MORTEN MØRLAND/VG
MORTEN MØRLAND/VG Foto: .,

I skyggen av ytringsfriheten

MENINGER

Anonymiteten er ytringsfrihetens skygge. I de tilfeller hvor anonymitet er nødvendig for å kunne snakke fritt, har
ytringsfriheten allerede spilt falitt.

kommentar
Publisert:

Freidigste tweet i uken som gikk kom fra en anonym blogger som kaller seg for Doremus Schafer:

«Hei, @Aftenposten! Hvordan var d egentlig m denne retten til samtidig imøtegåelse når man utsettes for beskyldninger?»

Bakgrunnen var at generalsekretær Kjersti Løken Stavrum hadde dristet seg til å kritisere bloggerens rolle på sin Facebookside, en kritikk som var gjengitt i Aftenposten.

Det vil si, Stavrum hadde ikke kritisert Doremus Schafer, for i likhet med de fleste andre aner hun ikke hvem Doremus Schafer er. Hun hadde problematisert at Doremus Schafer opptrer anonymt på kronikk og kommentarplass i en rekke aviser. For, som hun uttrykte det, «Å være en anonym samfunnsdebattant som andre må stå til rette for, er i strid med det jeg mener mediene skal arbeide for».

Og den mediekritiske, ukjente bloggeren mente altså at Løkens problematiseringen var en så stor belastning for ham, – selv om ingen vet hvem han/hun er – at den burde ha utløst Vær Varsomplakatens punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».

Schafer vil altså ha alle rettighetene som følger med spillereglene i det offentlige ordskiftet, men ikke noe av ansvaret, ulempene eller forpliktelsene.

Jeg har en følelse av at det ikke er så lenge til anonyme norske bloggere vil kreve forhandlingsrett med staten. I såfall bør de velge Doremus Schafer som forhandlingsleder, for han/hun har klart å trekke den anonyme kritikken til fronter man knapt trodde var mulig bare for få år siden. Han har dratt den anonyme stemmen opp fra avisenes kommentarfelt og de utagerende diskusjonsforaene og helt inn på kommentar- og kronikkplass i de største mediene.

Doremus Schaefer startet som en blogg. Nå har han/hun fått pengestøtte fra Fritt Ord, er fast bidragsyter i fagbladet Journalisten, i tidsskriftet Manifest, og i Dagbladet. Alle disse skal visstnok kjenne identiteten hans/hennes og går direkte eller indirekte god for Doremus Schafers anonymitetsbehov.

For oss som ikke kjenner identiteten er dette ikke lett å forstå hvorfor han/hun må være anonym. For Schafer målbærer aldri andre meninger eller oppfatninger enn hva som fullstendig ukontroversielt å fremføre i Norge. Man kan synes at kritikken hans/hennes er god eller dårlig, skarp eller doserende, treffsikker eller sleivete. Men at det er en modig dissidents tale i vårt land i dag, vil ingen kunne påstå.

Så hvorfor får han/hun opptre anonymt? Fagbladet Journalisten og det venstreorienterte tidsskriftet Manifest gir to nesten helt identiske begrunnelser, som åpenbart er skrevet av samme person:

«Vi kjenner hans virkelige identitet og har kunnet forsikre oss om at han ikke har noen offentlig rolle eller noen synlige bindinger som kommer i konflikt med det å skrive for oss. Han er heller ikke medlem av noe parti eller annen politisk organisasjon. Vi kjenner til hans konkrete grunner til å skrive under pseudonym, og mener de er legitime og berettigede.»

Begge skriver at bloggerens artikler er «gode og veldokumenterte, og viktige bidrag i samfunnsdebatten». Denne «garantien» er talende nok usignert i begge blader.

Det ingen av dem sier er hva slags type grunner som gir Schafer disposisjon. Har han eller hun en eller annen form for bakgrunn eller rolle som vil kunne brukes mot ham i debatten eller skape problemer sosialt? I så fall snakker vi om rene bekvemmelighetsgrunner.

Det kan være andre grunner som jeg ikke tenkt på. Men da burde de vært gjort tydeligere. For vi lever i en tid hvor bloggere faktisk er blant de mest utsatte skribentene i verden. I Saudi Arabia ble en blogger nylig pisket offentlig for å ha fornærmet islam.

Det er mindre kjente men like modige røster i omtrent hvert eneste autoritære regime i verden. Mange av dem sitter fengslet. Og blant de som fortsatt skriver, er mange anonyme, med god og opplagt grunn.

Ved noen tilfeller har norske medier latt meningsytrere slippe til anonymt: Voldtektsofre, voldsofre, mobbeofre, folk med stigmatiserende sykdommer og problemer, personer som har grunn til å frykte for sin egen sikkerhet.

Det er også sterke og brutale krefter i verden som ønsker å få folk til å tie. Som vil skremme, true og trakassere åpne stemmer slik at de ikke lenger tør å ytre seg. Mange av dem opptrer selv anonymt når de fremme sine trusler.

Anonymiteten er ytringsfrihetens mørke skygge. I de tilfeller hvor den er påkrevet, brukes den fordi ytringsfriheten allerede har spilt falitt.

Når Fritt Ord, Journalisten, Dagbladet og andre medier lar Doremus Schafer få operere som han gjør uten en ordentlig begrunnelse, er det å hvitvaske anonymiteten. Gjøre den til et valg som nok kan virke fristende og antagelig også føre til «friskere» debatt, men som i bunn og grunn underminerer de prinsippene anonymiteten i ekstreme tilfeller er satt til å beskytte.