme kveld. Blant annet fordi landets grunnlov i sin tid ble skrevet for å hindre at en person eller ett parti fikk all makt. Erfaringene fra tyve års diktatur under Benito Mussolini tilsa et valgsystem og parlamentariske regler som forutsatte brede forlik.

Denne formen for demokrati er krevende, også fordi den svekker sentralmyndighetenes makt. Det er ikke enkelt å få vedtatt store reformer. Alle lover må vedtas likelydende i underhuset og senatet, noe som kompliseres ytterligere ved at enhver representant står fritt til å skifte parti etter å ha blitt innvalgt.

I forrige periode skiftet mer enn en tredjedel av parlamentarikerne side på denne måten. Det har også hendt at slike overganger tilfeldigvis har funnet sted like før kritiske avstemminger, noe Silvio Berlusconi i 2015 måtte svare for under ed. Da ble han dømt til tre års fengsel for å ha bestukket en senator i 2006. I retten innrømmet Sergio De Gregorio å ha tatt imot drøye 30 millioner kroner fra Berlusconi for å stemme mot daværende statsminister Romano Prodi og destabilisere hele sentrum-/venstre-regjeringen. Da Prodi kastet kortene ble Berlusconi statsminister.

Når de to presidentene for henholdsvis underhuset og Senatet er valgt, begynner det formelle løpet for å gi landet en ny regjering. Teknisk sett kan det skje i dag. Sammen med de parlamentariske lederne skal de prøve å forhandle frem en eller flere konstellasjoner som kan ha reell mulighet til å få majoritet i begge kamre. Resultatet vil bli presentert for den italienske presidenten, Sergio Mattarella, som må vurdere de ulike koalisjonenes sannsynlige levedyktighet.

Etter rådslag med aktuelle kandidater ber han en av dem om å danne regjering. Hvis han – det er alltid en han – likevel ikke klarer det, går stafettpinnen videre. I fall ingen av politikerne makter å bygge en regjeringsplattform som får flertall, kan presidenten peke på nær sagt hvem som helst og be vedkommende sette sammen en såkalt teknokratregjering, bestående av eksperter fra de forskjellige fagområdene. Det har Italia gjort flere ganger.

I ytterste fall kan presidenten skrive ut nyvalg, men sannsynligheten for det er i øyeblikket liten. Også valget i 2013 ga et vanskelig parlamentarisk grunnlag, men dette røret som vi nå ser er mer en normaltilstand enn det motsatte. I dette tilfellet har Italia et parti med en tredjedel av alle velgerne i ryggen, og et valgforbund med enda sterkere mandat. Å overse dette vil være å ignorere folkeviljen.

Her kan du lese mer om