SYT? – Problemet for oppdrettsnæringen er at deres jamring og klaging i media ikke appellerer utenfor næringa selv., skriver Egon Holstad. Foto: iTromsø

Debatt

Er Erna Solberg vår tids Stalin?

Og er virkelig Norge en krigssone? Ja, mener noen av de aller rikeste i landet.

EGON HOLSTAD, kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

De som mener at debatten rundt den norske oppdrettsnæringen er polarisert har noen gode poeng. Nyansene og sakligheten får knapt puste, der de skvises mellom de aggressive og steile motpolene.

Oppdrettsbransjen har ikke alltid vært ei næring som har svømt i penger, og selv etter en massiv vekst i både omfang og penger finnes fortsatt tegn til annet liv i fjorder og kystområder enn det som er i merdene av leppefisk og laks.

Å mene og tro at absolutt alt oppdrett burde legges ned er en fjern tanke som har samme virkelighetsgehalt som å mene og tro at alt av landbruk skal baseres på en forsiktig beskatning av ville planter og dyr. Produksjon av mat krever arealer, enten det skjer på land i vann. Så kan man diskutere omfanget, restriksjoner, miljøbelastning og utfordringer for tilstøtende næringer.

Når Dagfinn Nordbø i VG skriver at han ikke kjenner noen som rører oppdrettslaks, og hevder at «kokker og restauranter nekter å servere den», og bevisfører det siste ved å vise til kjøkkensjefen hos Maaemo (restauranten med tre stjerner i Michelin-guiden, der det koster rundt 3000 kr per pers for en meny, 2000 for vinmeny og 1000 for juicemeny), er du ikke i kontakt med den virkelige verden.

Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

les også

Dagfinn Nordbø: Ja, laksemillionærer – flagg ut!

Jeg kjenner flere som spiser oppdrettslaks, og spiste det selv her i uka, men nesten ingen som har råd til engang å drikke juicen på Maaemo. Røkt Røros-smør på en seng av bukfett fra vietnamesisk smørfisk og semitørkede, økologiske rødbeter dyrket i utedoen til Arne Brimi er neppe det vi kan leve av når olja tar slutt.

Det er likevel masse å kritisere denne bransjen for, og jeg vil skrive under på det meste. Avlusningsmiddel som dumpes i havet og ødelegger skalldyr og gyteområder for villfisk. Mengder med importert soyafôr fra Sør-Amerika. Beslag på store områder av allmenningen. Rømning og trusler mot villaksbestanden osv. Det er nok å ta av, og bransjen er nå underlagt en strengere kontroll enn med tidligere.

De soper også inn betydelige mengder penger. Derfor klinger forslaget om en grunnrenteskatt i havbruksnæringen bra de fleste andre steder enn hos næringen selv. VG, DN, Dagbladet og en rekke andre aviser har gitt sin støtte til innføring av skatten, mens bransjen selv har protestert med til dels overdramatisk retorikk.

At skatten er kommunisme, at den skyldes misunnelse fra søringer i hovedstaden, at det er til å grine av, at næringen trues, at skatten er en årelating av kystkommunene og at man kanskje bare burde flagge ut. Sedvanlig sutring fra næringer som blir bedt om å bidra mer til fellesskapet.

les også

Baksiden av den norske medaljen

Siden regjeringen selv hadde bedt et eget utvalg utrede denne beskatningen, vendte samtlige regjeringsparti og Sp tommelen ned allerede under vårens landsmøter, altså før de hadde fått utredningen de selv hadde bestilt. Dette ble gjentatt da utredningen ble lagt frem for ei drøy uke siden.

Bård Misund, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, samt professorene Petter Osmundsen og Ragnar Tveterås, har alle vært aktive i det offentlige ordskiftet, med kronikker og diverse oppslag, med sin samstemte motstand mot skatten. I seg selv ryddig, da durkdrevne akademikere mer enn gjerne kan bidra hyppigere i debattplattformer utenfor campus.

Det var den lille haken at de i samme periode ledet et prosjekt betalt av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF), med ikke uvesentlige 3,3 millioner kroner. FHF er hundre prosent finansiert av sjømatnæringen. Det var E24 som avdekket dette.

Nå angrer forskerne på at de ikke sa fra, sier det var en glipp, og at de overhodet ikke har forsøkt å skjule noe. Slike forklaringer har dessverre en lei tendens til å virke ganske hule, når det avdekkes av andre og man blir konfrontert med fakta.

For det ser virkelig ikke bra ut når det som presenteres som akademisk sannhet er finansiert av en omstridt aktør, og det ikke engang opplyses om det. Dette er virksomhet vi tidligere har lest at skjer i USA, når tunge aktører som legemiddelindustrien, tobakksindustrien og våpenlobbyen kjøper seg akademisk goodwill. Nå har vi det også innen sjømatnæringen i Norge. Man kan kjøpe alt for penger. Også troverdighet. Men da må man enten være ærlig om det, eller sørge for ikke å bli oppdaget.

les også

Smerteskrikene fra toppen av skattelistene

DN kunne vi også lese om hvordan samme næring har kjørt en heftig lobbyvirksomhet, via flere PR-byråer, for å påvirke politikerne, blant annet på landsmøtene til regjeringspartiene Frp, Venstre, og Høyre, samt Sp. Det kom tydelig bra med da den langt fra ferdig utredede beskatningen skulle voteres over. Dette er dog ikke ulovlig, men man sitter generelt med en uggen følelse av et sterkt propagandaapparat vi ikke helt vet omfanget av.

Problemet for næringen er at deres jamring og klaging i media ikke appellerer utenfor næringen selv. At de har lydige forskere og politikere i lomma, som støtter dem refleksivt, før de vet hva en utredning tilråder, øker heller ikke tilliten. Man kan jo bare tenke seg til hva en såkalt konsekvensutredning innen prøveboring og seismikk vil utløse av lignende aktivitet.

Om ikke omdømmet til næringen slet med en folkelig appell fra før, kom iallfall laksemilliardær Helge Møgster til unnsetning. Nå var det ikke bare kommunister og misunnelige kaffelattesøringer som var problemet. Nå må de blåblå myndighetene og Erna Solberg stoppes. Som han selv sier til DN: «Vi har bodd i en krigssone siden Erna kom til makten». Hvem han vil skal styre landet er ikke lett å skjønne. Kanskje han bare vil at myndighetene skal holde seg unna næringslivet.

les også

Fishy business

Men de skulle de bare visst, de seks siste fredsprisvinnerne som har stått fra balkongen på Grand Hotel og viftet til fakkeltoget på Karl Johan. At den virkelige krigen, med de harde krigssonene, og de virkelige ofrene, befinner seg i Norge og i oppdrettsbransjen. Han henger videre kommuniststempelet på dem også: «De konfiskerer verdiene i norsk fiskeoppdrett. I sin tid konfiskerte Stalin verdiene av landbruket i Sovjetunionen, og vi så hvordan det gikk» (iTromsø avslører: Det gikk ikke bra. Stalin var slem).

Dette er mannen som omsatte for nesten 30 milliarder ved siste opptelling, som sitter på enorm makt gjennom eierskap i trålere, fiskebruk og oppdrett langs hele kysten. Som ved snakk om en økt beskatning til fellesskapet drar paralleller til krig og sammenligner myndighetene i Norge med kommunistiske despoter. Han skal selvsagt flagge ut, han også, hvis dette stalinistiske tøvet ikke stoppes. Det er merkelig hvordan mange som har blitt rike i Norge føler de må dra til utlandet om de skal få fortsette å være rike.

Truslene om utflagging er, foruten å være infantile og parodisk forurettede, nokså stupide. Og de viser at denne bransjen bare må holdes ytterligere i ørene av myndighetene. Så lenge de er avhengig av vår felles eiendom, og å drive næringsvirksomhet i allmenningen, er de lite tjent med denne retorikken. Med mindre de har tenkt å drive lakseoppdrett i Sveits, da.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder