BUSEMANN: Den britisk-ungarske forretningsmannen George Soros har i mange år har donert store summer til til demokrati- og ytringsfrihetsformål gjennom Open Society Foundation, og er en hatfigur for høyreekstreme grupper.
BUSEMANN: Den britisk-ungarske forretningsmannen George Soros har i mange år har donert store summer til til demokrati- og ytringsfrihetsformål gjennom Open Society Foundation, og er en hatfigur for høyreekstreme grupper. Foto: OLIVIER HOSLET / POOL

Kampen mot «globalistene»

MENINGER

Konspirasjonsteorier rundt «globalistene» spiller en stadig viktigere rolle i moderne høyreekstremisme.

debatt
Publisert: Oppdatert: 04.01.18 16:27

John Færseth, forfatter og skribent

Den Nordiske Motstandsbevegelsens nettsted «Frihetskamp» fremstår ved første øyekast som en illeluktende bukett av utfall mot jøder, «kulturmarxister», «homolobby» og andre som forsøker å ødelegge det hvite, homogene Norge.

Samtidig er det også en rekke artikler, mange av dem publisert under rubrikken «Verdensanskuelse», der vi kan lese at det pågår et storstilt program for å bytte ut befolkningen i Europa og vesten, støttet av NGO-organisasjoner og venstrepartier. Hensikten er å rive ned nasjonalstatene, samtidig som den organiserte homobevegelsen skal rive ned tradisjonelle verdier.

Alt dette er del av en stor kamp som pågår mellom «nasjonalister» og «globalister». Sistnevnte styres av en allestedsnærværende elite, langt mektigere enn folkevalgte politikere. Den kontrollerer pengevesen og banker, og bruker massemedia og underholdningsindustri til å fremme et positivt syn på innvandring og familieoppløsning, og fordømmelse av vestlig kultur og verdier. Målet er en homogen, tradisjonsløs verden der eliten kan forsyne seg fritt av ressurser.

Navnene som nevnes er i stor grad gamle og nye kjenninger som Rothschild, Goldman-Sachs og Soros. Og noe av tankegodset er da også utvilsomt tradisjonell antisemittisme slik man kan forvente seg fra en nynazistisk organisasjon. Samtidig inngår det i en generell konspiratorisk dreining hos ytrehøyre.

Da jeg intervjuet europeiske høyreekstremister i sommer, ble jeg gang på gang slått av hvor sentralt kampen mot «globalistene» var for mange. De snakket om faren for at land som Ungarn og Polen kunne miste selvråderetten, og roste Assads Syria som et sekulært, opplyst land der religioner og folkeslag levde side om side under en faderlig president som brukte ressursene til folkets beste - helt til vesten organiserte oppstander for å estatte presidenten med et mer vennligsinnet regime. Andre forklarte oppstanden i Libya som et forsøk på å stoppe Gaddafi fra å innføre en ny, gullbasert valuta som motvekt mot dollaren.

Det er mange grunner til å være kritisk til den økonomiske globaliseringen, som har rammet både lokalsamfunn og land med utflytting av arbeidsplasser og tyveri av ressurser. Det er heller ikke feil å påpeke at den slett ikke bare er en «naturlig» prosess drevet av teknologisk utvikling, men også resultat av en villet politikk fra 1980-tallet av.

Dette er imidlertid en annen type globaliseringskritikk. Den tar utgangspunkt i en gruppe superrike mennesker som ønsker å dominere verden fullstendig, og som allerede dominerer USA, NATO og EU og bruker disse som verktøy. Noen anser til og med elitene som styrt av sataniske krefter.

Elitenes mål er verdensherredømme, og for å oppnå dette må nasjonalstatene kues. Dette gjøres gjennom masseinnvandring, påtvinging av fremmede, usunne verdier og – om nødvendig – regimeskifte. Både Ukraina, Libya og Syria trekkes frem som eksempler på hvordan globalistene har brukt «demokrati» og «menneskerettigheter» som unnskyldning for å iverksette kupp mot mot lovlige regjeringer når disse har blitt for egenrådige, med kaos, borgerkrig og enda flere flyktninger som resultat.

Viktige symboler er George Soros og Gene Sharp. Sistnevnte er en 89 år gammel akademiker og aktivist som flere ganger har blitt nevnt som kandidat til Nobels fredspris. Boken From Dictatorship to Democracy (1993) har blitt brukt som «håndbok» for antiregimedemonstrasjoner i både Serbia, Ukraina, Tunisia og Egypt. Ifølge Sharp er ikkevoldelig motstand ikke bare moralsk høyverdig, men også mest effektivt fordi alle regimer til syvende og sist er avhengige av at folk adlyder, og vil kollapse om mange nok slutter med dette. For kritikerne er han imidlertid langt fra en idealist, men en manipulator som kynisk bidrar til å fremprovosere oppstander når det er behov for å fjerne et egenrådig regime.

Soros er på sin side en britisk-ungarsk forretningsmann som i mange år har donert store summer til til demokrati- og ytringsfrihetsformål gjennom Open Society Foundation. De siste årene har han også brukt ressurser på å hjelpe flyktninger og migranter. Sammen med uttalelser om at flyktningkrisen krever en koordinert innsats har dette skapt en fortelling om at Soros ønsker å oversvømme Europa med migranter for å destabilisere kontinentet, samtidig som støtte til demokrati og ytringsfrihet i autoritære land blir til undergraving av disse landenes selvstendighet. Alt sammen i samarbeid med CIA.

For i motsetning til det man kunne tenke seg ut fra en tradisjonell høyre-venstreakse, spiller USA en viktig rolle i dette forestillingskomplekset selv om flere uttrykte håp om at Donald Trump ville ta et oppgjør med «globalistene» i det militær-industrielle komplekset.

Siden tidlig etterkrigstid har det vært ideologer på ytterste høyre betraktet USA som det verste ondet og i flere tilfeller sett til Sovjetunionen som et bedre alternativt siden det tross alt var en «hvit», europeisk nasjon i motsetning til det «jødestyrte» og kulturløse USA. I nyere tid har Russland igjen fått en viktig rolle, ikke minst på grunn av virksomheten til filosofen Aleksandr Dugin og hans tanker om en «multipolar» verden. Ikke overraskende har høyreekstreme fra hele verden funnet veien til Øst-Ukraina for å slåss for de russiskstøttede opprørsrepublikkene der, noe som i mange tilfeller har blitt begrunnet med nødvendigheten av å bekjempe EU og NATO.

Flere artikler på Frihetskamp og lignende nettsteder fremhever da også Russland både som motvekt mot USA og som fyrtårn for tradisjonelle verdier. Et eksempel på sistnevnte er hvordan man roser politikeren Vitalij Milonov fra Putins parti Forente Russland for innsatsen sin for å få forbudt «homopropaganda», og for å ha sørget for at den «perverse» barnefilmen Skjønnheten og udyret fikk 16-års grense i Russland.

Hadde det ikke vært for at det allerede har blitt brukt av politikere og aktivister langt til venstre, kunne «en annen verden er mulig» vært et passende slagord for dagens ytrehøyre der kampen mot «globalismen» har blitt det sentrale.

Her kan du lese mer om