Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Kommentar

Labourgerkrigen

Arbeiderpartiets britiske søsterparti preges av bitter konflikt, og ser røde tall på målingene. Velgerne liker ikke partier i krig med seg selv.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Ledervalget i det britiske arbeiderpartiet Labour er i gang. Om en drøy måned blir det klart hvem som vinner. Alt tyder på at dagens frontmann, den radikale asketen Jeremy Corbyn, får et nytt tillitsvotum fra partimedlemmene.

Det betyr at borgerkrigen i partiet vil fortsette, til rungende jubel og trampeklapp hos hovedkonkurrenten, det konservative regjeringspartiet, Tories.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Politikk på sitt styggeste

For én ting er sikkert: Et parti i krig med seg selv er dømt til å tape. Se bare på Labours norske kamerater i Arbeiderpartiet. Da feiden mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg ennå forgiftet alt partiarbeid på begynnelsen av 2000-tallet, gikk Ap på sin klart verste valgsmell i moderne tid.

Borgerkriger innad i partiene er politikk på sitt styggeste. Baksnakking og anonym knuffing erstattes av åpne slag, der alt er lov og ingen midler er for drøye. I Labour er krigen nå så hensynsløs at det knapt gir mening å snakke om ett parti, men flere.

Corbyn og hans flokk, og den er ikke liten, stempler motstanderne som «blairites» (etter omstridte Tony Blair), og går ikke av veien for å skjelle ut alle som ønsker et skifte. Da Londons populære ordfører Sadiq Khan nylig gikk ut med støtte til Corbyns opponent Owen Smith, ljomet fy-ropene. Og på den andre siden, spesielt blant Blairs gamle støttespillere, er Corbyn omtrent like vel ansett som hodelus og kommunister.

Men dramaet er langt mer sammensatt enn som så. Hele 80 prosent av Labours parlamentarikere vil ha Corbyn fjernet som leder, og blant disse er det flere som langt fra bekjenner seg til Blairs politiske og taktiske grunnsetninger. Selv godt ute på venstrefløyen tar folk nå til orde for at partiet bør skifte leder.

Les også: Jeremy Corbyn får kritikk for tog-stunt

Foto: AFP

Tony Blair er utvilsomt den mest sentrale Labour-politikeren i moderne tid. Han vant tre valg på rad og hadde en voldsom innflytelse over hele det britiske samfunnet i sin periode. Den detroniserte Tory-statsministeren David Cameron var åpenbart et produkt av blairismen, selv Blairs gamle uvenn Boris Johnson fløt på Blairs fremtidsoptimistiske og liberale sentrumslinje da han var London-ordfører.

Men Blair & co gjorde en stor tabbe – i tillegg, selvsagt, til den skjebnesvangre invasjonen i Irak, som for alltid vil hefte ved ham – da de overtok partiet og skapte «New Labour» på 1990-tallet: Overtagelsen tok form som en revolusjon, der alle bånd til «old Labour» skulle rives tvert over. Som med alle revolusjoner, endte den i en kult – entusiasme ble til ortodoksi.

Corbyn overlevde revolusjonen, og holdt old Labour-fanen høyt hevet også i de euforiske «Cool Britannia»-årene under Blair. Da han rett som det var fikk makten i fjor bestemte han seg for å bryte like tvert over med New Labour: Revolusjon istedenfor reform. Corbyns mantra, som han nylig gjentok på en av sine mange folkemøter, er: «Skal du vinne valg må du tilby noe veldig, veldig annerledes.» Lenger unna Blairs fokus på å vinne flytvelgerne er det ikke mulig å komme.

Jeremy Corbyn er tidenes mest upopulære opposisjonsleder. Stadig flere i Labour frykter at partiet vil gå på et gedigent nederlag om toryenes dyktige statsminister Theresa May bestemmer seg for å utlyse nyvalg. «We'll get wiped out», sukker veteran-parlamentarikeren Mike Gapes til magasinet New Statesman.

Liten overføringsverdi

Corbyn er en marxistisk anakronisme og kulten rundt ham minner mest av alt om politisk nostalgi i en urolig tid. Å se for seg Corbyn som britisk statsminister, selv i det politisk sett helt elleville året 2016, er nesten surrealistisk. Selv på den gamle venstrefløyen i Arbeiderpartiet – det som ble kalt «Giske-fløyen» – er det liten entusiasme å spore for Corbyns politiske prosjekt, til tross for at motstanden mot alt som smaker av blairisme lever i beste velgående.

Nedsmeltingen i Labour skremmer nok uansett et Ap som vet hva slike dyptpløyende konflikter kan føre til. Nå for tiden er det ro i rekkene. Trond Giske har aldri vært mindre omstridt enn nå, og med en gang ordet «fløyer» nevnes, iler Ap-folk til og erklærer at slikt ikke lenger eksisterer der i gården.

Det stemmer naturligvis ikke. Ap er som Labour er en vidtfavnende organisasjon med en broket historie, og gamle vennskap og kampnettverk ruster ikke selv om vinden har løyet og borgerkrig er erstattet av borgfred.

Men i dag er likefullt Ap antitesen til Labour. Sjelden har konfliktnivået vært blassere. Men taper de valget neste høst, kan stemningen raskt endre seg.

Jeremy Corbyn forblir etter alle solemerker leder i Labour, men krisen vil fortsette. Den unge parlamentarikeren Wes Streeting sier til New Statesman: «Vi har krysset Rubicon, det er ingen vei tilbake. Konflikten lar seg ikke reparere så lenge Jeremy er leder.»

Men Corbyn står løpet ut, oppildnet av medlemmenes entusiasme og egen ideologisk overbevisning. Å si at situasjonen er fastlåst er det britene ville kalt et understatement.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder