STATSMINISTER: Giuseppe Conte skal lede sin andre regjering på mindre enn halvannet år. Foto: MAURIZIO BRAMBATTI / ANSA

Leder

Italias nye kurs

Italia har for en gangs skyld fått ny regjering. Den 67. siden krigen.

Mot alle odds fikk avgåtte statsminister Giuseppe Conte oppdraget på nytt. Der han forrige gang skulle fronte en koalisjon av Matteo Salvinis høyrepopulister og den systemkritiske Femstjernersbevegelsen, handler dette regjeringsprosjektet om å legge kursen mot venstre. Men ikke så hardt at skuta velter.

Også denne gang består alliansen av motstridende krefter som har brukt mye energi på å bekjempe hverandre. I tillegg har Conte funnet plass til enkelte fagministre med ekspertbakgrunn. Dette politiske eksperimentet kan likevel ha levetid ut valgperioden, til 2022, simpelthen fordi premissene er annerledes, og den grunnleggende viljen til å styre sammen fremstår noe mer oppriktig.

les også

Italiensk kaos: Salvini tapte alt

Mens den forrige koalisjonen var mot alt mulig, er dette et lag som – i hvert fall så langt – har signalisert ønske om å legge til rette for en politikk som kan samle landet. Ironisk nok betyr det at de nye makthaverne både må bygge videre på populære deler av tidligere innenriksminister Salvinis beinharde innvandringspolitikk, samtidig som de må markere tydelige brudd med hans kompromissløse retorikk og bøllete opptreden. I tillegg ønsker Conte-regjeringen å gjenopprette det anstrengte forholdet til EU.

Salvinis oppslutning har dalt oppsiktsvekkende mye etter at han saboterte regjeringen han selv var en del av i håp om å utløse nyvalg. Dels fordi han frivillig ga fra seg den enorme innflytelse han tross alt hadde som innenriksminister og visestatsminister med syv Lega-statsråder i regjering. Dels fordi han senket plattformen som ga ham oppmerksomhet og taletid. I stedet har han isolert seg selv.

les også

Salvinis stjernesmell

Den nye regjeringen er åpenbart et produkt av et felles ønske om å holde Matteo Salvini unna maktens korridorer, men ikke det alene. Koalisjonen representerer også de krefter som har preget europeisk politikk i senere tid: populisme, systemkritikk og teknokratistyre. At den også har et innslag av klassisk styringsparti, nemlig det sosialdemokratiske PD, gjør alliansen dobbelt interessant. Med de tradisjonelle partienes tilbakegang i praktisk talt alle land, kan dette bli en styringsform vi vil se mer av.

les også

Salvinis Moskva-mare

Italia fremstår på mange måter som Europas politiske barometer. Historisk har mange ismer og retninger kommet til uttrykk og fått makt i støvellandet. I nyere tid oppsto den moderne populismen her med Silvio Berlusconi, og Matteo Salvini gjorde det nasjonalistiske separatistpartiet Lega Nord til et ledende regjeringsparti. Nå isoleres Salvinis høyrefløy fordi de utfordrer politikkens spilleregler og parlamentarismens lover. Noe lignende holder også på å skje i Boris Johnsons Storbritannia. Hva som videre finner sted i italiensk politikk kan være et frempek til hvilke nye samarbeidskonstellasjoner vi vil se i resten av Europa.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder