Forfatter Jon Michelet gikk bort 14. april i år, 73 år gammel. Han skrev til det siste og rakk akkurat å bli ferdig med bind seks av sitt magnum opus, «En sjøens helt». Foto: Gisle Oddstad

Debatt

Tove Nilsen om Jon Michelet: – Forpliktet og begeistret

Å tilhøre et mannskap handler om fellesskap, og i fellesskap finnes alltid en optimisme. Litterært kan dette være provoserende å hevde, men kanskje er denne optimismen rundt felleskapet en av mange grunner til at Jon Michelets verk om krigsseilerne trekker stadig nye lesere, skriver Tove Nilsen om Jon Michelet.

TOVE NILSEN, forfatter.

Det var på 70-tallet, det kom en pakke i posten, moren min åpnet den og der lå medaljen med blått bånd: Alt for Norge 1940 -45.

Tildelt Jacob Andreas Båtnes, faren hennes, som hadde vært død i flere år. Sjelden har jeg sett mor så opprørt, så skuffet og så uten ord. Medaljen la hun i en skuff, der fant jeg den flere tiår senere, da jeg ryddet boet hennes og siden har den hengt over skrivebordet mitt.

Foto: Geir Olsen

les også

Jon Michelet går til topps på Boklista

Båtsmann Båtnes seilte fra 1939 til 1946. Han jobbet på D/S Novasli som gikk i konvoi. Han mønstret ikke av og sto ikke over en eneste konvoi, men ble torpedert mot slutten av krigen. Da han endelig kom tilbake til Norge var han 55 år, han skalv på hendene, men tiet, som så mange, om hva han hadde opplevd. I familien ble tausheten total, morfaren min ble en skygge av seg selv, uten anelse om at tausheten som omga erfaringene hans skulle bli nasjonal.

Jon Michelet var den første som tok konsekvensen av spørsmålet om hvorfor en sjøfartsnasjon ikke hadde et storverk om noe så dramatisk som historien om krigsseilerne. Dermed gikk han løs på, og fullførte etter hvert mot alle odds, seksbindsverket om skogsmatrosen Halvor Skramstad.

les også

« Faen, pappa, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft »

Første bok åpner med at den unge gutten forlater skogsbygda i 1939, med løfte om å se igjen moren sin neste sommer. Siste bok åpner med en kapteins dårlige forsvar for tilbakeholdelsen av sjøfolkenes risikotillegg, noe skogsmatrosen hører på et hospital etter å ha våknet fra koma på grunn av et kamikazeangrep i 1945. 

Bøkene er volumniøse, hver av dem på mangehundre sider. Hovedtittelen er En sjøens helt. Dermed er forfatterholdningen klar, men hva er det med dette verket som slår så til de grader inn hos leserne? Det åpenbare er fraværet av den store fortellingen om sjøfolkene under krigen, om kampene deres og om familiene som ventet og savnet, som gikk i angst for eller glemte og til slutt skulle komme til å forakte sine egne.

les også

Marte Michelet: – Leit og rart at pappa ikke fikk lese den nye boken

Mennene, eller de unge guttene, Michelet holder fram som sjøens helter, møtte skam, både sin egen og andres. Skammen lå i fortielsen, i tilbakeholdelsen av krigsfartstillegget, i de rettslige nederlagene om å få pengene utbetalt, men også i de mange tiårenes fravær av heder.

I 1942 besto mors nærmeste familie av fire kvinner og en gutt på snart 19 år. I prinsippet skjønte de selvfølgelig at krigen til sjøs var viktig, men den var så fjern. Ingen hadde forberedt dem på hva fem års adskillelse innebar, ingen hadde fortalt dem om torpedonerver eller battlefatigue.

Da familiefaren kom hjem, kjente de ham ikke igjen og de bebreidet ham uten ord. Da han, den ellers så edruelige, gikk for å møte skipskamerater, het det seg at han hadde begynt å drikke, fordi det luktet øl når han kom stille hjem.

les også

Jon Michelets kone: - Jon holdt ut lenger for å bli ferdig

Pluss content

Midtveis i det store romanprosjektet var Michelet og jeg sammen i Oslo orlogsforening. Sjelden har jeg sett en finere utveksling mellom forfatter og lesere. Da Michelet hadde snakket ferdig sto folk i kø for å fortelle sine egne historier og kvelden ble et eksempel på alle henvendelsene Michelet skulle få etter hvert som verket skred fram.

Da jeg sa at det var kommet noe dickensk inn i skrivemåten hans, nikket han, det litterære konkurransemennesket, svært fornøyd. Dickens tok stilling for de svakeste, skrev medrivende, publiserte bokkapitlene stykkevis og sto i direkte kontakt med leserne som stadig forlangte mer og som han følte seg forpliktet overfor. 

Et realistisk verk om en norsk gutt som blir krigsveteran i en alder av 24 år, det er et alvorlig tema. En av de såreste og beste scenene i siste bok, Krigerens hjemkomst, er der Halvor ikke tør å gå fram sammen med de andre for å motta medaljen.

les også

Jon Michelets datter i minnetalen: – Du kan aldri bli et spøkelse

Han er tildelt landets høyeste utmerkelse, men føler seg som en av de laveste. Han står i skjul og vi som følger ham kan bli beveget eller opprørt, men romaner leses sjelden på grunn av moralsk eller politisk ansvar. Det er min påstand at Michelet aldri ville klart å treffe hundretusener av lesere hvis han ikke hadde hatt en så grenseløs språkglede og så sterk eventyrlyst. Og her må jeg bryte min egen tilbakeholdelsestrang.

Første gang jeg trodde jeg skulle bli ordentlig kjent med personen Jon, på 1980-tallet, satt vi på et fly på vei til bokmesse i Frankfurt. Vi vekslet ikke en personlig replikk. Hele veien fram til bokmessa snakket Jon så engasjert om en gruvearbeiderstreik på et annet kontinent at det lød som om han ikke bare deltok i, men ledet hele streiken. Der og da ble jeg skuffet, nå tenker jeg: For et overskuddsfenomen han var!

les også

Savnet vennen Jon Michelet på hagefesten

Michelet hadde den gode journalistens krav til kunnskap, kombinert med den skjønnlitterære forfatterens frihet til å dikte seg inn. Han elsket å leke med ord, replikker, refleksjoner, feiluttalelser, banning og sjømannsengelsk.

Han elsket å reise hit og dit i tankene, han tok oss med fra land til land, fra kontinent til kontinent, han var den unge sjømannen som ble forfatter og som ønsket seg stjernekikkert til sekstiårsdagen fordi han ville se ut, ut, ut.

Han hadde indignasjonens nådegave samtidig som han skrev umoralistisk om alskens umoral. I tillegg var han leksikal, han visste at han ville få kritikk for de lange passasjene fulle av faktakunnskap, men han kompromisset ikke, antagelig fordi kjærligheten til verdens foreteelser var så sterk, enten det handlet om tauverk, maskindetaljer eller skipshistorikk. 

les også

For en finale! Bokanmeldelse: Jon Michelet: «En sjøens helt. Krigerens hjemkomst»

Det litterære jeg’ets kretsing om seg selv, kan tidvis gi lesere en klaustrofobisk følelse. I bøkene om Halvor Skramstad bedriver Michelet det motsatte. I et verk som handler om krig og kaos, makter han å formidle det kollektives nødvendighet, enten han skriver om arbeidsglede, slit eller desperate redningsaksjoner.

Å tilhøre et mannskap handler om fellesskap, og i fellesskap finnes alltid en optimisme. Litterært kan dette være provoserende å hevde, men kanskje er denne optimismen rundt felleskapet en av mange grunner til at Jon Michelets verk om krigsseilerne trekker stadig nye lesere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder