Kommentar

Gerhardsens vakling var ikke enestående

Et notat av Einar Gerhardsen fra aprildagene i 1940, gjengitt i en ny biografi om landsfaderen, der Gerhardsen uttrykker vilje til å samarbeide med tyskerne og avsette kongen, har vakt oppsikt.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over 20 år gammel

VG-inlegg
Av Terje Carlsen


Men Gerhardsens holdninger i 1940 er ikke sensasjonelt avvikende fra de holdninger som gjennomsyret det norske samfunnet fra bunnen til toppen på den tiden. Det har bare sett sånn ut.

Forholdet mellom den økonomiske, kulturelle og politiske eliten i Norge og den tyske okkupasjonsmakten under annen verdenskrig er et lite påaktet tema i vår okkupasjonshistorie. Derfor kom opplysningene historiker Finn Olstad nylig la frem om landsfader Einar Gerhardsens vaklende forhold til okkupasjonsmakten i begynnelsen av annen verdenskrig, som et sjokk på mange. Egentlig heller ikke så rart. Den mette etterkrigsnaivitet og lengselen etter mytiske ledestjerner som Einar Gerhardsen, har gjort at ubehagelige sider ved hans og vår egen okkupasjonshistorie er fortrengt. Arkivundersøkelser avtegner imidlertid langt tettere bånd mellom den tids politiske, økonomiske og kulturelle elite og okkupasjonsmakten enn det man hittil har villet forestille seg.

Hektisk møtevirksomhet

Alt i de første dramatiske aprildagene etter okkupasjonen 9. april foregikk det en temmelig hektisk møtevirksomhet mellom toppene i norsk næringsliv og den tyske okkupasjonsmakten. 13. april 1940 - fire dager etter det tyske overfallet på Norge - kom norske næringslivstopper, noen av dem senere medlemmer av Hjemmefrontens ledelse, sammen om ettermiddagen hos administrerende direktør Gunnar Schjeldrup i Christiania Spigerverk for å diskutere den nye situasjonen. Til stede var generaldirektør Hassa Horn, president i Norsk Industriforbund, høyesterettsjustitiarius Paal Berg, direktør Lorentz Vogt fra Industriforbundet, direktør Finn Dahl i Arbeidsgiverforeningen, direktør W. Klaveness fra Rederforbundet, og direktør Fritjof Heyerdahl fra norske Siemens AS, som var kjent for sine meget nære tyskeforbindelser. Heyerdahl var blant annet 20. april 1939 æresgjest i Hitlers 50-årsdag i Berlin sammen med herrene Viktor Mogens og Ellef Ringnes. Flere møter ble holdt ut over dagen. Blant annet kom det i stand et PM skrevet av Lorentz Vogt, der det står: «Man enedes om at det sannsynligvis ville være riktig å søke om å få fiendtlighetene avsluttet og at det også ville være riktig om det gikk en henstilling til Kongen. Man var videre enige om at det burde søkes kontakt med høyesterettsjustitiarius som den eneste tilbakeværende representant for statsmakten».

Dette er fullstendig i tråd med de holdninger som kommer til uttrykk i Einar Gerhardsens notat fra 1940. Man skal også huske at Arbeiderpartiet inntil freden var et republikansk parti. Samtidig hadde man en felles interesse med arbeidsgiversiden i å avskjære kommunistene. Med andre ord var det heller ikke da som nå noen stor diskrepans mellom holdningene til toppene i arbeiderbevegelsen og næringslivet, slik mange i dag ønsker å tro. Arbeidsfolk var jo også den gang avhengige av at industrien gikk godt for at de selv skulle kunne hente et utkomme til seg og sin familie. LO gikk således tidlig ut med opprop om å samarbeide, og var med andre ord fra første stund villige til å gå svært så langt i å etterkomme tyskernes ønsker om en fredelig overgang. LOs tvetydige nasjonale holdning forsterket i sin tur holdningene hos dem som beitet politisk på industriarbeiderklassens marker.

Halfdan Kohts egen dagbok fra 1933-1940, som kom på Tiden Forlag i 1990, kaster lys over denne lite påaktede siden ved Det norske Arbeiderpartis og arbeiderbevegelsens historie. I et notat av 6. desember skriver Koht at han samme dag har hatt besøk av den tyske dr. Noack, som oppholdt seg i Norge for å studere vikingenes historie. Noack hadde fortalt Koht at han hadde gode forbindelser på topplan i Tyskland, og hans venn i Berlin, dr. Berber, sto utenriksminister Ribbentrop nær. Ifølge Kohts egen dagbok skal de to blant annet ha diskutert Sovjets invasjon i Finland. Koht skal da ha gitt uttrykk for et ønske om en vesteuropeisk samling mot Stalin. Tankene samsvarer med de tanker Quisling gir uttrykk for allerede i november i sine samtaler med den samme dr. Noack om å foreslå en vesteuropeisk koalisjon mot bolsjevikene. Dette kan vanskelig tolkes annensteds hen enn at Ap-topper i likhet med tyskerne så bolsjevismen som den virkelige trusselen, og at man i likhet med Quisling var villig til å gå svært langt for å demme opp for den.

Likegyldige til jødene

Det som likevel er helt entydig i AP-regjeringens politikk, er dens nær likegyldige holdning til de jødiske flyktningene som søkte til landet på grunn av Hitlers vilkårlige terrorregime. Da Odd Nansen i Nansenhjelpen ba de norske myndighetene om oppholdstillatelse for tsjekkiske jødebarn i 1939, skrev ekspedisjonssjef Carl Platou i Justisdepartementet i en betenkning at han hadde klare motforestillinger mot å slippe inn i landet de jødiske barna. Spesielt de foreldreløse. De ville bli en belastning for den norske stat. Det tjener justisminister Trygve Lie til liten ære at han godtok dette. Arbeiderpartiregjeringen la notatet til grunn for sin restriktive innvandringspolitikk.

Selv etter at rapportene med de grusomste beretninger om jødenes vanskjebne i Polen og Tyskland kom, skrev Aps justisminister Trygve Lie - senere FNs første generalsekretær - følgende: «. . . Jødene er ikke de eneste som har vært mishandlet av nazistene. En må også ta i betraktning at de mishandlinger det her gjelder knytter seg til forhold som har med krigen å gjøre . . .» Samtidig med deportasjonen av 532 jøder med «Donau» til konsentrasjonsleirene på kontinentet, skriver Trygve Lie i et tilsvar til den politiske sekretæren i den britiske avdelingen av World Jewish Congress om norsk motstand mot jødedeportasjonene at han, Trygve Lie, aldri har funnet det nødvendig å appellere til det norske folk om å hjelpe eller beskytte andre personer eller klasser i Norge mot forfølgelse fra tyskerne. Den svenske biskop Manfred Björkkvist i Stockholm var derfor berettiget bekymret for de norske jødene. Erkebiskopen ville at Sverige skulle ta imot 300 norske jøder, for at de skulle unngå likvidasjon. Forutsetningen var imidlertid at den norske legasjonen i Stockholm ville sørge for å gi jødene en viss garanti.

I en rapport til London-regjeringens UD skriver imidlertid legasjonens Jens Bull: «Etter min mening burde det ligge nær å vente at herværende rike jøder tok seg av sine egne trosfeller i en tid som denne . . .».

Eget initiativ

Et av de sentrale medlemmer av Hjemmefrontens ledelse, Gunnar Jahn, utøvet som direktør for Statistisk sentralbyrå mye av den samme holdningen til jødene. Den 29. januar 1941 mottar SSB et brev fra Nasjonal Samlings Statistiske kontor, der det blir bedt om spesifiserte oppgaver over antall jøder i de forskjelligste regioner rundt om i landet. Alt dagen etter, den 30. januar, svarer Statistisk sentralbyrå. Svarbrevet etterfølges av tabeller som viser nøyaktige fortegnelser over jøder rundt om i kongeriket. Statistisk sentralbyrå mottok imidlertid ingen flere henvendelse fra NS Statistiske kontor i denne anledning. Tallene ble likevel brukt på Wannsee-konferansen i januar 1942. I november 1942, like før massearrestasjonene og deportasjonen av jødene til konsentrasjonsleirene, bisto den samme Gunnar Jahn, sammen med kollega Julie Backer, til utarbeidelse og utsending av «Rundskriv fra Statistisk sentralbyrå til førerne av de sivile registrene».

Det finnes i den sammenheng flere eksempler på at SSB kom med forslag om hva som skulle foregå for at de sivile registrene skulle fungere best mulig. Det skjedde uten at SSB var forespurt av NS-myndighetene på forhånd, altså var det et aktstykke Gunnar Jahn og SSB foretok utelukkende på eget initiativ.

Ifølge en artikkel forskeren Espen Søbye skrev i Samfunnsspeilet 4/98, er det hevet over tvil at Gunnar Jahn var kjent med tyskernes motivasjoner for å besitte en betegnelse over jøder i Norge. Gunnar Jahn ble utnevnt til finansminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering sommeren 1945. I Kunnskapsforlagets nyeste leksikon omtales han som «en av motstandsbevegelsens fremste ledere». I seg selv var Gunnar Jahn symptomatisk for «den store glemselen» som har preget norsk krigshistorie.

Flere artikler

  1. Kronikk: Republikk eller Holocaust?

  2. Pluss content

    Republikk eller Holocaust?

  3. Pluss content

    Da Norge nesten endte bak Jernteppet

  4. Solberg gjentok beklagelse for jødedeportasjonen

  5. Pluss content

    Norsk gruve holdt Hitlers krigsmaskin i gang

Fra andre aviser

  1. Er det egentlig grunnlag for å kritisere hjemmefronten?

    Aftenposten
  2. Krigsprofitørene slapp lett unna

    Aftenposten
  3. Paal Berg vant spillet

    Aftenposten
  4. Norsk Hydro og krigens næringsliv

    Aftenposten
  5. Krigen og freden som formet Norge

    Aftenposten
  6. Orklas besværlige krig

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no