KRITISK: Morten Horn. Foto: Øystein H. Horgmo

Debatt

God lindring er ikke dødshjelp

I sin iver etter å forsvare aktiv dødshjelp tegner Anders Wahl Blomkvist et misvisende bilde av lindrende behandling til døende.

MORTEN HORN, overlege i nevrologi og medlem av Rådet for legeetikk

Lege Anders Wahl Blomkvist portretteres i VG 22.6 som en ensom legesvale for legalisering av aktiv dødshjelp: «Ingen leger før ham hadde stått frem offentlig med et slikt syn». 

Jeg kan forsikre kollega Blomkvist om at norsk medisin har taklet større kontroverser enn dette. Blomkvist er heller ikke den første norske lege for dødshjelp. Før ham har store navn i norsk medisin, som professorene Berthold Grünfeldt og Jarle Ofstad gått inn for dødshjelp. Vi kan også nevne professorene Christian Borchgrevink og Peter F. Hjorth.

Samt den pensjonerte legen Christian Sandsdalen, den eneste norske lege som er domfelt for å ha utført dødshjelp. Han ble ekskludert fra Legeforeningen – ikke så mye for at han hadde utført dødshjelp, men som for måten han gjorde det på.

les også

Når døden ikke er til å unngå

Felles for alle disse er at de aldri la fram noen praktisk gjennomførbar plan for hvordan dødshjelp kan avgrenses på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Blomkvists forslag i VG («uhelbredelig somatisk sykdom», «kort levetid igjen») gir heller ingen løsning, annet enn å overlate til enkeltlegers skjønn, om pasienter skal få leve eller dø.

Det som imidlertid provoserer meg, er måten kollega Blomkvist omtaler lindrende behandling til døende på. Blomkvist snakker om noe han kaller "dødspakken", som visstnok gis til døende, og som Blomkvist antyder at kan ta livet av pasienten. Hva mener han med dette begrepet?

les også

Se dokumentar: Til Sveits for å dø

Pluss content

Det er mye vi kan diskutere når det gjelder lindring til døende; dette er våre mest sårbare pasienter, ofte sterkt lidende – vi kan gjøre feil både hvis vi gir for mye og for lite, for tidlig eller for seint. Det er likevel misvisende, og et feil signal til helsepersonell og folk flest, å hause opp farene ved å gi god lindring. Det er bred faglig enighet om at skjønnsom bruk av lindrende behandling, på riktig medisinsk indikasjon og tilpasset pasientens lidelsestrykk, som hovedregel ikke vil ta livet av pasienten. Snare tvert om kan god smertelindring gjøre at marginale pasienter lever litt lenger. 

I Norge har vi flere betegnelser på de fire viktigste lindrende medikamentene ved livets slutt; selv synes jeg begrepet "sistehjelpsskrinet" er best. Uttrykket «dødspakken» er uheldig og bør ikke brukes – heller ikke som retorisk grep for å viske ut forskjellen mellom lindring og dødshjelp. 

Som lege for døende ALS-pasienter bruker jeg mye tid på å trygge pasienter, pårørende, pleiere og primærleger på at disse medikamentene, i de doser vi har forskrevet, ikke kan påregnes å ta livet av pasienten. Vi kan derfor forespeile dem en trygghet for at de siste timer og dager vil bli til å holde ut. At hjelperne som står rundt skal ha noe å ty til, under god veiledning, uten frykt for å gjøre noe galt. Dette møysommelig arbeidet er det Blomkvist, en lege uten formell skolering eller praktisk erfaring innen palliasjon, nå underminerer. Det er greit at vi er uenige om dødshjelp, men la oss nå i det minste stå sammen om å sikre en best mulig dødsomsorg. Der har vi helt klart et behov for forbedring. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder