I STRUPEN PÅ TVEDT:–  Melodramatiske undergangsvisjoner og jakt på svikere holdt ikke på 1970-tallet, da professor Terje Tvedt (bildet) var ml-er, og det holder ikke nå, skriver kronikkforfatteren.
I STRUPEN PÅ TVEDT:– Melodramatiske undergangsvisjoner og jakt på svikere holdt ikke på 1970-tallet, da professor Terje Tvedt (bildet) var ml-er, og det holder ikke nå, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Bringedal

Professor hardt ut mot kollega: Tvedtianernes tro – og virkeligheten

MENINGER

Det professor Terje Tvedts tilhengerskare tror på, minner mest av alt om teorien ml-bevegelsen fremmet med religiøs overbevisning på 70-tallet: Norge trues med undergang gjennom en tredje verdenskrig, og svikerne i SV er allerede i gang som femtekolonne. Nå er svikerne «det humanitærpolitiske kompleks».

debatt
Publisert:

JOSTEIN GRIPSRUD, professor i medievitenskap, UiB, og forfatter av boken «Norsk hamskifte?»

Det er ikke så mange «indianere» i hovedstaden, men det finnes en ikke ubetydelig stamme som kalles og kaller seg «tvedtianere». Tvedtianere er folk, gjerne med høy utdanning, i høyt rangerte stillinger, som betrakter geografen og historikeren Terje Tvedt som en intellektuell helt og ledestjerne.

Bakgrunnen for denne nye stammedannelsen er dels Tvedts kritikk av norsk bistand og selvforståelse gjennom minst 15 år, men først og fremst boka som kom i fjor, «Det internasjonale gjennombruddet». Denne boka er nå trykt i 18 000 eksemplarer, et oppsiktsvekkende høyt tall: Det vil, røft regnet, tilsvare et opplag i Tyskland på oppunder 300 000.

Det Tvedt har kalt «en vanlig bok om norsk historie» begynte først å selge i eksepsjonell takt etter en overstrømmende anmeldelse av skribenten Hege Storhaug på det innvandringskritiske nettstedet rights.no og, omtrent samtidig, av sosiologen Halvor Fosli på like innvandringskritiske document.no. Storhaug og Fosli så definitivt ikke på Tvedts bok som «en vanlig bok om norsk historie». Storhaug kalte den «et regelrett jordskjelv om et Norge som ble strukturert om fra å være en solid og svært homogen nasjonalstat – hjemmet for nordmenn og kristendommen – til å bli et sted for Allah, og alt og intet, en såkalt ‘multikulturell stat’». Fosli anbefalte «alle» å lese den «fra perm til perm og til siste note», kalte den «godt argumentert, velskrevet, storslått og stimulerende». Boka ble dessuten svært positivt mottatt for eksempel av NRKs Leif Ekle og historieforfatteren Karsten Alnæs i Dag og Tid. Den siste siterte Tvedt, uten sitattegn, da han skrev at Norge var blitt et land der «alle folkegrupper» nå «har rett til å krevja at landet er deira».

Det som gjør boka til en uvanlig bok om norsk historie, er at den gir en helt ny tolkning av nyere norsk historie. Tvedt påstår at et nytt avsnitt i norsk historie begynte i 1962, med opprettelsen av Norsk utviklingshjelp. Et «humanitær-politisk kompleks» – vekselvis kalt en elite, en elite av eliter, et politikkfelt etc – tok (definisjons)makten i landet, endret «plutselig» den grunnleggende «statsbyggingsideologien» fra nasjonsbygging til multikulturalisme, fant på å ville gjøre Norge til «humanitær stormakt» ved store satsinger på bistand og fredsinitiativ, og omgjorde landets etniske profil gjennom masseinnvandring. Alt dette nasjonsundergravende arbeidet foregikk under et «fikenblad» av nyskapt «menneskerettighetsideologi». Prosessen sies ett sted å være avsluttet i 2004. Det tydeligste sluttpunktet er imidlertid kong Haralds tale i 2016, der han hevdet at Norge inkluderer homofile, Kygo-fans, kristne, ateister – og troende muslimer. Det er i den forbindelsen Tvedt sier at Norge har opphørt å eksistere som nasjonalstat. Nasjonen lar seg ikke lenger definere – kongen proklamerte at «alle folkegrupper, uavhengig av etnisk bakgrunn eller religiøs overbevisning, hadde like stor rett til å kreve landet som sitt».

Dette er beingrinda i den norgeshistorien Tvedt forteller, som Storhaug og Fosli begeistres av og som «tvedtianerne» tror på. Følgelig kan det trist nok settes store spørsmålstegn ved historiekunnskapene og evnen til kritisk innenatlesning hos en hel del mennesker med og uten universitets- og høyskoleutdannelse i dette landet.

Tvedts bok er nemlig ikke bare full av skjeve og direkte feilaktige gjengivelser av kilder og begreper samt andre store, historiker-håndverksmessige svakheter. Den forutsetter også at leserne godtar påstander om at

  1. Norge ikke hadde en nevneverdig utenrikspolitikk før 1945,
  2. norsk interesse for å bistå fattigfolk i andre deler av verden og for aktiv fredspolitikk dukket opp etter 1960,
  3. «den norske godheten» ble diktet opp av et bevisst handlende «humanitærpolitisk kompleks» fra samme tid,
  4. innvandringsdebatten har vært diktatorisk («tyrannisk») styrt av samme «kompleks»,
  5. «multikulturalisme» erstattet nasjonsbygging som «styringsprinsipp» i 1975,
  6. menneskerettighetene er en rent «vestlig» idé og et «vestlig prosjekt» som «universalistisk» tenkende aktører dels vil påtvinge verden og dels tror støttes over alt på kloden – og mye mer.

Eliteklikken «det humanitær-politiske kompleks», sirkulerende mellom statlig byråkrati, politiske partier og såkalte NGO-er fra Røde Kors til Amnesty, bærer et tungt ansvar: Under dens bevisste, egennyttige ledelse er nasjonen Norge ødelagt.

I boka «Norsk hamskifte?», som kommer ut i disse dager, har jeg forsøkt å levere en grundig kritikk av Tvedts bestselger. Noen måtte gjøre det, og ingen andre har meldt seg. Jeg regner meg som kultur- og mediehistoriker, med blant annet avhandlinger om henholdsvis arbeiderbevegelsen og norskdomsrørsla 1890-1940, større arbeider om film- og TV-historie i Norge og internasjonalt, samt hovedansvar for fjorårets historiebok om norsk offentlighet, «Allmenningen», på rullebladet.

Jeg viser i boka blant annet hvordan Tvedt åpenbart bevisst beskjærer sitater så de passer påstandene hans. Det gjelder for eksempel stortingsmeldingen som forberedte innvandringsstoppen i 1975, der et viktig forbehold er fjernet. Et annet eksempel, er at Tvedt påstår flere regjeringer gjentok en bestemt formulering om multikulturalisme som ikke bare viser seg å komme fra en kanadisk bok, ikke fra norske regjeringer, men også gjengis med et viktig forbehold utelatt. Jeg viser også blant annet at Tvedt ut fra vanlige akademiske regler ikke kan påberope seg originalitet når det gjelder begreper som «godhetsmakt»: Han unnlater å referere til en rekke andre norske forskere som, til dels lenge før han selv, brukte tilsvarende termer og begrepsinnhold. Jeg påpeker også andre former for faglig bløff.

Et helt kapittel er viet den norske «godhetens» historie, som aldeles ikke begynte i 1962 men snarere i første halvdel av 1800-tallet, blant annet i misjonsbevegelsen og dens tankegang og praksis. Tvedt har ikke kommet på å nevne Nobels fredspris. Jeg forteller om bakgrunnen for at det norske Stortinget fikk oppgaven med å dele den ut. Jeg forteller om den første norske fredsprisvinneren (året før Nansen fikk den) og hans og andres innsats i Folkeforbundet. Videre har jeg avsnitt om «godheten» i norsk barnekultur etter krigen, og bruker Erik Byes mangfoldige virke på relevante felt som ytterligere indikasjon på at «godheten» har vært og er et sentralt element i norsk kulturell identitet.  

Menneskerettigheter og «multikulturalisme» behandles historisk og analytisk i et eget kapittel for å vise hvor feilaktig Tvedts oppfatning er av disse begrepene og den rollen de har spilt i norsk og internasjonal sammenheng. Jeg diskuterer spørsmålet om hvor eksklusivt «vestlige» menneskerettighetene er, og viser at de påstått eksklusivt «vestlige» menneskerettighetene har feste både i ikke-europeiske tanketradisjoner og i ikke-vestlige lands politiske arbeid blant annet i FN. Der spilte ikke-vestlige land en hovedrolle i så vel arbeidet med erklæringen i 1948 som med konvensjonene på 60-tallet som gjorde den mer direkte juridisk bindende. Påstanden om at multikulturalismen ble innført på 70-tallet og erstattet nasjonsbyggingsideologi, viser jeg er feil: Multikulturalistisk tankegang ble innført midt under den nasjonale Arbeiderpartistaten Tvedt hyller, av «samekomiteen», og Gudmund Hernes markerte tungt både kristendom og nasjonale verdier i sin skolepolitikk på 90-tallet.

I et siste kapittel behandler jeg så innvandringsdebatten fra omkring 1970 med hovedvekt på tida fram til 2000. Jeg viser blant annet at et «humanitærpolitisk kompleks» slett ikke hadde «godhetstyrannisk» kontroll over den og løfter fram Ottar Brox’ analyse av den fra 1991 som vel verdt videre ettertanke og bruk.

Gang på gang viser det seg at Terje Tvedt rett og slett mangler empirisk grunnlag for påstandene sine. Boka hans fremstår som en konspirasjonsteori med mange og lange fotnoter. Det tvedtianerne tror på, minner mest av alt om teorien ml-bevegelsen, der Tvedt var med fra 1968 til 1981, fremmet med religiøs overbevisning på 70-tallet: Norge trues med undergang gjennom en tredje verdenskrig, og svikerne i SV er allerede i gang som femtekolonne. Nå er svikerne «det humanitærpolitiske kompleks».

Men melodramatiske undergangsvisjoner og jakt på svikere – det holdt ikke den gangen, og det holder ikke nå.  

Her kan du lese mer om