Kommentar

Karsten Alnæs: Kampen for folkestyret

Av Karsten Alnæs

Av VG Debatt

UNIONSMOSTANDER: Eidsvollsmann Peter Motzfeldt (1777-1854) var ivrig tilhenger av Christian Fredrik og motstander av union med Sverige, og møtte på Riksforsamlingen 1814 som representant for sin militære avdeling. Foto: NASJONALBIBLIOTEKET Foto: ,

I dag, for 200 år siden, vedtok det norske storting mot fem stemmer at Norge skulle gå inn i union med Sverige. «Ingen god nordmann kan være glad for den beslutning som er tatt», skrev bergenserepresentanten Peter Motzfeldt i dagboken sin.
«Men innse må han, når han kjenner omstendighetene, at nødvendigheten bød å ta den som det minste onde.»

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fem år gammel

Karsten Alnæs, forfatter og VGs 1814-ekspert

Ikke alle var enige. Dagen i forveien hadde prosten Niels Hertzberg fra Hardanger holdt en tale der han blant annet sa: «Skulle ingen forening med Sverige være å oppnå uten å krenke vår frihet og selvstendighet og ed, er det visstnok bedre å dø med ære enn å leve med skam». Han skrev satt også på Stortinget den høsten og var en av dem som sa nei.

Løpet var likevel kjørt, og nå begynte den virkelige kampen for selvstendigheten. Den dreide seg om i hvordan Eidsvollsgrunnloven skulle forandres. I forutsetningene sto det at den skulle bare gjennomgå de forandringer som var nødvendig for unionen, men hva betydde egentlig det?

Folkesuverenitet

I løpet av de neste 14 dagene viste det seg at de forslagene svenskene fremmet først og fremst hadde til hensikt å innskrenke den makten som Grunnloven hadde gitt Stortinget. Carl Johan ønsket at nasjonalforsamlingen bare skulle møtes hvert femte år, og ikke hvert tredje som eidsvollsmennene hadde bestemt. Han ville at den svenske kongen skulle utnevne en ordfører som skulle lede Stortingets forhandlinger, ikke at nasjonalforsamlingen skulle velge presidenter selv. Videre ønsket han at kongen skulle ha oppløsningsrett, og han ville ikke at Stortinget skulle ha rett til å innkalle enhver, også statsråder for å svare på spørsmål. At Stortinget skulle ha rett til å revidere lønningene og pensjonene til embetsmenn, bød han også imot.

Det viktigste og bærende prinsippet i Grunnloven var folkesuverenitetsprinsippet. Det slo fast at makten hvilte i folkets hender, som gjennom en forsamling, valgt ved frie valg, forvaltet den på folkets vegne. Bare den folkevalgte forsamlingen kunne endre Grunnloven, «når erfaringen viser at den trenger forandringer» stod det i den viktige paragraf 110. De 79 representantene i Stortinget avviste derfor alle kravene fra Carl Johan, nettopp fordi de ville begrense folkemakten dersom de ble gjennomført.

Dette gjaldt også Grunnlovens bestemmelse om Riksrett, en domstol som kunne sette embetsmenn, stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer under tiltale, og dømme dem, for eksempel til å fratre sine stillinger eller betale bøter, eller begge deler. De svenske forhandlerne kunne i og for seg godt se at det var behov for en slik domstol, men at Stortingets egne representanter skulle utgjøre flertallet av dommerne, bød dem sterkt imot.

De væpnede styrkene

Men enda mer hissige ble svenskene da Stortinget ikke ville gi kongen den samme myndighet over de væpnede styrker som 17. mai-grunnloven hadde gitt ham et halvt år tidligere. Carl Johan raste over at Stortinget innvilget seg selv den suverene rett til å øke eller minke hæren og flåten, og at ingen utenlandske, heller ikke svenske, styrker måtte stå på norsk jord. Det var artillerioffiseren, eidsvollsmannen og nå stortingsmannen Peter Motzfeldt som utformet den norske strategien på dette feltet, og han fikk sterk støtte i Stortinget. Presset fra svenskene økte voldsomt og nordmennene forstod at nå mente Carl Johan det når han truet med krig. Det endte derfor med at Stortinget vedtok et forslag om at det under militærøvelser kunne få stå 3000 svenske soldater på norsk jord, og tilsvarende 3000 norske i Sverige. Det skulle også opprettes en garde med norske soldater i Stockholm. Ellers ble makten over de væpnede styrker liggende hos nasjonalforsamlingen.

Et annet slag kom til å stå om den paragrafen som avskaffet all fremtidig adel i Norge. Carl Johan agiterte heftig mot denne bestemmelsen. Han ønsket selv å kunne utnevne adelsmenn som kunne besette norske embeter og tjene hans sak. Derfor ønsket han også å ha rett til å naturalisere utenlandske statsborgere, det vil si gi dem et norsk statsborgerskap.

Adelssaken var imidlertid en prinsippsak av stor betydning for nordmennene. Adel hørte ikke hjemme i et likhetssamfunn. På samme måte som titler og ordener førte den til kryperi og underdanighet og kunne fremme politisk formynderi. Idealet var den myndige, selvstendige og uavhengige borger og et likhetssamfunn, der alle var like mye verdt fra fødselen av. Også denne kampen tapte Carl Johan, men han klamrer seg til håpet om å få vetorett hver gang Stortinget naturalisere en utlending. Han var nemlig redd for, uten grunn forøvrig, at nasjonalforsamlingen skulle begynne å forvandle dansker til nordmenn!

Da saken om vetorett kom opp, stemte halvparten av stortingsrepresentantene for det Carl Johan ønsket, og saken måtte opp på nytt. Sognepresten og vetomotstanderen Søren Georg Abel inviterte da fem ja-bønder hjem til seg om kvelden før avstemmingen, og skjenket dem dugelig med punch. Neste dag stemte et solid flertall nei til forslaget om kongens vetorett. Svenskene raste, noen nordmenn lo, og Carl Johan hadde igjen tapt.

En formalitet

En viktig forandring i den nye Grunnloven slår fast at vi skal ha felles konge med Sverige, og at en del av den norske regjeringen skal ha sete i Stockholm. At svenskene skulle utnevne en stattholder som skulle lede den norske regjeringen i Christiania, og at den svenske kongen fikk hånd om utenrikspolitikken, var noen av de bestemmelsene som plaget nordmennene mest.

Men stattholderstillingen ble snart et formalitet, og bestemmelsen om atkongen skulle styre den utenrikspolitiske kursen, hadde allerede Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtatt. Men ellers ble kongens personlige makt svekket, helt i samsvar med bestemmelsene i den svenske grunnloven av 1809, og norske ønsker. Et uttrykk for det var at formuleringen fra Eidsvollsgrunnloven om at kongen var en fyrste av «Guds nåde» ble strøket.

Samlet førte forandringene i November-grunnloven til at den norske regjeringens integritet ble styrket. Det første skritt i denne retning skjedde faktisk alt i august 1814 da Christian Frederik i en hemmelig passus i Mossekonvensjonen overførte sin utøvende myndighet til de norske regjeringsmedlemmene, som styrte landet på egen hånd til i slutten av november da Carl Johan utnevnte en ny norsk regjering.

I forfatningen etter november 1814 lå det i kortene at det politiske maktsenteret i Norge skulle ligge i den norske hovedstaden ikke minst fordi kongen vanligvis ville oppholde seg i Stockholm. Dette ville styrke regjeringen i forholdet til kongen dersom vi sammenligner med den makten Christian Frederik hadde over sin regjering. Det åpnet mulighetene for en selvstendig ministeriell makt, noe som også skjedde.

Demokrati og selvstendighet

I det hele tatt er slett ikke November-grunnloven noe som bør skyves under teppet. På enkelte områder la den forholdene til rette både for et fremtidig demokrati og en voksende norsk selvstendighet.

Den politiske himmel var riktignok mørk i november 1814 og mange nordmenn pessimistiske, men mulighetene for lysere tider opprant, og etter hvert skjønte flere og flere at man var kommet svært godt ut av striden den høsten.

Les også

  1. Ja, vi elsker Norge!

    Norge er i festrus foran feiringen av Grunnlovens 200-årsjubileum. Bruk #vgjavielsker og del dine bilder med hele Norge!
  2. Kongens ja - en høytidsstund selv for tvilerne?

    Dagen etter 17. mai skrev riksdagsmennene under Grunnloven. De erklærte samtidig i en skriftlig uttalelse at de ville…
  3. Karsten Alnæs: Kongens inntog

    I dag for 200 år siden, den 22. mai 1814, holdt den nyvalgte kongen Christian Frederik sitt inntog i sin nye hovedstad…
  4. Propagandakrig om Norge i 1814

    - Propagandavirksomheten om Norge i 1814 var av stor betydning internasjonalt, sier historiker Ruth Hemstad.
  5. KRONIKK: Myte om «jødeparagrafen» for fall

    Mobiliserte virkelig agderbonden Theis Lundegaard eidsvollsforsamlingen til å vedta «jødeparagrafen» med utropet «Staae…
  6. Derfor nekter han å flagge 17. mai

    Professor og republikaner Trond Nordby (70) vil ikke feire noe kongevalg. Selv vil han heller flagge i dag - 16. mai.
  7. 16. mai 1814: Grunnloven er ferdig!

    Den 16. mai 1814 var Grunnloven ferdig. Riksdagsmennene avsluttet sitt arbeid.
  8. Slik har vi endret oss fra 1814 til 2014

    Hvordan var egentlig det norske folk i 1814?
  9. Stor undersøkelse: Dette elsker vi med Norge

    Når nordmenn blir bedt om å rangere hva de liker best med landet sitt, kommer det urnorske på topp: Ytringsfrihet, vår…
  10. Bittert økonomisk oppgjør

    Den 13. mai 1814 kranglet eidsvollsmennene om Norges finanser. Slaget var bittert og uforsonlig.

Mer om

  1. Karsten Alnæs

Flere artikler

  1. Karsten Alnæs om 1814: En lykkelig utgang?

  2. Stortinget markerer 200-årsdagen for Sverige-union

  3. Fra tirsdag er ikke Kongen lenger hellig

  4. Pluss content

    Han er Norges beste konge gjennom tidene

  5. Derfor bør Hagen inn i Nobelkomiteen

Fra andre aviser

  1. 1814: Her ble vår egentlige grunnlov vedtatt

    Aftenposten
  2. 100 norske statsråders spøkelseshus

    Aftenposten
  3. 1814: Med gode middager på Bogstad bygget de det nye Norge

    Aftenposten
  4. Stortinget markerer 200-årsdagen for Sverige-union

    Fædrelandsvennen
  5. Ærverdig herreklubb feirer

    Aftenposten
  6. Norge dreiv ikke med slavehandelen

    Fædrelandsvennen

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no