30 ÅR ETTER: – Utviklingen som ble satt i gang av demokratibevegelsene i Øst-Europa etter 1989, mange steder har fått et tilbakeslag, skriver Trond Gram. Foto: Lars Pehrson / TT / / TT NYHETSBYRÅN

Debatt

Det europeiske tilbakeslaget

Berlinmurens fall er symbolet på frihetsåret 1989, men 30 år etter ser verden annerledes ut enn mange trodde da 1980-årene gikk mot slutten.

TROND GRAM, historiker

9. november vil for alltid stå som en påle i tysk historie. I 1938 var det natten som markerte starten på opptrappingen av jødeforfølgelsene i Hitler-Tyskland. 51 år senere brøt undertrykte østtyskere seg gjennom Berlinmuren til friheten i vest.

Det var dagen da oberstløytnant Harald Jäger, stedfortredende leder av grenseovergangen på Bösebrücke, mellom Øst- og Vest-Berlin, bestemte seg for å åpne opp og slippe over folkemassen som hadde samlet seg der utover kvelden. Det skjedde etter at pressetalsmann for DDR-myndighetene, Günter Schabowski, hadde misforstått når nye regler for grensepassering mellom øst og vest skulle tre i kraft og uttalt at reglene trådte i kraft «unverzüglich» – straks.

Trond Gram. Foto: PRIVAT

les også

30-årsdagen for Berlinmurens fall: – Den globale kampen for frihet er ikke over

I 40 år hadde kommunistpartiet og dets hemmelige politi, Stasi, holdt østtyskerne i et jerngrep. I 1989 mistet de grepet fullstendig. Gjennom hele høsten hadde hundretusenvis av østtyskere demonstrert for frihet i gatene i byer som Leipzig og Berlin. Den 9. november 1989 seiret deres fredelige revolusjon. Ett år senere var DDR historie, gjenforent med sin vesttyske nabo.

I min bok «1989 – året som endret verden» skriver jeg om hvordan Berlinmurens fall er det tydeligste symbolet på frihetsåret 1989. Store deler av den kommunistiske verden i Øst-Europa ble preget av reformer i årene som fulgte. Diktatur ble erstattet med demokratiske valg, planøkonomi med markedsøkonomi. Isolerte kommuniststater åpnet seg mot vest. Det var det året den kalde krigen tok slutt og ble erstattet med håp og demokrati i Europa. Med frihet. For en generasjon europeere – og kanskje særlig i øst – fremsto 1989 som begynnelsen på en ny tid.

Noen hevdet det var Vestens ideologiske triumf over kommunismens fallitt. Det var «historiens slutt». Liberale politiske institusjoner og markedsøkonomi hadde seiret over kommunismen, ettpartistyret og planøkonomien. Opp av asken steg nye demokratier. Grenser som tidligere var stengt, ble nå åpnet. Jernteppet var historie. Endelig kunne man reise fra øst til vest og tilbake igjen. I løpet av 15 år ble de tidligere østeuropeiske kommuniststatene inkludert inn i det europeiske fellesskapet.

les også

Nye murer reises 30 år etter Berlinmurens fall

Sammenbruddet i Øst-Europa pekte i retning av at Vestens måte å organisere samfunnet på ville bli den endelige form. Vi hadde nådd endepunktet av menneskehetens ideologiske utvikling, men hvordan ser 1989 ut i Europa tre tiår senere? Svaret er at det ser annerledes ut i dag enn det gjorde i 1999 og for den saks skyld 2009.

I store deler av Øst-Europa var det en eufori og en følelse av en ny tid som preget samtiden, men for mange østeuropeere ble euforien erstattet med skuffelse. Det ble kanskje ikke som mange hadde sett for seg. Inntektsforskjellene mellom det gamle Øst-Europa og dets vestlige naboer er fortsatt store, og i flere av landene har inntil ti prosent av arbeidsstyrken utvandret. I deler av Øst-Europa har kommunist-nostalgien blomstret opp igjen.

Årsaken er usikkerheten mange opplever i de demokratiene som erstattet kommunismen etter 1989. Dette på tross av at mange av de østeuropeiske landene har en arbeidsledighet under EU-snittet og – som for eksempel i Polens tilfelle – høy økonomisk vekst. Flertallet av de tidligere kommunistiske landene i Øst- og Sentral-Europa kom inn i EU mellom 2004 og 2007, og gjennomgikk betydelige økonomiske reformer, både økonomiske, institusjonelle og politiske. Da finanskrisen rammet EU i 2009, gikk det hardt utover det europeiske prosjektet. Euroskepsis fikk grobunn, og med det en voksende nasjonalisme.

les også

30 år siden Murens fall: Rapport fra en norsk soldat

Fremveksten av høyrepopulistiske og nasjonalistiske partier har gitt det liberale demokratiet som vokste frem etter 1989, et skudd for baugen. Ikke bare i de gamle kommuniststatene, men også i store deler av Europa for øvrig. Det kan også virke som om den nasjonalismen som dyttet de tidligere jugoslaviske statene i retning borgerkrig, ikke er så avskrekkende. For mange europeere tar den politiske lojaliteten slutt ved grensen. Det er særlig tydelig i land som Polen og Ungarn, hvor nasjonalkonservative partier som henholdsvis Lov og rettferdighetspartiet og Fidesz styrer med stadig mer autoritær retorikk og politikk.

Dermed kan man si at den utviklingen som ble satt i gang av demokratibevegelsene i Øst-Europa etter 1989, mange steder har fått et tilbakeslag. Det ga plass til høyrepopulister i land som Polen og Ungarn. Eller den nisjen som det nasjonalkonservative AfD skapt seg i Tyskland. Flere flokker seg om nasjonalistisk politikk og offentligheten polariseres. Dette virker gjensidig forsterkende, og den sentrums- og konsensusorienterte politikken som har rådet i Europa siden krigen, blir svekket. Velgerne flokker seg om den sterke mann, som Orbán i Ungarn eller Putin i Russland. Tilbake står nasjonalkonservative høyrepopulister med splittende retorikk og autoritære tendenser, mens demokratiet taper.

Det var ikke sånn det så ut da 1980-tallet gikk over til 1990-tallet og optimismen og frihetshåpet rådet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder