bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen, VG

Kommentar

Tør MDG å si ja til EU?

Miljøpartiet De Grønne kan bli partiet som får Norge inn i EU - hvis de tør.

For den som vil redde klimaet hjelper det lite med bompenger rundt norske storbyer. Det blir for smått. I EU, derimot - der skjer det ting. De nyvalgte EU-sjefene løfter klima helt til toppen av sin dagsorden. De har både ambisjoner og makt til å skape et grønt Europa.

Da Norge i folkeavstemningen i 1994 stemte mot at vi skulle bli med i EU, sto norsk miljøbevegelse omtrent samlet på nei-siden. Det var underlig da. Og det er underlig å tenke på i ettertid. Det burde være åpenbart for alle at utslipp og forurensning ikke kjenner landegrenser, og at slike spørsmål krever forpliktende samarbeid stater i mellom.

Valgvinnere i Oslo - tør de utfordre Norge i EU-spørsmålet? Foto: Annemor Larsen

EU har tatt en lederrolle i klimapolitikken. I en tid da USA går ut av internasjonale avtaler, og president Donald Trump åpenbart gir blaffen i klima, er EUs rolle viktigere enn noen gang. Norge står utenfor. Vi må ta de påleggene som kommer gjennom EØS-avtalen, som er vårt bånd til den europeiske unionen. Vi har ikke den påvirkningen vi ville hatt som medlem i EU, der vi kunne stått sammen med landene som ønsker en enda mer aktiv klimapolitikk.

Den låste EU-debatten

Den europeiske unionen har store planer i klimapolitikken. En av EUs tre nye visepresidenter, den nederlandske sosialdemokraten Frans Timmermans, har fått i oppdrag å lage en europeisk grønn plan. Målet er at Europa skal være klimanøytralt innen 2050. Det betyr at EU-landene samlet ikke skal bidra til den globale oppvarmingen, men sørge for at utslippene herfra balanseres ut, slik at summen av utslipp og ulike tiltak går i null.

Timmermans har kort tid på seg. Innen 100 dager skal han legge frem konkrete planer for hvordan EU kan nå dette tøffe målet. Han har også fått i oppdrag å jobbe for å skjerpe EUs klimamål i 2030 - og ikke minst viktig, sørge for at både medlemsland og ulike sektorer følger opp.

les også

MDG må balansere mellom frykt og håp

Ikke noe av dette ser ut til å påvirke norsk EU-debatt. Den er låst. Tilhengerne av norsk EU-medlemskap ser ut til å ha gitt opp. De innser at en ny runde med Næringslivets Hovedorganisasjon og Høyre i spissen vil gå like dårlig som det gjorde sist, i 1994. Flertallet i Norge sier fortsatt nei. Frontene er de samme. Høyre mot venstre, næringsliv mot bønder.

Unge uten bagasje

Det er her Miljøpartiet De Grønne kan komme inn. Hvis det er MDG som fører an i en ny EU-debatt, vil den få et helt annet utgangspunkt enn sist, og en helt annen ramme. Dette er ikke så umulig som det høres ut. Mens store deler av miljøbevegelsen fortsatt er stivnet i sin EU-motstand fra 1994, er mange MDGere langt mer positive til Europa. MDG sier ja både til EØS, og til det europeiske energisamarbeidet, Acer.

MDGs medlemmer og tillitsvalgte er ofte så unge at de ikke har noe forhold til folkeavstemningen om EU for 25 år siden. Noen av dem var ikke engang født den gangen. De kan derfor gå inn i debatten åpent og fordomsfritt. De kan vurdere spørsmålet kjølig og intellektuelt, uten de sterke følelelsesargumentene både ja-folk og nei-folk har med seg i bagasjen. De grønne kan rett og slett diskutere hvilken tilknytning Norge kan ha til EU som både tjener norsk klimapolitikk best, og som samtidig kan gi Norge økt innflytelse ute i verden.

les også

Ungdommens brøl

Allerede i dag har MDG sterke bånd til Europa, og er mer i slekt med de grønne partiene i Europa, enn med den tradisjonelle norske miljøbevegelsen. I land som Tyskland og Nederland står disse politiske kreftene sterkt. Mens MDG lenge var juniorpartner i den europeiske grønne familien, kan partiet etter denne ukens valgresultat ta plass blant de voksne ved bordet. Dette gjør noe med selvtilliten.

SV, Sp og Rødt

MDGs svakeste punkt er økonomien. Partiet får mye og fortjent kritikk for å mangle en bærekraftig økonomisk politikk. Skal partiet lykkes i å bredde seg ut, må politikerne være mer opptatt av hva de vil ha mer av, og mindre opptatt av hva de vil ha mindre av. De kan aldri få nordmenn med på en klimadugnad som innebærer massivt tap av arbeidsplasser og nedbygging av velferdsstaten, slik resulatet blir med en brå og kraftig nedbygging av norsk oljeindustri.

les også

Polariseringsvalget 2019

I LO er mange skeptiske til at Ap skal samarbeide med MDG på nasjonalt plan, nettopp på grunn av næringspolitikken. Men her kan Europa-politikken bidra til å bygge bro til industri-delen av Ap og fagbevegelsen. Dersom det blir en Ap-ledet regjering etter neste stortingsvalg, kan MDG bli en støttespiller for Ap med sitt krystallklare ja til EØS.

I motsetning til de andre partiene på rødgrønn side, SV, Rødt og Sp. Disse sier nei til EØS, og de er motstandere av Acer. De tre partiene er både reaksjonære og bakstreverske i sin tilnærming til Europa. Verst av alt er at deres EØS-motstand vil være svært skadelig for norske arbeidsplasser og norsk økonomi dersom de skulle vinne frem. Dessverre har de fått stå uimotsagt alt for lenge. Høyre og Ap har sviktet i sitt forsvar for EØS-avtalen. Også her kan MDG spille en rolle.

Et nytt hjem?

Spørsmålet er om MDG våger. Partiet har gjort et godt valg, og vil kanskje tenke at dette ikke er tiden for å gå inn i stridsspørsmål som norsk EU-medlemskap. Samtidig er det antagelig mange EU-tilhengere på venstresiden og i sentrum som kunne tenkes å finne et hjem i MDG dersom partiet tar en aktiv rolle for norsk EU-medlemskap.

Et lite land som Norge får ikke gjort mye på egen hånd. Og vi trenger gode venner - særlig i urolige tider. Tiden er inne for en ny debatt om hvor Norge hører hjemme. Håpet er grønt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder