Alle Syria-barna må hjelpes hjem

Barnekonvensjonen gjelder for alle barn, uavhengig av om mor lever eller er død. Å beskytte barn er ikke et valg vi tar, det er en plikt vi har, både juridisk og moralsk.

HEIDI WITTRUP DJUP, psykologspesialist, Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU)

Det er en nyhet med bismak som serveres, når Erna Solberg nå snur i debatten om de norske barna som er internert i leire i Syria og Irak. Statsministeren sier hun vil hjelpe de foreldreløse barna, noe som i seg selv er positivt. Dersom mor imidlertid lever, vil det ikke bli gitt noen bistand. Barna er uomtvistelig i stor nød i disse leirene, men de er barn av mødre som myndighetene ikke vil hjelpe. Å hjelpe barna bør være viktigere enn prinsippet om å ikke hjelpe mødrene. Å innfri barns rettigheter må ikke gjøres avhengig av at foreldrene er døde.

Solberg sier at barn i utgangspunktet er foreldrenes ansvar, og det har hun rett i. Men når foreldrene svikter i dette ansvaret, vet hun like godt som noen, at myndighetene må gripe inn. Ingen mor kan skape tilfredsstillende omsorgsbetingelser for et barn under forholdene de nå lever under. Barna er kanskje ikke foreldreløse, men de er uten tvil, hjelpeløse. De trenger at staten tar sitt ansvar.

Det er uholdbart å lage A- og B-lag av de 30-40 norske barna det her er snakk om. Samtlige har betydelige humanitære behov og rett til hjelp og rehabilitering. Barns rettigheter skal ikke være gjenstand for politisk drakamp eller være prisgitt ulike regjeringshensyn. Barns rettigheter er ukrenkelige og gjelder alle barn, uavhengig av hvem foreldrene er og om mor er levende eller død. Alle de norske barna må derfor få hjelp til å komme til landet.

For at Solberg skal hjelpe barna som fremdeles har mor ved sin side, krever hun at mødrene gir fra seg sine barn. Å kreve at mor samtykker til dette og sannsynligvis aldri får se dem igjen, uten at saken er vurdert av barnevern, sakkyndige eller jurister, er ikke en rettsstat verdig.

Det hører heller ikke hjemme i et anstendig samfunn, at hjelp til barn kun blir gitt dersom visse betingelser oppfylles, som at mor må gå med på en separasjon fra barnet fordi alternativet er å forbli i en farlig situasjon.

Det er videre svært bekymringsfullt at Solberg er villig til å fjerne barnet fra sin omsorgsgiver, uten å ta stilling til hvorvidt dette er til barnets beste. Enkelte vil kanskje hevde at det er til barnets beste å slippe å vokse opp med mistenkt krigsforbryter som mor. Det kan de ha rett i. Men saken er at dette vet vi ikke. Vi vet ingenting om den enkelte mors handlinger, hennes omsorgsevne eller hennes forutsetninger for å bli rehabilitert og reintegrert i det norske samfunnet.

Det vi derimot vet, basert på omfattende psykologisk kunnskap og erfaring, er at barn som skilles fra sine omsorgsgivere i en krisesituasjon, settes i betydelig risiko. Barn kan bli traumatisert og utvikle en rekke vansker, særlig dersom barnet allerede er sårbart på grunn av tidligere belastninger. For noen av disse barna, er mor kanskje den eneste kilden til omsorg og beskyttelse de noensinne har kjent. Relasjonsbruddet og vissheten om at de selv ble hentet til sikkerhet, mens mor fortsatt måtte leve i fare, kan være en smertefull realitet å vokse opp med.

Vi må tåle tanken om at barna kan elske sine foreldre, selv om vi som samfunn fordømmer alt IS står for. Det kan skade barnet å rives bort fra sin omsorgsperson, enten det er mor eller far.

Ingen bør være villige til å ta så stor risiko på barns vegne, aller minst våre myndigheter. Mors omsorgskompetanse og barnets behov må vurderes av kyndige fagpersoner i hver enkelt sak og skje innenfor barnefaglige og juridiske rammer. Slike vurderinger må skje i Norge og barna må derfor hentes sammen med sin omsorgsperson.

Mennesker som har gjort seg skyldig i straffbare handlinger må stilles overfor en norsk rett og idømmes en straff dersom det er grunnlag for det. Dette prinsippet må også gjelde for kvinnene som har valgt å delta i IS dersom de kommer til Norge. Det kan tenkes at en dom vil medføre at hun mister den daglige omsorgen for barnet. Kanskje hun får omsorgen tilbake etter endt soning, kanskje ikke. Dette har vårt rettsvesen og hjelpeapparat erfaring med å håndtere. Det avgjørende her er at barn ikke bør skilles fra sin omsorgsperson i den situasjonen de er i nå. Dersom situasjonen krever det, kan adskillelsen senere kunne bli mer skånsom, forberedt og ivaretatt enn det som er tilfelle ved en akutt og kritisk situasjon i en interneringsleir.

Videre vil selv mødre som har handlet i strid med våre verdier og lover ha rett på rettferdighet og rettssikkerhet. Barnet på sin side, har en grunnleggende rett til å ha kontakt med sine foreldre, så sant det ikke er til barnets beste å slippe. Ved å etterlate mor i en interneringsleir i Syria, fratar vi barnet dette og risikerer å bryte grunnleggende rettigheter. Vi må ikke gå ned en vei der vi lar omfattende inngrep i familielivet besluttes av politikere på Stortinget. Dette må vurderes individuelt av domstolene og barnevernet.

Det er forståelig at enkelte uttrykker å mangle sympati med kvinnene som frivillig forlot Norge til fordel for kalifatet. IS representerer ytterpunktet av menneskelig ondskap. Men vi må være et klokt samfunn som ivaretar våre yngste borgeres rettigheter og beskyttelsesbehov når de trenger oss som mest.

Det er nettopp når vi ikke har sympati for foreldrene, at vi må stille krav til hvilket samfunn vi skal være for barna. Barn skal ikke måtte lide for sine foreldres valg. Men de skal heller ikke lide for at myndighetene hekter deres rettigheter på knagger kun enkelte når opp til. Barns rettigheter gjelder alle barn, også de som ikke kunne velge sine foreldre. Sympati eller ei.