ØKTE FORSKJELLER: – De ti prosentene med lavest lønn i Norge har i sum mindre å rutte med i dag enn de hadde for ti år siden, skriver Hadia Tajik og Marianne Marthinsen. Foto: Magne Antonsen/VG

Debatt

Hardt arbeid og lavere lønn med regjeringen

Ganske mange jobber og jobber uten å ha en lønn det går an å leve av. Dette får store konsekvenser for folk, familier og verdiskapingen til landet.

HADIA TAJIK, stortingsrepresentant og nestleder i Ap
MARIANNE MARTHINSEN, stortingsrepresentant (Ap)

Erna Solberg og Siv Jensen har ikke skapt de økonomiske forskjellene som finnes, men de har bidratt til å forsterke forskjellsveksten. Vanlige folk har fått en dyrere hverdag. Rikfolk har fått mer penger.

Politikere bruker mye tid på å krangle om skatt. Hvor høye skatter skal vi ha, og hvem skal betale dem? Det er viktig, men grunnlaget for hvor store forskjeller det blir mellom folk legges før skatten kommer inn i bildet. Lønnsutviklinga er aller viktigst. Det er få steder hvor lønnsforskjellen mellom de som sitter på kontor og de som jobber på gulvet i en bedrift er så liten som hos oss. Det kan vi miste.

De ti prosent med lavest lønn i Norge, utgjør mer enn 270.000 helt vanlige arbeidsfolk og familiene deres. Disse har i sum mindre å rutte med i dag enn de hadde for ti år siden. Det er like heftig som hvis alle som bor i Bergen kommune plutselig skulle fått klart dårligere råd enn resten av landet.

les også

Alt kan rakne for Erna

Prisene øker, mens lønna ikke holder tritt. Når de kjøper melk og brød i butikken må de tenke seg om litt mer enn de måtte i 2009. Samtidig har barnehageprisene økt, bompengene har økt, og avgiftene er høyere på en rekke områder.

Det er ikke tilfeldig hvem disse menneskene er. Det er en nær sammenheng mellom lønna de får og jobben de går til.

Typisk dreier det seg om en ung, norskfødt kvinne som jobber deltid og er ansatt i en bedrift uten tariffavtale. Hun er stort sett ikke fagorganisert og jobber i den tjenesteproduserende delen av privat sektor, som servitør, butikkmedarbeider eller hotellansatt, ifølge Samfunnsøkonomisk analyse og Senter for lønnsdannelse (2016).

Når arbeidsmarkedet er dårlig regulert får det betydning for lønna. De lavest lønte får mindre. De høyest lønte får mer. Det handler blant annet om at forhandlingsposisjonen til de som har lavest inntekt blir svakere. De har ikke tillitsvalgte og fagforening rundt seg som kan snakke på deres vegne. Hvis de manner seg opp til å ta opp dårlige arbeidsforhold selv, risikerer de at kontrakten blir avslutta.

les også

Solberg får beskjed om å droppe omstridt budsjettgrep

Samtidig har de med riktig høye lønninger fått veldig mye mer. For dem har lønna økt med over ti prosent. Ser vi på tallene i en kortere tidshorisont blir bildet enda tydeligere. Oljeprisfallet i 2014 rammet alle yrkesgrupper, men det rammet de lavest lønte aller mest. 2017-tallene viser at mens ledere med millionlønninger gikk ned én prosent i lønn, omtrent 10.000 kroner, gikk arbeidsfolk med årsinntekter på 280.000 kroner i gjennomsnitt ned syv prosent. Det utgjør 20.000 kroner av årslønna.

Vi vet også at fattigdom på bunnen har en direkte sammenheng med mer rikdom på toppen.

En studie fra 2015 viser at når færre vanlige arbeidsfolk tør å være med i en arbeidstakerorganisasjon, så øker også inntekten til de ti prosent rikeste.

Hvorfor skal vi bry oss om dette? De fleste klarer seg helt fint, får stadig litt mer å rutte med og befinner seg hverken helt i bunnen eller helt i toppen av lønnsskalaen. Svaret er at det rammer landet vårt. Til syvende og sist får en slik utvikling konsekvenser for oss alle.

For verdiskapingen i Norge er det avgjørende at de økonomiske forskjellene er små. Små økonomiske forskjeller bidrar til økt verdiskaping. Årsaken er at det gir folk mulighet til å ta med sin arbeidsinnsats og sitt talent inn i arbeidslivet på noenlunde like premisser. Det gjør også at vi stoler mer på hverandre. Vi tør å ta mer risiko, snakke høyt om ideene våre og våge å bli litt upopulære på jobben når det trengs.

les også

Ta det rolig, hold deg kald

Små forskjeller gir vanlige folk mer makt og medbestemmelse over egen hverdag. Vi møter stadig bedriftsledere som skjønner og setter pris på at dette særtrekket ved norsk arbeidsliv. Det blir mer nyskaping og bedre resultater når de ansatte tør å utfordre, engasjerer seg og kommer med egne ideer.

Det er ingen politikere i Norge som sier at de vil ha «større forskjeller». Ingen politikere kan

heller stilles til ansvar for å ha utløst markedskreftenes effekt, eller avkreves å styre lønnsutviklinga til folk. Sånn fungerer det ikke. Lønn forhandles mellom partene.

Men det er et politisk valg om man vil regulere markedet eller ikke. På samme måte som det er politisk valg om man vil regulere arbeidsmarkedet.

Høyreregjeringa har valgt å øke skatter som treffer vanlige folk rett i lommeboka.

Skatt på kostgodtgjørelse. Skatt på sluttvederlag for arbeidsfolk. Skatt på pendlergodtgjørelse. Arbeidsfolk pendler ikke bare på moro, de gjør det for å forsørge familien sin. Da blir det hårreisende urettferdig at det er de som skal betale for at høyreregjeringa skal få budsjettene sine til å gå i hop. De som har fått mest i skattekutt, er de som har mest penger fra før.

les også

Ina Libak (Ap): – Vi var litt for dårlig til å være harde nok

Pluss content

Det er uhørt at regjeringa i år etter år gir mer til de rikeste gjennom at de som har mist må betale mer og at det hentes ut stadig mer penger fra vår felles sparebøsse – oljefondet.

Skal vi stansen forskjellsveksten i Norge, må vi starte nå.

Det enkleste er å slutte å bruke skattesystemet til å øke forskjeller i stedet for å redusere dem. Men det viktigste er arbeidslivet. Det må en opprydningsaksjon til i de delene av arbeidslivet der folk blir herja med. Det handler særlig om å styrke det organiserte arbeidslivet og være med på å ta ansvar for å øke antallet fagorganiserte, slik at folk kan si fra om uverdige forhold og kreve anstendig lønn. Det handler om flere faste jobber, hele stillinger og skikkelige kontrakter.

Det handler om å bekjempe sosial dumping og sørge for at det er maktbalanse mellom

arbeidsgivere og arbeidstakere, også i de sektorene hvor det jobber mange med lav utdanning. Mest av alt handler dette om evne til å forstå hvordan arbeidslivet skaper forskjeller og politisk vilje til å bekjempe disse forskjellene. Alt tyder på at regjeringen mangler begge deler.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder