Den stille corona-påsken

Den viktigste kirkelige høytiden er avlyst da vi trengte den som mest. Det er nesten ikke til å tro.

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Corona-virusets kraft og styrke har satt hele verden ut av spill. Frykt for spredning og sykdom har gjort mange av oss helt numne. Fremtiden ser mørk ut og vi føler oss truet. Vi er mange som har kjent på en ny type sårbarhet i vårt velfungerende samfunn. Ingen av oss er immune mot sykdom, lidelse og død, og flere er redde for hvilken hverdag vi kommer tilbake til etter denne krisen. De neste ukene og månedene kan bli en hard prøvelse for oss alle.

Men nettopp i denne tiden, hvor frykten er så påfallende hos mange, har jeg virkelig sett frem til påskehøytiden. Ikke for å dra på hytten, altså, men for å delta i de mange gudstjenestene som avholdes i denne viktigste høytiden for kirken. Fasten er over, festen kan begynne.

Jeg innser nå at denne påskehøytiden blir annerledes. Kirker avlyser gudstjenestene sine – og den største av dem alle, oppstandelsesfesten påskenatt, har blitt satt i karantene. Det er en sorg for mange av oss. For i krisetider trenger vi, mer enn noen gang, budskapet om at livet er sterkere enn døden. Påskenattsmessen tematiserer jo nettopp dette – Lyset som gjennomtrenger mørket. At alt nå er avlyst er nesten ikke til å tro.

I den katolske kirken i Norge har biskopen fritatt alle troende fra messeplikten, altså kravet om å gå til gudstjeneste og motta nattverden en gang i uken. Gudstjenestene feires likevel av prestene, heldigvis, men ikke med menigheten til stede. Prestene feirer messene på vegne av folket. De troende forenes dermed i fellesskapet gjennom det kirken kaller «åndelig kommunion», en form for fellesskap som benyttes når den enkelte ikke har anledning til å gå til gudstjeneste og motta det hellige sakramentet.

I slike krisetider oppmuntres de troende til å be for verden, be for kirken og be for seg selv. Det kan alle gjøre uavhengig av hvor de befinner seg. En av disse bønnene som løftes frem i disse dager er Pater Pios’ ord: «Herre Jesus Kristus, send din hellige ånd over vår verden, som er rammet av corona-viruset. Helbred med din godhet dem som er rammet av sykdom. Vern om dem som står i fare for smitte. Styrk dem som pleier de syke. Hjelp oss alle til å vende om og ha tillit til Deg.».

Tillit til Gud og hans løfter er noe av kjernen i påskens budskap. Lidelse og død har aldri siste ordet. For kirken er det som skjer påskenatt selve essensen i den kristne tro. Håpet om et bedre liv er gjort tilgjengelig gjennom Jesu oppstandelse fra de døde. Den Jesus som frivillig underkastet seg lidelse og død, har kirken tenkt er den samme som har makt til å overvinne døden – for alle. I påskefeiringen foregripes derfor de troendes oppstandelse. Livet seirer over døden. Lyset fortrenger mørket.

Håpet som tennes handler ikke bare om at alt går bra til slutt, men at i all sorg, lidelse og død, finnes det en som har gjennomlevd det samme. En slik tanke har vært til trøst for mange gjennom historien, og hviler på en antakelse om at Jesus også lever i dag. Han er nær selv når gudstjenestene blir avlyst.

Hva vil skje i fremtiden? I kirkens tradisjon har slike spørsmål vært tett knyttet til den delen i troslæren som handler om de siste ting, eskatologien. Ifølge kirkens tenkning finnes det en dyp sammenheng mellom håp og frelse. Det betyr ikke at frelsen bare er noe fremtidig, noe som skal komme en gang der fremme. Et viktig element i kirkens livstolkning handler om at det som skjedde ved Jesu inntog i verden, og ved hans oppstandelse påskenatt, er en virkelighet allerede her og nå. Troen på kirkens budskap rommer alle sider ved livet. Kirken har sett på slike erfaringer av frelsen som tegn, forsmak eller foregripelse av den endelige frelsen.

I påskenattshendelsen foregripes noe som skal skje for alle mennesker ved verdens ende. I denne hendelsen forankres det kristne håpet – det forankres altså i noe som allerede er gjort, en hendelse som allerede er fullført – Jesu oppstandelse fra de døde. Derfor synges dette håpet i kirkens liturgi. Verden har «et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde».

Troen på oppstandelsen bekrefter inkarnasjonens avgjørende betydning: I Jesus knyttet Gud seg til mennesket med gyldighet for evigheten. Hans oppstandelse blir menneskenes oppstandelse, og et løfte om evig liv for alle som tror. Denne tilliten til det store mysteriet slår en bro mellom påskenatt og den ytterste dag, for kirken har alltid tenkt at Jesus er «oppstandelsen og livet» for verden.

Selv om denne påsken blir veldig spesiell for mange av oss, kan den bli en tid hvor håpet om en bedre fremtid blir mer nærværende for oss alle. Sansene våre kan aktiveres uten fysisk tilstedeværelse på gudstjenestene. Det er mulig å møte «høytidenes høytid» på en god måte. Som en kollega av meg sa: Gud er ikke bare en from idé, en krykke vi henter frem når livet kaller. Gud er selve livets kilde. Det er han i solskinn og gode dager, men også når livet vakler under oss.

Ifølge kirkens tradisjon gir troen på påskens budskap håp, et håp som kan bære livet til den enkelte – selv i vanskelige tider. God påske.