KRIMINOLOGI-NESTOR: Professor Nils Christie. Født 1928 - død mai 2015. Her fra en boklansering i 2004. Foto:NTB Scanpix,

Debatt

Lillevolden: Alltid overrasket meg hvor provosert folk kunne bli av Nils
Christie

Aktivist Stein Lillevolden møtte Nils Christie da han satt inne. Her skriver Lillevolden om møtet med professoren som døde denne uken 87 år gammel.

Av STEIN LILLEVOLDEN

Under en domsavsoning på Bayern/Oslo kretsfengsel for 30 år siden, fikk jeg etter en lang og innviklet søknadsprosess omsider innvilget fremstilling til en viktig forelesning på Institutt for Kriminologi. Iført håndjern og med en uniformert fengselsbetjent på hver side, måtte jeg gå kanossagang forbi måpende jusstudenter i Universitetshaven og inn i den gamle professorboligen.

PROTEST: Stein Lillevolden i kjent stil under en demonstrasjon på Youngstorget i Oslo, 2009. Foto:Frode Hansen,VG

Torsdag denne uken: Nils Christie er død

Der oppdaget Nils Christie straffeopptoget, og stanset de to uniformene med et høflig, men svært insisterende: «Dette kan da umulig være nødvendig», og gav dem et lynkurs i idétradisjonen for akademisk frihet. Med røde ører låste de to fangevokterne opp håndjernene, men satte seg resolutt på hver sin side av av delinkvinten, og opptok dermed plassene til andre kriminologistudenter. Christie henvendte seg igjen med sin utsøkte korrekthet til de to nøklebærerne og oppfordret dem til å overlate de knappe plasser til studenter som var der for å lære om kontroll. Mine stadig mer sammenbitte voktere stilte seg nå nederst i lokalet og holdt årvåken oppsikt med alle dører skiltet med «rømningsvei».

Etter en givende forelesning og påfølgende diskusjon om straff, var jeg fri for håndjern inntil professor Christie var ute av syne. Men tilbake i bilen veltet de to skruene all sin frustrasjon ut. Snakken om nedverdigelse ved straff og straffens pinepåførelse var det dummeste de noen sinne hadde hørt. Sjåføren ble etterhvert så opphisset at da kjøreporten til Bayern tok lang tid å å åpne, slo han så hardt i rattet at bilhornet låste seg og vi kom tilbake til straffeanstalten for full musikk.

Folk ble provosert

Det har alltid overrasket meg hvor provosert folk kunne bli av Nils Christie, men jeg tror det hadde noe med hans evne til å avkle straffen all dens juggel og pyntede begrunnelser, og deretter formulere sin store innsikt med en så selvforklarende enkelthet at man satt og lurte på hvorfor ingen hadde sett det samme.

Christie var neppe noen stor beundrer av Blitz, men sammen med professorkollega Thomas Mathiesen kom de oss alltid til forsvar når maktovergrepene haglet over oss fra politi, politikere, presse og domstoler. Noen ganger føltes det som Nils og Thomas var de eneste vennene vi hadde i hele verden, men det var jo heller ikke så dårlig! Som den konservative mann han i mange sammenhenger var, gikk han ikke i moralsk panikk, slik sentrale deler av norsk venstreside gjorde når Blitz stadig måtte kjempe for sin videre eksistens. Christie og Mathiesen vil for alltid være søyler i vårt hus.

Humane tanker om straff

Nils Christies forskning og debattbøker var praktisk opplysningsfilosofi av den klassiske skole, og kommer til å stå der for all fremtid. Begrepsapparatet hans har vært så definerende og tankebærende langt inn i maktapparatet og straffeinstitusjonene, at vi i dag står i den paradoksale situasjon at mange fengselsansatte og dommere tenker bedre og mer humant rundt straff, enn de populistiske politikere som er valgt til å lovgi. Nils Christies tanker vil fortsatt være med oss. Derfor vil jeg her til slutt bare oppfordre til lesning av hans kanskje minst kjente og nesten fortiede studie, nemlig hans magistergradsavhandling fra 1953: «Fangevoktere i konsentrasjonsleire – en sosiologisk undersøkelse av norske fangevoktere i ’serberleirene’ i Nord-Norge i 1942-43», utgitt på Pax i 1972.

Fem norskdrevne kz-leire med serbere

Nordmenn er vant til å se seg som en del av the Good Guys i andre verdenskrig, eller i dagens verden for den slags skyld, hvor vi har vanskelig for å leve oss inn i situasjonen for båtflyktninger, syriske flyktninger etc. Under gitte forhold kan selv «gode» mennesker handle ondt. Vår forståelse av konsentrasjonleirene i Tyskland og Polen fokuserer på SS og nazistene, og «glemmer» de fem norskdrevne kz-leirene for serbiske krigsfanger.

Personalet der ble ansatt gjennom avisannonser og påfølgende «jobb-intervju», ikke etter NS-tilhørighet eller særlig råskap. I året 1942-43 hvor «vanlige» nordmenn var fangevoktere i de fem leirene døde 69 prosent av de serbiske fangene, en dødsprosent som var helt på høyde med eller til og med over de beryktede tyske utryddelsesleire. Den unge Christies upopulære konklusjon om norske fangevoktere var blant annet: «Den sosiale situasjon kan drive mennesker over i hvilke som helst typer atferd – også overfor hverandre – som de tidligere sto helt fremmede overfor. Ekstrem sult og nød fører til ekstreme grader av primitivisering. Det samme kan iakttakelsen av andres primitivisering føre til, når årsakene til de andre primitivisering ikke forstås, og iakttakeren forøvrig blir utsatt for ytre press.»

De så på fangene som dyr

Christie viste hvordan noen av fangevokterne deltok i mishandling og drap, andre ikke, og at de som drepte og torturerte ikke var noe annerledes, utenom at de ikke lengre så ofrene som mennesker, men mer som dyr. En blir sitert: «De var kommunister alle sammen. Svinske. Grisete, det var de… Jeg ville ikke gå bak disse her, de lukta… Jeg synes de var en jævla bande.»

Ordbruken her ligner til forveksling hvilket som helst av dagens debattforum i nettavisene, der det avhumaniserte synet på flyktninger og muslimer fyller og skremmer. Min beste måte å minnes Nils Christie er derfor å begynne gjenlesningen av forfatterskapet hans helt forfra, og gjenoppdage hvor sterk og klar den milde mannen var gjennom hele sitt liv og verk.

Denne teksten er publisert på Lillevoldens Facebook-side og radikalportal.no. Den er gjengitt i VG med Lillevoldens tillatelse.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder