Norske menn kaller seg feminister. I full offentlighet!
Jeg er glad for at det norske, mannlige fotballandslaget sto for likelønns-avsparket. Nå må alle andre gjøre sitt for å følge opp!
LORELOU DESJARDINS, fransk blogger og rådgiver, bosatt i Norge
«Selvsagt er jeg feminist», sier en mann som ser ut som en viking til kollegene sine.
Jeg så rundt meg: er dette en vits? Nei da.
Dette scenariet er ikke fra en science fiction-film. Det er en hverdagsscene fra landet hvor jeg har bodd i nesten åtte år: Norge.
I hjemlandet mitt,Frankrike, er feminist et skittent ord. Kvinner ønsker ikke å bli stemplet som feminister, menn enda mindre. Ønsket om likestilling er heller ikke høyt verdsatt, siden mange ytrehøyre- og ultrakonservative kristne grupper har fått folk til å tro at oppnåelse av likestilling innebærer at barna lærer onani på skolen. Det har ingenting med å ville oppnå like muligheter overhodet.
I Norge er ikke«feminist» et problematisk ord. Det fremmes som en idé, faktisk, for både kvinner og menn, å være feminister. Ja, du leste meg riktig. Norske menn kaller seg feminister. I full offentlighet.
Den første gangenjeg innså at dette i det hele tatt var mulig, var på en konferanse som ble organisert av feministmagasinet «Fett». Til min store overraskelse, sto menn på stand, deltok i styre- og komitéarbeid, delte ut flyere, lagde kaffe og inviterte oss inn.
«Kaller du deg selv feminist?», spurte jeg en høy, skandinavisk fyr.
«Ja, selvsagt. Jeg vil at mine to døtre skal vokse opp i en verden hvor de kan gjøre hva de vil og bli behandlet med likeverd fra barnehagestadiet. Jeg vil at de skal få like muligheter som menn har når de blir voksne.» T-skjorten hans hadde påskriften: «Sånn ser en feminist ut», og hadde på en måte besvart spørsmålet før jeg spurte. Men likevel, dette var så utrolig for min del at jeg måtte dobbeltsjekke.
Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!
Så spurte jeg kvinnene fra Fetts organisasjonskomité: «Er det greit for dere at menn er styremedlemmer og definerer feministsaker?» Jeg hadde en merkelig forestilling om at i enkelte feministgrupper (i Frankrike iallfall) misliker kvinner at menn deltar i bevegelsen. «Selvsagt, hvorfor ikke? Feminisme går ikke bare én vei. Menn og kvinner har begge makt til å forandre, ikke bare kvinner.» Ja, selvsagt. Så mye fornuft fylte øynene mine med tårer for et øyeblikk. Hvorfor er det ikke så enkelt overalt?
Jeg ville ikke gått så langt og sagt at alle norske menn kaller seg selv feminister. Og det er nesten tabu for kvinner ikke å kalle seg feminist. Integreringsminister (eller ekskluderingsminister, som jeg kaller henne) Sylvi Listhaug måtte forklare seg selv på rikskringkastingen da hun ble invitert til TV-programmet Lindmo– «Hva mener du med at du ikke er feminist?»
Men selv med norske menn må du lete lenge etter noen som ville sagt offentlig at de ikke vil ha like muligheter og lønnsnivå for menn og kvinner. Fedre er fornøyde med pappapermisjonen, som varer i ti uker eller mer. Og jeg er nokså sikker på at hvis den forsvant, ville det bli opptøyer i gatene forårsaket av begge kjønn.
Og som om ikke pappapermen var nok, bryner nordmennene seg nå på lønnsgapet mellom kjønnene. Men ikke få for store forhåpninger. Det er ikke som om menn og kvinner ligger på samme lønnsnivå i Norge heller (selv science fiction har sine grenser), men i det minste finnes det folk som definerer det som et problem. Som … Fotballandslaget! Ja, spillerne på det norske, mannlige fotballandslaget var ikke altfor fornøyde med at spillerne på kvinnelandslaget fikk mindre enn halvparten sammenlignet med mennene (ja, du leste riktig, mindre enn halvparten), så de gikk nylig frivillig ned i lønn slik at de fikk likt betalt.
Norges Fotballforbund har allerede brukt kvinnelige dommere i herrekamper. Det gikk ikke helt veien. I en artikkel fortalte en kvinnelig dommer om en kamp der de mannlige spillerne hadde ropt «du, jævla hore!» etter henne. Men det lot ikke til å skremme henne. Eller andre kvinnelige dommere. Eller Norges Fotballforbund, som har arbeidet jevnt og trutt for å rekruttere flere kvinner og jenter til fotballen, noe som gjøres over hele fjøla i norsk idrett.
Les også: Skudd i krysset om kjønn og lønn
Så ja, fotball og idrett kan være macho i Norge også, men med utgangspunkt i min kjennskap til norsk kultur, tror jeg at de oppriktig ønsker at sine kvinnelige kolleger skal få samme lønnsnivå. Min første reaksjon på nyhetene om at de kuttet i sine egne lønninger for denne «saken», var selvsagt «dette er fantastisk! Menn som kjemper for likelønn og bidrar ut av egen lomme.» Min neste reaksjon var «jeg håper at dette sender signaler slik at man slutter å bortforklare hvorfor kvinner får lavere lønn.» Min tredje reaksjon var: «Vent et sekund. Er dette løsningen? At menn godtar kutt i lønna? Hvorfor får ikke kvinner betalt mer, istedenfor at menn får mindre? Hvis dette er løsningen, legger vi ikke til grunn at menn tror de får mer betalt fordi de er dobbelt så geniale som kvinner, og fortjener mer lønn for sitt geniale arbeid, men at det finnes strukturelle kjønnsforskjeller.
World Economic Forum uttalte i 2016 at kjønnsgapet i lønnsforskjeller kunne ta over 170 år å jevne ut. Ifølge mine alltid-nøyaktige utregninger, vil det ta ca. 649 år å utjevne det norske lønnsgapet hvis vi støtter oss på opplyste menn i Norges fotballforbund. Så jeg er helt for signalet de sender ut, men jeg håper virkelig at det følges opp med mer handling. Men hei, dette kommer ikke til å ordne seg selv. Vi må alle kjempe for det. Du, meg, menn, kvinner, lærere, foreldre, ja, alle som bestemmer hvor mye ansatte skal få betalt. Alle.
Så jeg er glad for at det norske, mannlige fotballandslaget sto for avsparket. Nå må alle andre få ting til å skje! Denne teksten illustreres av et bilde av Ada Hegerberg, for å inspirere dere. Hun ble kåret til den beste fotballspilleren i Europa i 2016, og i 2017 ble hun av britiske BBC kåret til årets kvinnelige fotballspiller. Hun er den absolutt kuleste norske idrettsutøveren i dag. Er ikke det verdt likelønn, eller?
--
Oversatt av Sian O'Hara
