Illustrasjon: Christian Bloom

Kommentar

Skjønnmalt tragedie

Vi kunne ikke fantasert om en mer mytisk kjendisdød enn Prince' bortgang.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Popstjernen må ha satt verdensrekord i popkulturell sorg både på sosiale medier og i presse-Norge. Ethvert kjendisdødsfall er selvfølgelig trist, men da popstjernen døde, tok sorgbølgen med seg mer terreng enn ved andre celebre dødsfall:
NTB kjørte hastemelding på at Erna Solberg ville møte pressen i statsministerboligen i forbindelse med bortgangen. Vi ryddet forsiden for nyheter, fargela den lilla og illustrerte med teksten «Den lille kjempen». Kjendiser og journalister konkurrerte i Prince-referanser.
Vi led.
Den anonyme tvitreren Fruhjorth oppsummerte det syrlig:
«Vår statsminister er tilgjengelig for pressen i forbindelse med at Prince er død. Journalistene er dessverre lammet av sjokk, hva gjør vi?»

KOMMENTAR: Morten Hegseth skriver i VG Helg Foto: Jan Petter Lynau VG

Det bemerkelsesverdige ved Prince' dødsfall var at så mange hadde et ekstremt behov for å sensasjonalisere at han var død. Det var sjokk, sinne og fortvilelse, som om vi hadde med en udødelig person å gjøre.
Var den myteomspunne musikeren virkelig så høyt oppe i bevisstheten til alle journalister og fans da det ble meldt at han var død, at det opplevdes som et uvirkelig sjokk?
Riktignok var dødsfallet sensasjonspreget: Prince skal ha dødd av en angivelig overdose etter å ha vært våken i seks døgn i luksusboligen sin på 65 000 kvadratmeter. Man kunne ikke fantasert om en mer mytisk kjendisdød.

I en større sammenheng er Prince' bortgang et stjerneeksempel på hvordan celebre sorgmekanismer fungerer:
Ser vi det hensiktsmessig å assosieres med kjendisen, skriker vi gjerne høyt ut i sosiale medier, fordi kjendisen da blir en del av "vår egen person". Ved å fortelle at vi er lei oss, viser vi ikke bare empati, men også kulturelle muskler og «den gode smak».
De samme mekanismene slo ut da Hollywood-stjernen Philip Seymour Hoffman døde av en heroinoverdose i 2014. Etterpå sto flere amerikanske kjendiser og mediepersonligheter frem med sin rusavhengighet som en slags hyllest til Hoffman. De var også som ham.
Selv etter sin død kan kjendisene være med å fargelegge skjønnmaleriet av oss selv.

Selv vet jeg alt om å ha et forstyrret forhold til kjente mennesker: Bortsett fra da mormor gikk bort, er prinsesse Dianas bortgang det klareste minnet jeg har fra barndommen. Da Peaches Geldof døde, brukte jeg flere døgn med nesa ned i smarttelefonen på utallige Intagram-kontoer på jakt etter svar på hvordan det kunne skje.
Det var noe fascinerende over at en ung, antatt glamorøs superkjendis døde av en overdose helt uten forvarsel. Gapet mellom fasade og virkelighet ble for stort, nøyaktig på samme måte jeg tror mange opplevde det rundt Prince' endelikt. Klisjeer om at klovner gråter bak masken og at penger ikke kan kjøpe lykke, ble igjen en realitet.
Men det sier nok også noe om forholdet vi har til kjendiser vi vår tid: Fordi forholdet er overfladisk, oppstår vakuum når glansede overskrifter og paparazzibilder blir byttet ut med noe så endelig og virkelig som døden.

Folk folk flest er kjendisdødsfall en overfladisk sorg. Livet går videre. Men når de fremstår som dramatiske eller unaturlige – som bortgangen til Prince, Whitney Houston, Philip Seymour Hoffman, Robin Williams og Peaches Geldof – bør det være en påminner om den tragiske siden ved berømmelse også:
Penger, suksess og anerkjennelse er på ingen måte synonymt med et langt og lykkelig liv.

Av MORTEN HEGSETH

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder