TEGNING: MORTEN MØRLAND, VG Foto: ,

Kommentar

Tilbake til fremtiden

Om tidsmaskiner noen gang vil bli oppfunnet, hadde vi visst det for lengst.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Onsdag opprinner endelig dagen da Marty McFly og Doc Emmet Brown kommer susende inn fra 1985 for å ordne opp i fremtidige problemer i McFly-familien.

Det er gått utrolige tredve år siden premieren på den første «Tilbake til fremtiden»-filmen, og vi er fremme ved 21. oktober 2015. En dato som den gang var så langt inn i fremtiden at filmskaperne regnet med at folk ville bruke rare hatter og skjene rundt på luftpute-skateboard når dagen opprant.

VG-SPESIAL: Her tok «Tilbake til fremitiden» rett - og feil

Så vi har reist i tiden, vi også. Det har bare tatt noe lengre tid, enn det tok for Marty og Doc, som fyrte opp flukskondensatoren i DeLorean DMC-12-modellen med plutonium, fremskaffet av libyske terrorister, og brøt tidsmuren i løpet av noen sekunder.

Uansett, her er vi igjen. Tilbake i fremtiden. Som riktignok ser litt annerledes ut enn den gjorde på starten av «Tilbake til fremtiden del II», men som i det minste har noen likhetstrekk: Flatskjermer, videokonferanser og 3D-film på kino.

Tidsreisene har vi heller ikke sett noe til ennå. Og det er jo ikke akkurat noen bombe. Hadde noen en eller annen gang i fremtiden klart å bryte tidsmuren, ville vi jo visst det, for da hadde de besøkt oss for lengst.

Med mindre de faktisk har gjort det, at de er her allerede, men holder seg skjult. Doc advarte oss jo allerede i den første filmen: Tidsreiser kan skape et tidsparadoks som setter i gang en dominoeffekt som kan rakne få selve grunnstoffet tid og rom-kontinumet til å rakne, og igjen ødelegge hele universet. Eller i det minste de nærmeste galaksene.

Derfor kan du aldri være sikker på om dine egne tippoldebarn gjemmer seg bak gjerder og gatehjørner og spionerer på deg mens de har parkert tidsmaskinen sin på et godt skjult sted i nærheten.

For ideen om at det er farlig å pille på fortiden er dypt festet hos alle som har beskjeftiget seg med ideen om tidsreiser. «Fortiden liker ikke å bli forandret», skriver skrekkmester Stephen King i romanen «22.11.1963». Det får hovedpersonen Jake Epping smertelig erfare, da han gjennom et tidshull reiser tilbake til tidlig 1960-tall og prøver å stoppe Lee Harvey Oswald fra å skyte president John F. Kennedy i Dallas.

(Spoilér-advarsel) Epping lykkes etter mye strev i det å hindre Oswald fra å skyte presidenten. Men da han vender tilbake til nåtiden er universet i ferd med å revne, bokstavelig talt, og han må tilbake til fortiden en gang til for å rydde opp etter seg.

Dette er en variasjon av tidsreiseparadokset, eller «bestefar-paradokset», som er tilskrevet den franske science fiction-forfatteren René Barjavels . I romanen «Den uforsiktige turist» fra 1943, drar hovedperson tilbake i tiden og dreper en av sine forfedre før han har besvangret en av formødrene, og vår mann har dermed umuliggjort sin egen eksistens.

Det er noe av den samme utfordringen Marty McFly har i 1955 da han må hindre den unge utgaven av sin egen mor i å bli forelsket i ham selv, og styre hennes interesser mot faren i stedet.

Og det er den bærende ideen i en annen science fiction-klassiker som i dag først og fremst forbindes med et av matematikkens mest berømte begreper.

I Ray Bradburys novelle «En lyd som torden» (1952) drar en gruppe menn tilbake til krittiden på dinosaursafari, med streng beskjed om å bare se og ikke røre. En av mennene tråkker likevel utenfor flåten og dreper en sommerfugl.

Og da de vender tilbake til USA har landet ny, merkelig rettskrivning og fascistdiktatur.

Eksemplet har fått navnet «sommerfugleffekten» og er et mye brukt begrep i kaosmatematikken når det gjelder å vise hvordan selv bittesmå endringer kan eskalere til store forandringer: Vingeslagene fra en sommerfugl i Brasil kan utløse en tornado i Texas.

Men det finnes motgift mot bestefarparadokset og sommerfugleffekten. Det er teorien om parallelle universer, som forutsetter uendelig mange alternative virkeligheter og dimensjoner siden om side; Et hvor sommerfuglen er drept, et hvor den lever, et hvor den er skadet, et hvor Kennedy lever, et hvor han ble drept, etc.

Uansett under hvilken teori vi måtte befinne oss, er vi åpenbart ved en korsvei i hvor reiseskildringene fra tid- og romfarere igjen står på dagsorden.

Marty og Doc er tilbake (eller fremme) i sin tidsmaskin-DeLoran. Terminator T-101 er tilbake via sitt tidsforskyvningsapparat. Og Doktor Proktor har funnet opp et tidsbadekar for å dra tilbake og foreta noen justeringer som kan fikse kjærlighetslivet hans.

Teoriene og fiksjonen smelter altså sammen. Nå mangler vi bare teknologien.

Tiden, er inne.

Foto: ,

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder